Så kom etter all sannsynlighet dagen som de fleste av oss har skjønt ville komme. Per Sandberg (FrP) går av som statsråd.
Han har ikke noe valg, i alle fall hvis han vil ivareta sitt ettermæle noenlunde.
Per har sviktet. Han har sviktet sitt eget parti og Regjeringen som FrP er en del av. Han har satt statsminister Erna Solberg (H) og FrP-leder (og finansminister) Siv Jensen i en særdeles vanskelig situasjon, men hvordan de har taklet saken har vi nok ikke hørt siste ord om.
De fleste av oss unner nok Per både å være forelsket og at paret står til «Dovre faller», som Per uttrykte det på sin Facebook-side, det er ikke dét saken handler om. Saken handler om de valg Per har gjort og hvordan han har forklart, for ikke å si forsvart, sine valg i ettertid.
Om han har valgt «rett kvinne» får tiden vise. Om han har bommet er han verken den første eller siste. Spørsmålet er om han er lurt av Bahareh Letnes, om begge er lurt eller om forholdet slik sett er uskyldig. Det er å anta at sikkerhetstjenesten (PST) kvitterer ut – eller har kvittert ut – slike mistanker, det får neppe offentligheten vite alt om, men vi får antakelig et slags svar.
Så har Per tatt mange valg som ikke står seg, verken sikkerhetsmessig eller moralsk. Han har brutt sikkerhetsreglene ved å reise til Iran uten å på forhånd gi beskjed og ta med seg tjenestelefonen både til Kina og Iran, og i ettertid hevdet at det ble gjort av «private årsaker». Det levner liten tvil om at han sikter til separasjonsprosessen med sin eks-kone, men hvorfor en «ren telefon» ikke kunne benyttes i en slik prosess er ubesvart.
Det står heller ikke til troende at Per valgte å tie om Iranturen fordi han fryktet at eks-kona (og sønnen?) skulle få vite om reisen. All den tid Bahareh offentlig la ut bilder av dem under Iranturen på sosiale medier, så fremstår det ikke spesielt mye hemmelig.
Per må gjerne velge å dra til Iran, gitt at han hadde forholdt seg til de nevnte sikkerhetsregler, men det levner liten ære å returnere til Norge og fremstille landet som et tilnærmet ferieparadis. Ei heller oppleves det spesielt beroligende at Per velger å stille i mediene, for eksempel i Dagsnytt 18, og fremholde Bahareh som et slags «sannhetsvitne». Og slett ikke når den samme Bahareh fremstår uvitende om både islam og regimet i Iran.
Det har vært et trist skue å følge utviklingen i denne saken. Hver gang Per har forsøkt å forsvare sine valg, har det bare blitt verre. Det gjorde heller ikke saken bedre at Pers datter (34) fra et tidligere ekteskap offentlig meldte seg på. Hennes «forsvar» opplevdes som et bestillingsverk fra faren, men det hun klarte var å få skilsmissen i sentrum av konflikten. En skilsmisse er en svært privat sak, og det bør den også være – selv om det særegne er at begge partene, Per og eks-kona, sitter i samme regjering.
Ja, HRS er kjent med at partene har stevnet hverandre for retten, men så vidt vi forstår er det av helt andre grunner enn hva denne saken handler om. Det får de ordne opp med selv.
Men datteren klarte også å ymte frempå om at Per kunne trekke seg. Kanskje hadde Per håpet at datterens utspill skulle utløse et krav fra «folk flest» med sympatier for FrP og han selv om at han måtte forbli på post, både som statsråd og 1.nestleder i FrP. Den uteble. Tvert om har han klart å skyve mange av sine medspillere fra seg.
Det er også kommet frem at eks-kona i mai sendte en bekymringsmelding til statsministerens kontor (SMK) i mai om at fremmede makter hadde flyttet inn i Pers statsrådsleilighet i «sikkerhetsborgen» på Gimle terrasse i Oslo. Så vidt vi vet var det ikke bare eks-kona som reagerte på at den unge damen frekventerte Pers leilighet både når han var der og ikke. Når det er sagt, så var kanskje ikke begrepet «fremmed makt» det beste ordvalget fra eks-konas side. Det kan oppleves som overdreven reaksjon fra en bitter og bedratt tidligere kone.
Men uansett: Beskjeden var gitt, og det vi alle spør oss om: Hva skjedde så?
Tre måneder etterpå vet vi ingenting annet enn at Per fortsatte i statsrådsposten. Det skulle jo egentlig si sitt, men når avgangen nå synes som en realitet, er vi ikke betrygget. Og nå vet vi jo alle hvilke valg Per foretok seg i mellomtiden. Men vi vet også at denne bekymringsmeldingen nådde Per, som «svarte» med en bekymringsmelding på eks-kona om at hun lekket til utenforstående om hans kalender. Er eks-kona konfrontert med det? Det vet vi lite om, da eks-kona har klart det kunststykket det er ikke å si noe offentlig mens saken «koker».
Betryggende er det heller ikke at bekymringsmeldinger til SMK har nådd mediene. Er det lekket fra SMK eller noen nært på? Man kan jo også merke seg at det var Adresseavisa (Trondheim) som kom med denne avsløringen.
Og midt i denne saken kom det også en sak om at Pers to statssekretærer hadde funnet kjærligheten og hverandre. Også de valgte å offentliggjøre sitt valg på sosiale medier, og det midt under en ferietur på Maldivene. Det er bare det at deres ferietur synes sammenfallende med Iranturen. Og da spør man seg: Hvem styrte departementet?
Saken er svært trist for norsk politikk. Den skaper politikerforakt. Vi opplever at de som styrer landet ikke oppfører seg som voksne folk.
Og verre kan det bli.
Hvis Per nå er forbannet over det han etter all sannsynlighet opplever seg presset til, så er spørsmålet hva han kan finne på å si i offentligheten. Han har vært i politikken i en mannsalder og også sittet rundt kongens bord. Han vet nok mye.
Da er det å håpe at det ikke blir noen mer offentlig skittentøyvask. Her må også mediene kjenne sin besøkelsestid.
Fraværet av den politikeren som Per har vært vil gjøre norsk politikk fattigere, men det dukker nok frem andre som kan ikle seg Pers politiske rolle. For FrP blir det antakelig en durabelig politisk nedtur, så vil tiden vise om partiet er modent nok til å reise seg igjen. Det gjør de nok. Og når Per får summet seg, legger han sikkert ut på nye eventyr. Han har jo over tid gitt uttrykk for at han er ufattelig lei av politikken.
For Erna og Siv gjenstår den vanskeligste tiden i de nærmeste dagen. Hvordan skal de forklare sine valg?
Utvilsomt er Regjeringen skadeskutt, men et like skadeskutt Ap er neppe klar for å ta over nå og det er tre år til neste stortingsvalg. Den tiden trenger alle for å samle seg – om politikk, til det beste for landet.