Som kjent presser Erdogan mest mulig islam på Vest-Europa gjennom Direktoratet for religiøse anliggender, Diyanet. Så sterk er Erdogan og Tyrkias innflytelse i moskeer og gjennom tyrkiske imamer de betaler her på kontinentet, at Østerrike nylig bestemte seg for å utvise hele én av fire imamer fra landet, de fleste tyrkiske.
Og det er nettopp en «Erdogan-moské» innbyggerne i Kaufbeurer sa nei til i en lokal folkeavstemming. Mer enn 60 prosent satte foten ned for mosképlanene, noe som fikk fru Martina Wischhöfer til å gråte. Hun var nemlig overbevist om at innbyggerne ville utvise «fornuft og rasjonalitet», som hun formulerte seg, da de gikk til stemmeurnene.
– Jag var så positiv. Det här klarar vi. Medborgarna är så förnuftiga och rationella och inser att det här är en bra sak, säger det socialdemokratiska kommunalrådet Martina Wischhöfer innan tårarna kommer.
Ja, det var vel akkurat det borgerne gjorde. De brukte nettopp fornuften og sa nei til islamisering av byen sin.
Samme mangel på rasjonalitet så vi sent i 2015 da Sverige nærmest segnet om i et vanvittig asylkaos. Rasjonalitet og fornuft tvang seg frem – tross sterk medial og politisk motstand. På pressekonferanse til Regjeringen Löfven da det nye asylbudskapet ble lagt frem, brast Åsa Romson (MdG) ut i sår gråt over Regjeringens «ondskap».
I hvilke andre politiske sammenhenger gråter slike politikere? Gråter de eksempelvis når de leser om de groteske grooming-sakene, om voldtekter av barn i Sverige, av endog voldtekt og påfølgende drap som vi har sett i Tyskland? Eller gråtes det ikke når den opprinnelige befolkningen rammes av urett og overgrep?