Antallet familiegjenforeninger for asylsøkere og flyktninger i Sverige har fordoblet seg på fem år. I 2012 lød antallet på 8.000 personer, i fjor på over 19.000 personer.
Ifølge tall fra Eurostat har Sverige i perioden 2008-2017 i gjennomsnitt tatt imot 5.314 asylsøkere per 100.000 innbygger som er over 10 år. Det er absolutt høyest av alle EU-land. For eksempel var samme tall for Danmark 1.309, for Spania (som nå har «overtatt» mye av trafikken til Europa) var tallet bare 196. For Kypros hadde 3.131, mens Italia endte på 906.
Nettopp at mange får bli og får familiegjenforening i Sverige, gjør landet svært så populært som innvandringsland. Og ryktene går.
Et Sverige i miniatyr
Berlingske kunne for noen dager siden fortelle om den sydsvenske byen Ronneby, en by som var på migrantenes lepper allerede på grensen mellom Tyrkia og Syria. Det ble ansatte i kommunen fortalt av migranter som ankom byen.
Ronneby er et eksempel på den høye innvandringen til Sverige. På et par år har byens befolkning steget med over 6 prosent, og økningen er forventet å fortsette, ikke minst på grunn av familieinnvandring og flere fødte. Før 2013 ble det født 280-290 barn i året i kommunen, nå ligger tallet på 340-350.
Ronneby er i full gang med å tilpasse byen til de mange nye beboerne, for eksempel utvides skoler og en ny skole under bygging da elevtallet er steget med 30 prosent siden 2013.
«Især i 2014 begynte vi å merke at det kom mange nyankomne til oss. Og de kom direkte til våre skoler. Det var jo uholdbart, for der kunne komme 10-20 nye barn hver uke,» sier tidligere sjef for skoleforvaltningen og nå integeringsstrateg (hvilket for øvrig var en interessant tittel) Tommy Ahlquist til avisen. Dermed måtte byen raskt få på plass en mottaksenhet for «innslusing av barna». Barna har svært ulik bagasje, noen snakker noe engelsk, andre er analfabeter.
Samme press er det på barnehagene. I 2015 var barnehagedekningen på 94 prosent, i 2016 var det falt til 74 prosent. Ahlquist kaller situasjonen «en krise», men at nettopp krisen har fått kreativiteten opp og samarbeidet mellom ulike aktører er blitt bedre.
En av dem Berlingske møter i Ronneby er Khaled (14) fra Hama i Syria. Han ankom Sverige med sin eldre bror (i dag 22 år) for tre år siden. I januar i år ble de gjenforent med mor, far og fire av de fem andre søsknene: en liten pike ved navn Ola (3), samt Ali (8), Aisha (12) og Azza (13). Den siste broren, Mohammed (19), er i Hellas og har ikke rett familiegjenforening fordi han er myndig.
Hva denne innvandringen koster Ronneby sies det ingenting om, men gitt alle investeringene kan vi nok gjette på betydelige beløp. Så er spørsmålet om kommunen vil få investeringene igjen i form av de samme i fremtiden blir skattebetalere.
Akkurat det snakkes det ikke for høyt om i Sverige.
Valget
Innvandring er det absolutte hovedfokuset i den pågående valgkampen, som skal avgjøres 9. september. Eller «pågående valgkamp» er kanskje å ta noe hardt i, det oppleves som om valgkampen ennå ikke har startet for fullt.
Forklaringen heter Sverigedemokratene (SD) og deres suksess – blant velgerne. På meningsmåling etter meningsmåling gjør SD svært så godt, og det ligger an til at de kan bli Sveriges nest største parti, om ikke det største.
I Riksdagen vrir de øvrige partiene seg. Alle partiene i Riksdagen har «vedtatt» at SD er et rasistisk parti på grunn av sin innvandringskritiske politikk, og de aller fleste i de svenske mediene har støttet opp om dette synet så godt som mulig. Spesielt bruker den enn så lenge sittende statsminister Stefan Löfven fra sosialdemokratene rasismekortet, men uten at folket lar seg «presse». Og nå kan det se ut som om strategien med å holde SD utenfor all innflytelse slår feil. SD kan etter valget komme i en posisjon der de kan komme til å avgjøre hvem som blir Sveriges neste statsminister.
Etter forrige riksdagsvalg endte SD på 13 prosent og kunne slik sett bli tungen på vektskålen i en rekke saker. Det fikk de borgerlige partiene, Moderaterna (tilsvarende vårt Høyre), Liberalerna (vårt Venstre), Centerpartiet (vårt Sp) og Kristdemokraterna (vårt KrF), til å danne en allianse – kanskje ikke spesielt demokratisk – med mål om å sette SD i den politiske kulden uten innflytelse. Nå er denne alliansen mer eller mindre raknet, og med et SD som kan komme til å fordoble oppslutningen, i alle fall er det sannsynlig med 20-tallet innen rekkevidde, vil det heller ikke være politisk mulig å videreføre en slik «isfront-allianse».
Nå gjør de borgerlige seg heller lekre overfor SD. Ikke fordi de vil regjere med SD, nei takk som byr, men fordi de trenger deres støtte.
Knallhard valgkampvideo
Ikke bare kan SD ende med å peke på Sveriges neste regjering, ja kanskje endog sitte i den selv (om det per se ikke uttales høyt og klart), men det vil bli tilnærmet umulig å holde dem unna politisk innflytelse i det politiske riksdagsarbeidet. At SD har flyttet politikken, særlig innvandringspolitikken, er allerede synlig i svensk politikk. Men tro ikke at noen snakker høyt om det heller, en gjør bare som Ap i Norge som ikler seg FrPs klær og kaller det egen politikk (ut fra helt andre motiver, selvsagt). Med andre ord justerer svenskene, og den sittende rødgrønne Regjeringen, etter SDs politikk.
Å isolere SD slo feil, og SD vet å slå knallhardt tilbake. Det viser blant annet deres «valgkampdokumentarfilm»: Ett folk, ett parti – Socialdemokraternas historia. Den åpner med Stefan Löfven:
Det (SD, vår anm.) er i bunn og grunn et rasistisk parti. Det bare er slik. Vi må være tydelig på hvilket parti Sverigedemokraterne er! Det får aldri noensinne i historien stå at det der «visste vi ikke», at vi «ikke visste hvem de var».
Fortellerstemmen kommer så inn med følgende: «Socialdemokraterna snakker gjerne om andres historie, men sjelden om sin egen.» Vi skjønner hva som venter oss, og jeg kan ikke historien godt nok til å være dommer. Men vi vet at det er en valgkampvideo og slik sett propaganda, men det betyr ikke at historien er falsk. Den er sikkert vinklet, men inneholder helt klart faktuell informasjon.
Det er heller ikke spesielt troverdig når sosialdemokratene vil ha den fjernet fra You Tube, noe som visstnok skjer hele tiden – og like fort blir den lastet opp igjen. Så kan det anføres at det er viktig å lære av historien, noe sosialdemokratene hevder de har gjort, men det har SD også hevdet – uten at de øvrige partier og mediene har tatt notis av det.
Men ingen bør bli veldig overrasket om Moderaterna og SD «finner hverandre». Etter valget.