I Hege Storhaugs reisefravær kan jeg ikke la være å uttale meg om en «interessant» debatt som startet etter at Storhaug har omtalt Øst-Europa, spesielt Ungarn og Polen, i rosende ordlag, og at det er her «fremtiden ligger». Utgangspunktet for artikkelen er de pågående konfliktene i EU, der kommisjonen og noen av medlemslandene argumenterer for å relokalisere migranter som har tatt seg ulovlig til Europa, mens andre, spesielt land i Øst-Europa, stritter hardnakket imot. Ikke minst Ungarns statsminister Viktor Orbán og Polens statsminister Mateusz Morawiecki.
Nyautoritære og moraliserende
Så har Storhaug henvist til at Katie Hopkins har uttrykt seg i samme ordlag. Det er bare at Hopkins, som er innvandringsrestriktiv, ikke er blant de «godkjente». Av hvem kan man jo spørre, men et slikt spørsmål er ikke på agendaen hos de «liberale», eller de jeg finner mer som de «nyautoritære». De som mener de vet best. De som gjerne vil tie andre ihjel. De som hevder andre sutrer. De som hevder andres tunnelsyn og svartmaling. De som sitter med den eneste riktige måten å tenke på. Og det er nettopp disse nyautoritære som peker på andre, typisk nasjonalkonservative, som de nyautoritære. Dere ser paradokset?
Ingen, absolutt ingen, kan ha oversett at innvandringen til Europa har endret oss betraktelig. Ingen leer engang på et øyelokk når asylsøkere for eksempel forteller at de må forsere 13 land for å komme til Norge. Det er en innebygd aksept om at slik «er det bare», mennesker har «en rett» til å shoppe asyl. Men vi er en del som mener dette ikke er noen «naturlov». Fremtiden kan styres gjennom prioriteringer og vedtak. Det ubehagelige faktum er at realiteter gang på gang erstattes av følelser og moralisering. Som professor Janne Haaland Matlary nylig uttrykte det:
«Moralisering er å utøve makt. Noen bestemmer hva som er det «riktige» standpunktet i en sak og delegitimerer derved motstand.»
Det er neppe så mange som vil motsette seg at land som Ungarn og Polen kan betraktes som demokrati i relativt illiberale samfunn, rett og slett fordi befolkningen ikke nødvendigvis støtter opp om liberale verdier på samme måten som i Vest-Europa. Det kan tilskrives landenes historie, og ikke minst at kristendommen står langt sterkere enn hos oss.
Nye sengekamerater
Kasper Støvring har i dag en kronikk i Jyllands-Posten under tittelen (ups) «Ungarn er fremtidens Europa». Her påpeker Støvring at han, til manges forskrekkelse, forsvarer at Visegradlandene (Ungarn, Polen, Tsjekkia og Slovakia) «meget vel kan blive fremtidens Europa». Forklaringen er at disse landene forsvarer den nasjonale suverenitet og den kulturelle homogenitet. Nasjonal suverenitet er en torn i øye for EU-kommisjonen og ligner for mye på (negativ) nasjonalkonservativisme. Å stå for kulturell homogenitet er heller ikke legitimt, selv om langt de fleste innser at det såkalte flerkulturelle samfunnet fungerer dårligere enn det homogene.
Et annet poeng er at Orbán var en av de sterkeste dissidenter under kommunismens diktatur. Støvring viser til at den polske parlamentarikeren og filosof Ryszard Legutko, som selv var en ledende dissident, har pekt på en påfallende sammenheng: At de tidligere kommunister i Øst-Europa er blitt liberale EU-støttespillere, mens de tidligere dissidenter er blitt nasjonalkonservative.
«Nasjonen, kristendommen og kjernefamilien var nemlig kilder til mobilisering mot det totalitære styret. Derfor skulle de ødelegges av kommunismen – liksom de liberale i dag bekjemper de samme institusjoner. Liberale og forhenværende kommunister er blitt sengekamerater», fastslår Støvring.
Som nevnt innledningsvis er konfliktene mellom Ungarn og EU-kommisjonen på bristepunktet, eller det som i EU-verden kalles «atomknappen». Kritikken av Ungarn hagler, men det er vanskelig å vite hvordan situasjonen egentlig er når man står utenfor landet. Støvring viser til at ifølge The Economists demokrati-indeks og Transparency Internationals korrupsjons-indeks ligger Ungarn på nivå med EU-land som Hellas, Romania, Bulgaria og Kroatia. Men disse landene går under kritikkradaren – fordi de lar seg diktere av EU-kommisjonen?
Lefling med det autoritære
Bård Larsen, historiker og prosjektleder i den liberale tankesmien Civita, er en av dem som har reagert på det han kaller «en reservasjonsløs hyllest» av Storhaug til styret i Polen og Ungarn (lenket øverst i saken) og han svinger nådeløst pisken i en kronikk i VG.
«En ny fortelling er på gang: Europa islamiseres, nasjonene går dukken, de liberale demokratiene har forspilt sine sjanser og utspilt sin rolle. Det er tid for en ny orden, og den heter Orbán, Kaczyński, Trump og Putin,» er ingressens dystre mørke.
Så er det i gang: «innvandringskritiske høyrefløyen», «den radikale høyrepopulismen», «svermerier rundt autoritært høyrevridd lederskap», og han sammenligner artikkelen med et «reisebrev» ikke ulikt det som «ble skrevet av norske venstreradikalere på tur i kommunistiske fyrtårn inntil muren falt».
Så følger en lang passiar om Storhaug og HRS som ikke kan tolkes som mye annet enn moralisering, som ender med at «Det er naivt å tro at Hege Storhaug ikke forstår at hun lefler med det autoritære.»
Det kan kanskje være på sin plass å minne om at stort sett alt arbeidet HRS har lagt ned siden 2000-tallet på innvandring- og integreringsfeltet er i dag «gjengs holdning», til tross for at vi møtte massiv motstand på veien. Kan det kanskje også gjelde for islam?
For kritikken Larsen retter mot Storhaugs islamengasjement minner mistenkelig om kritikk vi har fått tidligere på helt andre tema.
Endetidsforestillinger
Larsen mener man grovt sett kan dele «de innvandringskritiske» i to bolker:
«De som er bekymret for høy innvandring, integrering og velferdsstaten og som ønsker langt bedre og mer synlige løsninger på dette – og de som mener at islam er en bloddryppende totalitær ideologi som er i ferd med å overta Europa, gjerne med liberale politikere som medhjelpere eller nyttige idioter. Mener man det siste, slik Storhaug gjør, fremstår artikkelen hennes som rasjonell: Inntrykket av et slags kalifatets komme, at etniske europeere snart vil bli i mindretall og at den europeiske kulturen er i ferd med å gå under.»
Utvilsomt mener Larsen å tilhøre førstnevnte (noe han for øvrig gjorde klart på et nylig seminar avholdt av Europabevegelsen i Follo hvor jeg var tilstede), men å plassere de øvrige i en bolk som ensidig «mener at islam er en bloddryppende totalitær ideologi som er i ferd med å overta Europa, gjerne med liberale politikere som medhjelpere eller nyttige idioter», er uredelig. Det er like uredelig som å hevde at de som ønsker en mer innvandringsrestriktiv politikk er innvandrerfiendtlig eller at et innvandringsregnskap er inhumant. Så jeg kan berolige Larsen med at så vidt meg bekjent står Storhaug i den første bolken, men en registrerer jo det fullstendige fraværet av religion generelt og islam spesielt.
Det er vel som Larsen selv sier, bolk to består av «endetidsforestillinger», men de er i hovedsak produsert av Larsen selv. For å «stå opp for folkets beste» er blitt til en debatt om hvem som er folket.
«Om en tro som er så sterk, glødende og universelt rettferdig at den er objektivt sann og ufravikelig og derfor skal og må gjelde alle. Det er altså snakk om det liberale demokratiets antitese.»
Men hvem er det som «tror»? De fleste prøver å begrunne sine standpunkter, belegge dem med fakta, argumentere, og en slik bevisbyrde blir sterkere jo mer avantgarde standpunktene er. Kritikk av islam er endog prøvd gjort islamofobisk og forsøkt gjort straffbart. Er det således noe som er det liberale demokratiets antitese så er det vel nettopp fraværet av en åpen debatt og meningsutveksling, uavhengig av om man er enig eller uenig i det som fremmes, der det som burde vært legitime standpunkt reduseres til «en tro».
For øvrig er det over siterte fra Larsen interessant å lese opp mot nettopp lovreligionen islam.
Ur-fascismen
Larsen har en teoretisk utlegning om «den radikale populismen», som han mener hviler på en rekke feilslutninger, blant annet ved at man argumenter gjennom folket, at et argument gis autoritet fordi mange slutter seg til, eller at det benyttes som en retorisk metode for å ekskludere små eller store grupper fra en majoritet, der sistnevnte alltid har rett. Altså at makt gir rett. Tja, men i så fall slår det jo tilbake på Larsen og hans likesinnede. De påstår jo selv å tilhøre (det store) sentrum, og ikke yttersidene.
Larsen griper så fatt i det som kan defineres (fra Umberto Eco i essayet Ur-fascismen) som kvalitativ og kvantitativt populisme. Kvalitativ populisme er et demokrati der alle borgere har individuelle rettigheter, men der man også følger flertallets beslutninger. Et demokrati basert på kvantitativ populisme består stort sett bare av telling og er en idé om folket som en «monolittisk enhet med en felles vilje». Men siden «ingen stor gruppe av mennesker kan ha en felles vilje», vil det være «en fører» som gir seg ut for å være «folkeviljens fortolker».
«Hvor enn vi finner en politiker som drar i tvil parlamentets legitimitet fordi det ikke lenger representerer Folkets røst, kan vi kjenne lukten av Ur-fascismen.»
Jeg vet ikke hvor godt disse teoriene treffer, for heller enn å snakke om flertall, «en felles vilje» og «en fører», er det vel mer vesentlig å snakke om fri vilje? Der enhver – av fri vilje – gjør sine valg, har mulighet til det, og forventer at ens egne interesser (stor som liten) blir tilgodesett på best mulig måte – slik vi for tiden ikke ser i det politiske landskapet i Sverige.
Når det er snakk om å dra i tvil parlamentets legitimitet fordi det ikke lenger representerer folkets røst, så kan en jo også spørre seg hva EU-kommisjonen driver med i forhold til et land som Ungarn? Prøver ikke EU å pådytte Ungarn noe de ikke vil ha, eller mener EU (og Larsen) at det er «folkets røst» (i kvalitativ forstand) i Ungarn som ønsker innvandring og islam? Jeg tillater meg å tvile.
«For hvordan forholder vi oss i det hele tatt til de som har onde hensikter eller til eliter som ønsker ulykke over befolkningen?», spør Larsen, men han tar for gitt at alle er enige om hvem som har onde hensikter eller ønsker ulykke over befolkningen.
«Ulike radikale grupperinger ser nytteverdien i et urolig landskap. Krise er som gull for demagoger og kaosryttere. Det gir utslag i en del pussigheter også. For eksempel at en del som høylydt klager over at de blir kneblet, selv er tilhengere av en ideologi eller bevegelse som ikke er demokratisk. De er altså tilhengere av å kneble andre, gitt muligheten. Litt av den samme diskrepansen er tydelig når radikale klager over demokratisk underskudd og at de blir overkjørt av elitene, samtidig som de støtter statsledere og korrupte eliter som undergraver demokratiet.»
Igjen er det noe autoritært over teksten. For hvem er det som knebler hvem? I Larsens tolkning høres det ut som det er kritikere som mener noe annet han selv som vil «lage urolige landskap». Det er i så fall et langt skritt til å ta et farvel til den åpne debatt og retten til å ytre seg.
Demokrati vs. tyranni
Larsen mener at lærdommen om at den viktigste skillelinjen i det moderne Vesten har stått mellom demokrati og tyranni og at dette er blitt glemt – vel og merke «på deler av høyresiden».
«Hvis det liberale demokratiet ikke fikser innvandringen, så er ikke autoritære, sterke menn det verste som kan skje. Her anes et svakt ekko fra mellomkrigstidens konflikter på høyresiden, selv om demokratiene den gang var unge eller yngre enn i dag og selv om Trump eller Orbán ikke er fascister. Men de er ille nok.»
Kan det være at det ikke står helt bra til med det liberale demokratiet? Har man rett og slett gått seg bort i iver etter å være liberal, slik at kartet ikke lenger passer med terrenget, noe som har ført til at globalismen er dødende og ikke minst inntoget av identitetspolitikken?
I det overnevnte seminaret hvor Larsen uttrykte bekymring for høy innvandring, la han også til at han er pessimist. Det kom imidlertid ikke klart frem hva han er pessimistisk for, om det er høy innvandringen, mangelfull integrering og presset på velferdsstaten, eller om det er fremtidig styringsform i Europa. Ut fra kronikken i VG kan han tolkes til det sistnevnte, men det kaster åpenbart lange skygger når det liberale demokratiet skal forsvares i et nyautoritært regime, som en slags forkledd kvalitativ populist med tyranniske hensikter. «Vi» vet best, «vi» vet hvem vi skal definere ut, «vi» er de egenmektige. De som ser det autoritære hos andre, men ikke hos seg selv.
Stikkordene er kanskje nasjonen, kristendommen og kjernefamilien. Og det er vel kanskje akkurat dette som har skapt slik enorm popularitet for Jordan B. Peterson?