Jeg forventer meg et paradigmeskifte der vi kommer i gang med å snakke om at samfunnsperspektivet må være bestemmende for innvandring til Europa.
I dag er det fortsatt migrantperspektivet som gjelder. Man snakker om et mer fungerende asylsystem. Mer rettferdig. Forhindring av drukningsulykker, beskyttelse av mennesker på flukt, kvoteflyktninger kontra asylsøkere og kriterier for familieinnvandring.
Det er summen av disse faktorene som er bestemmende for helheten i det systemet som liksom skal fungere. Isolert sett handler det om aktverdige hensyn, men det handler ikke om konsekvensene for våre samfunn.
Disse hensynene er fortsatt underordnet i debatten. Vi er kanskje kommet dit at vi anerkjenner at dagens system får konsekvenser for våre samfunn. Men vi har fortsatt ikke kommet lenger enn at vi forestiller oss at vi skal kompensere for de problemene som skapes.
Den erkjennelsen som nå sakte siger inn, er at kompenserende tiltak ikke makter å demme opp for veksten i problemer. Vi står derfor ved en korsvei der vi er nødt til å forholde oss til at fortsatt innvandring vil føre Europa stadig nærmere de dystopier som vi alle frykter.
Motvirke farlige trender
Å følge samfunnsperspektivet handler om å føre en aktiv politikk som kan motvirke de farlige trendene som vi ser følger i innvandringspolitikkens vake.
- Andelen av fellesskapets ressurser som allokeres til merkostnader ved innvandring og integrering øker hvert eneste år. Denne trenden må vi snu før folk blir fryktelig sinte.
- Kriminalitetsvekst og sosial uro i segregerte boområder må ikke tillates å vokse. Dette innebærer blant annet å ikke tilføre flere eksogene problemer.
- Polariseringen av den politiske diskursen truer med å undergrave politisk dialog og bryte ned det fellesskapet og den tilliten som er helt nødvendig for å ha et fungerende samfunn. Polariseringen kan ikke bremses uten at innvandringen stanses.
- Et stadig større preg av fremmed kultur skaper stadig mer spenninger, opplevd fremmedgjøring og verdikonflikt i samfunnet. Også denne utviklingen er helt umulig å stanse uten å samtidig å stanse innvandringen.
I sum betyr paradigmeskiftet mot et samfunnsperspektiv i realiteten at vi implementerer en frys i innvandringen. At vi skaper et pusterom som gir oss mulighet til å finne et nytt naturlig fellesskap. Et fellesskap rundt en norsk leitkultur. Utviklingen over de siste 30-40 årene har gått alt for fort, og vi har opparbeidet oss en stor integreringsgjeld og konfliktrisiko. Nå er tiden kommet for å forsøke å forsone oss med dette. Da trenger vi ro.
Kan ikke skli ut
Det er en selvforsterkende effekt i diasporagruppene, ja. I tillegg til en «innvandringsfrys», med dertil tilhørende stans i tildeling av norske statsborgerskap, virker det derfor også påkrevd at man setter underholdskravet i forbindelse med familieinnvandring svært høyt.
Grunnen til at jeg er så streng på at den nye modellen må være «full stopp», er at masseinnvandringens problemkjerne er at vi dokumenterbart ikke har menneskelig evne til å forvalte et «strengt» filtreringssystem med unntak. Det sklir ut. Til de grader.
Et fungerende system er å ikke ha et system i det hele tatt. Uten alle rettighetene. Uten ankemulighetene, alderstestingen, historiene, skjønn og saksbehandling.
Et fungerende system handler om at ressursbruken allokeres til hjemsendelse, og at de sjeldne unntakene som handler om innvilgelse av genuint politisk asyl til fremtredende dissidenter er enkelttilfeller som håndteres som unntak av regjeringen og vedtas av kongen i statsråd.
Det er sikkert noen som vil snike seg inn under radaren i et slikt system også, men det viktige er at vi makter å gjøre det så strengt at det blir negativ kost/nytte forbundet med å prøve seg på en asylreise av økonomiske årsaker.
På grunn av de enorme økonomiske fordelene med å lykkes, betyr det at adskillig færre enn 1 prosent av de som prøver seg bør lykkes.
(Først publisert på Facebook av Sandelien, 2. august 2018, og gjengitt her med forfatterens tillatelse. Han er også oppmerksom på at begrepet «leitkultur» er belastet, men gjør oppmerksom på at det ikke er benyttet i verste mening)»