Ikke minst stilles det spørsmål ved hvem Bahareh Letnes egentlig er, da i betydning hvilken rolle hun spiller overfor regimet i Iran, spesielt siden hun har fått opphold i Norge på humanitært grunnlag. Den i dag 28-årige kvinnen er norsk statsborger, endog adoptert av en familie på Skogn – samme sted som Per Sandberg er fra. Letnes kom til Norge som tenåring, som da må ha vært som enslig mindreårig asylsøker (EMA). Asylgrunnlaget skal ha vært frykt for tvangsekteskap med en langt eldre mann, og videre frykt for å bli æresdrept av egen familie om hun nektet å bli giftet bort. Hun fikk tre avslag før hun ble returnert til Iran. Men Iran slapp henne ikke, som igjen skal skyldes at hun ikke hadde iransk pass.
Siden har den samme Bahareh Letnes, født Heidari Nasserrad, tatt fosterfarens etternavn, også ordnet seg pass fra hjemlandet, og i flere sammenhenger uttalt seg i positive vendinger om Iran. Hennes uttrykte støtte til Irans president Hassan Rouhani er det nok flere som stusser over. Ikke bare har Letnes uttrykt sin støtte i sosiale medier, men hun har også vært på besøk i Iran, åpenbart flere ganger, og representert landet i flere skjønnhetskonkurranser. Her hjemme pleier også Letnes kontakt med regimets forlengede arm, Irans ambassade, og hun er en del av en iransk-norsk venneforening.
Så langt sitter vi igjen med tre spørsmål: Fikk Bahareh Letnes innvilget opphold i Norge på falsk grunnlag? Hvorfor – og hvordan – fikk hun tilbake sitt iranske pass? Hva er grunnene til hennes engasjement for landet som ikke kunne ivareta hennes sikkerhet overfor egen familie i Iran?
Og vi sitter igjen med én spekulasjon som mange tenker, men som ikke er like legitimt å si høyt: Er den unge kvinnen en honeytrap for den langt eldre fiskeriministeren? Det er en legitim tanke, nettopp gitt aldersforskjellen, og de fremstår jo som svært forskjellige «fruktfat», men kanskje enda mer på grunn av maktubalansen og interessefellesskap – dog på ulikt grunnlag. Det er selve oppskriften på honeytrap, om en slik tanke skulle være så feil som overhodet mulig. Det teller for øvrig ikke til hennes fordel at da spionmistanker nådde offentligheten, så svarte hun med rasismeanklager.
Brudd på regler
Per Sandberg og Bahareh Letnes dro til Iran på sommerferie, uten at statsråden informerte statsministerens kontor på forhånd og uten at eget departement ble informert, og Sandberg hadde tjenestetelefonen med på lasset. Dette er brudd på reglene, han har ikke fulgt sikkerhetsråd og rutiner for bruk av mobiltelefon og varsling av reise, noe som Sandberg etter noen dagers mediekjør tilbake fra ferien erkjente. Han prøvde først å avspise det hele med at han reiste som «privatperson». Statsminister Erna Solberg (H) har hatt en viss offentlig voksenopplæring: Statsråd er man 24 timer i døgnet, syv dager i uken – hvilket ikke er ensbetydende med at du ikke har rett på et privatliv. Under ansvar, må en vel legge til.
Det sikkerhetsbruddet som Sandberg har gjort er alvorlig, og det blir ikke mindre alvorlig av at det var andre gang han hadde med tjenestetelefonen til et høyrisikoland. Det samme gjorde han nemlig på tjenestereise til Kina. Da prøvde han å bortforklare det med at telefonen måtte være med av «private årsaker». Det høres også uryddig ut. På slike reiser tildeles vel man en «ren» telefon, men det er fortsatt en telefon med telefoniske egenskaper. Regelbruddene har så Sandberg innrømmet, og han sagt han har tatt lærdom, men det er vel statsråder som har gått av for mindre enn slike brudd? Korriger meg gjerne.
Sandberg har også påpekt at han reiste på sitt private pass og på turistvisum. Det er en enkel sak å finne ut av, da passnummeret er å finne på visumet.
Så over til det som kanskje det er færre nedfelte regler for, men som kanskje regnes som en statsråds selvstendige evne til å gjøre sikkerhetsvurderinger. Det har vært oppslag om at Letnes og Sandberg bor sammen i hans statsrådsleilighet på Gimle, som er avvist med at hun – i alle fall så langt – bare har vært på besøk. HRS er blitt fortalt at Letnes er observert ut og inn av statsrådsleilighet – i et høysikkerhetskompleks, der det er nok av sluser og koder en skal gjennom – uten Sandberg ved sin side. Til det er det vel å bemerke at ved besøk er det vanlig at vertskapet er hjemme.
Dertil kan jeg for egen regning legge til, selv om det nok ikke er det viktigste, at det ser ikke spesielt lekkert ut at en statsråd gir kjæresten tilgang til statsrådsbilen (r-bil). Det ser unektelig ut som de sikkerhetsutstyrte r-biler med egen sjåfør brukes som en taxi.
Oppsnakk av Iran
Så kommer det som mange reagerer på, og som har en høyst svevende grense mellom politikk og privat, nemlig Sandbergs oppsnakk av Iran – og dette skjer mens en storpolitisk konflikt seiler opp, endog en konflikt der trusler om krig fremmes.
Men hjem til Norge kommer Sandberg med budskapet om en fantastiske tur til «et av verdens mest misforståtte land», ja, rett og slett et ferieparadis som flere anbefales å dra til. Da er det fullstendig forståelig at eksiliranere i Norge reagerer med vantro: landet de selv har flyktet fra, men ikke kan dra til i frykt for egen sikkerhetssituasjon eller eget liv. Mange har familie igjen i Iran, og også de kan utsettes for strenge restriksjoner hvis iranere i eksil gjør noe regimet ikke liker. Men dette gjelder visstnok ikke for Sandbergs reisefølge – snarere tvert om.
Den ugifte Bahareh Letnes kan altså uten problemer dra tilbake Iran, dertil på kort varsel, der hennes reisefølge er en nylig separert norsk mann (han er fortsatt ikke skilt). Hun opptrer sammen med han i en rekke offentlige sammenhenger og uten å tilpasse seg landets kleskodeks. Ved tilbakekomst forklares dette blant annet med at 10-15 personer alltid var rundt dem. Hvem var disse personene? Eksiliranere i Norge er for øvrig ikke i tvil om at hvert skritt utenlandske politikere i Iran tar, blir kontrollert. Noe annet vil tilsi at den Irans sikkerhetstjenestens ikke gjør jobben sin.
Videre fortelles det at de ikke bodde, i alle fall ikke sammen, på noe hotell, men rundt omkring hos hennes familie og venner. Den familien hun altså har rømt fra og tidligere fryktet.
«Jeg vil heller ta mitt eget liv enn å dra tilbake til Iran. Familien har snudd meg ryggen etter at jeg flyktet. Tre av mine søstre er blitt tvangsgiftet. Det ble også min mor i sin tid. Et slikt liv vil jeg ikke ha», uttalte hun i et intervju med Adresseavisen i januar 2008. Det fremkom i tillegg at Letnes har en søster i Norge, som «også rømte» og da bodde i Trondheim. Henne har vi siden ikke hørt noe om, ei heller om hun var delaktig i Letnes’ oppholdsgrunnlag i Norge og adopsjonen til en norsk familie.
Om situasjonen rundt Letnes knapt står til troverdig, så hjelper det ikke hvordan hun snakker om Iran. Hun har blant annnet fremsatt påstanden om at i Iran ikke «har så mye» sharialover, der blant annet personer piskes, kroppsdeler kuttes av og personer dingler fra heisekraner, da «kun» 20-30 prosent av lovverket omfattes av sharia og praktiseres «bare» hvis lovverket brytes. Nei, Irans lovverk er basert på de franske lovene, kunne hun fortelle oss. De eneste som må være imponert over en slik tolkning, er Vokterrådet i Iran.
Forretningsmessig forbindelse?
Da Iran-turen ble offentlig og Baraeh Letnes’ navn ettertrykkelig var satt på den offentlige agendaen, ble det kjent at hun i januar i år hadde opprettet et enkeltmannsforetak med formål å drive engroshandel med fisk, skalldyr og bløtdyr mellom Iran og Norge. Det må da virkelig smelte en fiskeriministers hjerte.
Men Sandberg har bedyret at han ikke kjente til at Letnes hadde opprettet dette firmaet, og dessuten hadde det ikke importert eller eksportert «så mye som en tannstikker». Senere har Sandberg uttalt at nå, etter all PR-en, kan selskapet ha et stort potensiale. At Sandberg ikke kjente til et slikt firma, som ligger helt opp til hans politiske profesjonelle felt og som dessuten sammenfaller med hans egen meninger om at det er handel med Iran som er landets fremtid, er ikke betryggende verken på den ene eller andre måten: Enten har Letnes ikke fortalt det, eller så skjønner Sandberg at det ikke er så lurt å fortelle at han faktisk visste. Kanskje han selv ser en fremtid i samme selskap – etter en viss karantenetid som eks-fiskeriminister?
For øvrig er det ingenting å utsette på Letnes’ ambisjoner. VG avslørte i dag at Letnes i 2016 søkte om å bli fiskeriminister Sandbergs «assistent» i 2016. I en e-post til postmottaket i Nærings- og fiskeridepartementet het det blant annet:
Hei Per Sandberg!
Vi har snakket sammen før på en konferanse vi var med på. Jeg er veldig glad at du har begynt å forhandle med Iran om norsk laks. Jeg er veldig interessert i å jobbe sammen med deg som tolk eller iransk assistent. Jeg virkelig håper at jeg kan være så heldig å jobbe sammen med deg.
I samme artikkel fremkommer det at Sandberg møtte Letnes første gang i november 2015 på en konferanse, formidlet av Sandbergs politiske rådgiver. Men Sandberg sier at han heller ikke kjente til søknaden fra Letnes og at den ble behandlet administrativt på «ordinært vis». Det skurrer. Det kan være at søknaden ikke ble behandlet som web-sak, altså gjennom det formelle saksbehandlingssystemet, men at embetsverket ikke skulle ha forelagt statsråden, da eventuelt uformelt (muntlig i et møte), en henvendelse stilet til han personlig, lyder merkelig. I så fall må han ha gitt beskjed til embetsverket at det er visse henvendelser han vil skjermes for. I så fall står vi overfor nok et merkverdig sammentreff.
PST
Det fremkommer videre at Sandberg ønsker å ta en samtale med Politiets sikkerhetstjeneste (PST) – og da ikke for å få igjen telefonen som måtte leveres inn etter Iran-ferien. Nei, det er omtalen av forholdet med Letnes som er grunnlaget for samtalen.
«Omtalen av vårt forhold har medført mye oppmerksomhet og spekulasjoner og det er stilt spørsmål om Bahareh Letnes sin bakgrunn, som jeg ser behov for å adressere. Jeg har derfor bedt om en samtale med PST».
Ser behov for å adressere? Jeg har lest setningen mange ganger, og finner at den kan tolkes forskjellig. Det kan tyde på at Sandberg ønsker PST’s godkjentstempel på kjæresten – og det skulle han kanskje ha tenkt på litt tidligere? Eventuelt så ønsker han å bidra til et slikt godkjentstempel, men gitt de regelbrudd han allerede har utført så kan det være at dømmekraften er noe sviktende?
Ikke vet jeg, men jeg er overbevist om at statsminister Solberg ikke liker situasjonen. Men en statsminister har tillit til en statsråd all den tid vedkommende er statsråd. Og imens er FrP-leder Siv Jensen tilnærmet taus, og vi andre kan ikke annet enn å forvente nye oppslag. Dette kan være nok en sak som er større enn seg selv.
Dette er en trist sak. Vi har kjent Per Sandberg i over 15 år og hatt mange gode, politiske samtaler med han. La oss håpe at den snart finner sin løsning.
Hovedfoto: HRS