Hellas og Italia har prøvd å lukke sine land for migranter som har resultert i nye reiseruter. Så langt i år har Spania mottatt tre ganger så mange migranter som i hele fjor. EU-kommisjonen prøver å gjøre seg lekker overfor Marokko med økonomisk hjelp og lukrative fiskeriavtaler for å få landet til å bremse strømmen av migranter. Så langt ser det ikke ut til å nytte.
Mange, for raskt
Den spanske asyladvokaten José Villahoz mener, som mange andre, at Marokko bærer sin del av ansvaret for at så mange migranter nå velter inn over det kun 14 kilometer brede Gibraltarstredet.
”Vi tror at Marokko forsøker å legge press på Europa ved å unnlate å bevokte sine grenser. Marokko ønsker økt økonomisk støtte og bedre handels-, fiskeri- og landbruksaftaler. Den marokkanske fiskeri- og landbruksminister har offentlig sagt at grensekontroll har sin pris,” sier Villahoz ifølge Kristelig Dagblad (ikke på nett), som også fremhever at nesten halvparten av de nyankomne er enslige mindreårige asylsøkere (EMA).
Interessant er det at den samme advokat José Villahoz i 1991 var med å etablere organisasjonen, eller grasrotbevegelsen, Acoge (som betyr velkommen). Acoge formål er å gi innvandrere språkkurs, sosialrådgivning og advokatbistand, og den er tilstede i de fleste større spanske byer. Men selv en veteran som Villahoz synes en smule bekymret for antallet – i alle fall fordi det kommer så mange på så kort tid. Han mener heller ikke at det var tilfeldig at over 800 afrikanere i et stormløp forserte det seks meter høye dobbeltgjerdet på grensen mellom Marokko og den spanske enklave i Nord-Afrika Ceuta den 26. juli. Her lyktes det 602 afrikanere med en rekke ulike våpen, alt fra molotov-cocktails, ulik kasteskyts, steiner, sprayflasker, antente flammekaster og avføring mot grensevaktene, å ta seg over.
Bilder fra dette grenseangrepet i mediene har opprørt mange spanjoler, og de borgerlige partiene har vært ute med kvass kritikk av Regjeringen.
Forhandlingsbrikke
Ingen spansk politiker beskylder Marokko for å bruke migrantene som en forhandlingsbrikke. Men en slik innrømmelse står derimot EU-kommisjonen for.
EU-kommisjonen har hatt langstrakte og harde forhandlinger med Marokko. I juli ble det inngått en fiskeriavtale som inndrar Vest-Saharas farvann i avtalen – og som dermed indirekte anerkjenner at Marokko fisker i et farvann som ikke tilhører landet.
I forrige uke skal også EU-kommisjonens leder, Jean-Claude Juncker, ha lovet flere penger – altså utover de over 2,5 milliarder som allerede er lovet – for å få Marokko til å styrke grensekontrollen.
Om det nordafrikanske kongedømmet Marokko ser for seg at de kan dra flere penger ut av Europa og få flere fordeler ved migrantpresset vites ikke, men migrantstrømmen har ikke avtatt. Tvert om. De som tar veien til Spania skal fordele seg nokså jevnt, der halvparten er fra land sør for Sahara og resten fra Marokko. Det er stort sett unge menn og gutter, men også gravide kvinner, småbarn og eldre, noen i familier.
Systemet bryter sammen
Siden Spania åpenbart må lære av egne feil, så er også deres mottakssystem på sammenbruddets rand. 400 til 600 nye mennesker daglig som plukkes opp fra dårlige gummibåter eller selv klarer å ta seg inn i landet, har også gjort det nødvendig for Sjøredningstjenesten å få hjelp fra Nord-Spania. I tillegg er det satt inn ytterligere overvåkningsfly og innkalt ekstra mannskap. Mottakssentrene i havnebyene sør i landet er overfylte, og skip fra sjøredningstjenesten blir benyttet som overnattingssted.
Og igjen må EU-kommisjonen på banen med penger. De har lovet å stille rundt 400 millioner kroner til rådighet for de spanske myndighetene i det som omtales som «den tilspissede situasjonen». Men det vil nok rimelig kjapt gå opp for den spanske Regjeringen er dette er for småpenger å regne – og hva gjør de da? Nå er det ikke «så lett» å åpne egne grenser og slippe migrantene videre, for grensekontrollen er skjerpet i Europa – og særlig i «utsatte» land, ikke minst landene rundt yttergrenselandene.
Men det er ikke sikkert den spanske ledelsen er så opptatt av dette enda. I kystbyen Tarifa, på den ytterst sørlige spiss, mener den sosialdemokratiske borgermesteren Francisco Ruíz Giraldez at man i årevis har sett hvordan Gibraltarstredet er blitt mange menneskers grav. Han viser til at det er et globalt problem, for hvis vi ikke investerer i deres hjemland vil trafikken til Europa fortsette.
Da er det å håpe at noen minner Spania – og EU – om at det «globale problemet» ikke lar seg løse hvis ulike land velger ulik strategi.
Figuren under viser omkomne til 1. august 2018 sammenlignet med 2017, og ankomstene for Hellas, Italia og Spania i samme periode (tallene er fra Kristelig Dagblad).
