Gjert Ingebrigtsen: «Unger får for mye ros» (VG, 12. august, sportsbilag).
Ingebrigtsen (52), syvbarnspappa, mener foreldre flest gir barna for mye ros og beskytter dem mot livets realiteter. Han har oppfostret, og trent, tre sønner til verdenstoppen i friidrett. Han mener det er viktig å sette barnas prestasjoner i perspektiv slik at de er forberedt på kravene som vil møte dem senere i livet.
Jordan Peterson er en kanadisk forsker og klinisk psykolog ved universitetet i Toronto som har vekket mange følelser – på godt og vondt. For noen, for øvrig nokså mange, er han en ledestjerne, for andre en sjarlatan.
Peterson sier blant annet: Ikke klag på samfunnet, ikke bruk status som undertrykt som en unnskyldning. Stå rett! Re opp sengen din! Rydd rommet ditt! Snakk sant! Bli voksen! Etter du har fått skikk i ditt eget hus, både i bokstavelig og overført betydning, kan du gå ut og fortsette med resten av verden.
Det motsatte må vel det som på godt norsk heter å være bortskjemt. Hvem er det som har ansvar for alle de unge «verdensmestrene» i dagens Norge? Er det systemet, foreldrene eller dem selv?
Holdningsendringen som har skjedd de siste 60 årene i Norge går fra et pietistisk, møysommelig og hardt arbeidende folk som ikke sutret og klaget til et «sykt folk». En av fem står utenfor arbeidslivet på grunn av helseplager. I 2017 fikk 132.659 personer sosialhjelp. Norge har hele 60 forskjellige NAV-stønader som brødfør store deler av befolkningen. Det er en begredelig utvikling.
Velferdsstatens eksistens var avhengig av at folk flest bidro til verdiskapingen slik at trygdesystemet kunne ta hånd om de svake, syke og eldre. Men så skjedde det noe. Vi fikk det stadig bedre etter krigen, mer fritid, større individuell frihet. Og så kom oljen og oljefondet. Vi fikk generelt et enda frieri liv, en utvidet ungdomstid med en liberal oppdragelse, man utsatte yrkesvalg, etablerte seg senere i livet med partner og familie og fikk færre barn.
I dag finansierer staten flere som ikke er sysselsatt (det heter jo ikke «arbeidsledige», det kan jo krenke noen, og «arbeidssøkende» er det slett ikke alle som er) enn noen gang tidligere. Den andelen av befolkningen som faktisk utfører verdiskapende arbeid blir bare mindre og mindre. I tillegg har vi den enorme ulønnsomme ikke-vestlige innvandringen som politikerne godkjenner og som kommer i tillegg til eldrebølgen.
Essensen av vår natur er ikke «god», sier Peterson. Den er nok ikke det.
«Elendigheten» kan blant annet forklares ut fra postmodernismen. Forestillingen om at språket konstruerer virkeligheten, ikke menneskelig fornuft og vitenskapelig metode. Alt utenfor oss er prosesser vi kan velge å tolke som vi vil, men som vi ubevisst fanges inn ved «sosial makt». Så kom kulturrelativismen, globaliseringsideene og legitimering av masseinnvandringen. Deretter identitetspolitikken som tilslører naturgitte forskjeller mellom kjønnene – og gjør moderne mennesket enda mere forvirret.
Som om ikke det var nok, blir normoppløsningen og forvirringen komplett med inntoget av en grenseløs sekularisme: Du er din egen lykkes smed. Jeg fortjener det beste i livet. Jeg er min egen gud.
Forvirring rundt identitet og tilhørighet, både sosialt og idémessig, har skapt et monster som er i ferd med å omdanne vårt samfunn til et dysfunksjonelt sted.
Så kommer Jordan Peterson og setter ord på enkle sammenhenger. Han rydder opp i begrepsapparatet og den kulturelle forvirringen, kjedsommeligheten og rotløshet som preger det moderne mennesket. En tid som har skapt barn uten motstandskraft. En oppvekst med få grenser og uten krav. Mennesker som tar for gitt det de burde vært takknemlige for – samtidig med at vi (samfunnet) legitimerer «retten» til å oppleve seg krenket.
Verden er ikke et så vakkert sted som vi ønsker å tro. Og det kan bli verre.
(Forsidebilde fra YouTube)