I går landet Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan i Berlin på sitt første offisielle statsbesøk i Tyskland. Verten for møtet er Tysklands president Frank-Walter Steinmeier.
Store deler av Berlin skal være sperret av og rundt 10.000 politifolk skal håndtere flere store demonstrasjoner, som utilfredse tyskere, tyrkere og kurdere har annonsert. Samtidig forventes det at han vil få en varm velkomst av det store antallet tyrkere i Tyskland som hyller han som «sin store leder».
Før turen har Erdogan gjort det klart at han ønsker å få slutt på spenningene mellom landene. Det var forventet at Erdogan ville holde en større offentlig appell, men denne har han avlyst, kanskje ut fra sikkerhetshensyn. Han skal derimot til Köln for å åpne en ny moské.
Gjenopptar krav, men ønsker hjelp
Erdogans ønske om å få slutt på spenningene mellom landene kan igjen vise seg å være på hans premisser, for han vil på nytt ta opp kravene om Tyrkias EU-medlemskap, utvidet tollunion med EU og at tyrkerne skal ha visumfrihet i Europa.
Dette også som ledd i den tragiske avtalen som forbundskansler Angela Merkel fikk EU til å inngå med Tyrkia (2016), der hun endog i forkant av denne avtalen luftet å fremskynde Tyrkias EU-søknad i bytte mot at Tyrkia stoppet strømmen av migranter på vei til Europa – og Tyskland. Det var i 2015, da det gikk smertelig opp for Merkel at invitasjonen hennes fikk konsekvenser langt ut over hva hun kunne forestilt seg. Ikke bare kom det over 1 million mennesker til Tyskland på kort tid, de fleste var også ufaglærte og ressurskrevende, men store deler av befolkningen var motstandere av Merkels asylpolitikk. Siden har Merkel kavet for å overleve politisk. Og det gjør hun på den forutsigelige måten: Hun holder mest mulig kjeft.
Merkel har også innrømmet at hun ikke synes det er en god idé å ta Tyrkia opp som EU-medlem, i alle fall ikke enda, og siden det i år er valg til EU-parlamentet vil neppe så mange EU- og statsledere begynne å rote i denne saken nå.
Da står Erdogans besøk i et annet lys: Tyrkia trenger hjelp.
Økonomisk krise
I de siste måneder har den tyrkiske lira tapt 40 prosent i verdi i forhold til den amerikanske dollar, hvilket gjør det rekordbillig å dra på ferie til Tyrkia for dem som ønsker det. Landet er i en dypt alvorlig økonomiske krise. I tillegg har USAs president Donald Trump har vedtatt sanksjoner overfor Tyrkia (en fordobling av tollsatsene på stål og aluminium) på grunn av en strid om den amerikanske prosten Andrew Brunson, som ble fengslet etter det angivelige kuppforsøket i 2016, for øvrig rett før det tyrkiske valget. Minst 30 tyske statsborgere havnet også bak lås og slå som følge av kuppforsøket, og Erdogan beskyldte Tyskland for å beskytte kuppmakerne. Da Tyskland nektet Erdogans menn å drive valgkamp i Tyskland (i Norge gikk Erdogans valgkamp sin gang), beskyldte han dem for å være nazister.
Den overopphetede økonomien i Tyrkia er stort sett Erdogans egen skyld. Han har fokusert på kortsiktig økonomisk vekst, beordret lav rente slik at virksomheter kunne låne penger og fortsette den økonomiske veksten, som har ført til en voldsom inflasjon og svekket valuta. I tillegg har Tyrkia et markant underskudd på betalingsbalansen, for den økonomiske veksten har gitt tyrkerne stor appetitt på importerte varer fra utlandet – men de importerer langt mer enn de eksporterer. Og de viktigste eksportmarkedene til Tyrkia – Syria, Libanon og Irak – er alle i konflikter som tilsier mindre import.
Mange tyrkere har også tatt opp lån i utenlandsk valuta, først og fremst dollar. Når den tyrkiske lira taper verdi, blir lånene dyrere å betale. Samtidig svekkes kjøpekraften.
En slik situasjon kan ikke Erdogan stå i siden han i fjor ble valgt, endog etter å ha endret valgloven, som statsleder for ytterligere fem år. Løser han ikke situasjonen vil velgerne vende han ryggen. Men siden Erdogan er notorisk motstander av å heve renten må hjelpen hentes et annet sted – i utlandet. Da kan Tyskland være et smart sted.
Uenighet
Tidlig høst i år foreslo sosialdemokratenes (SPUs) leder Andreas Nahles at Tyskland skulle yte direkte økonomisk hjelp til Tyrkia, men det skal ikke være denne form for hjelp som er på agendaen i Berlin. Ifølge Tysklands arbeidsminister Peter Altmaier, som allerede har hatt et møte med Tyrkias finansminister (for øvrig Erdogans svigersønn), skal ikke Tyrkia ha bedt om direkte økonomisk bistand.
Tyrkia skal ønske seg økt samhandel og handelskreditt. Allerede i dag skal det være rundt 7.500 tyske virksomheter i Tyrkia og den bilaterale samhandelen beløper seg til store verdier. Nå er det snakk om Tyrkias infrastruktur, ikke minst jernbanen. Tyske Siemens skal allerede sikret seg en ordre på ti nye høyhastighetstog til Tyrkia. Men vel så interessant: Konkurrenten i Tyrkia heter nå i stadig større grad Kina.
Fra den tyske regjeringens side er ønsket om å hjelpe Tyrkia basert på at Tyskland har stor interesse av et økonomisk og politisk stabilt Tyrkia. Både fordi Tyskland har en stor tyrkisk diaspora (rundt 3 millioner), at Tyskland fortsatt er redd for at Erdogan skal bryte migrantavtalen, samt at de frykter Erdogan vil vende seg i retning Russlands Putin – eller Kina.
Men ikke alle er like fornøyd med å yte hjelp til Tyrkia. Ikke minst pekes det på Tyrkias elendige forhold til menneskerettigheter, der for eksempel fortsatt tyske journalister er fengslet. En av dem som er løslatt, Deniz Yüsul, kritiserer Erdogans besøk i skarpe ordlag.
De fleste politiske partiene har meldt avbud til statsmiddagen hos Steinmeier, da de ikke ønsker å bli assosiert med «Erdogan-propagandaen». Heller ikke Merkel skal delta på denne middagen, men hun skal ha avtalt to møter med Erdogan.
Islamisten Erdogan
Merkel står fortsatt i en vanskelig situasjon overfor Erdogan. Han har makt over henne både utenfra og innenfra. Utenfra fordi hvis Erdogan bryter migrantavtalen, som han tidligere har truet med for å «oversvømme Europa med migranter», vil det kunne senke både Merkel og EU-kommisjonen, og sette Europa i kriseberedskap. Innenfra trues Merkel av den store tyske diasporaen, der mange av dem har sin identitet i Tyrkia. Om lag halvparten av dem har stemmerett i Tyrkia (da Erdogan endret valgloven slik at tyrkere i utlandet fikk stemmerett), og nesten to tredjedeler av tyrkerne i Tyskland stemte på Erdogan.
Islamiseringen av Tyrkia har Erdogan foretatt uten å være skyggeredd, under dekke av en felles identitet og samhold. Den samme strategien benyttes overfor tyrkere i utlandet, som Erdoganregimet prøver å knytte til «hjemlandet». Tyrkerne i Tyskland omtaler Erdogans parti (AKP) som «Tyrkias maktbase i Tyskland». Ikke minst handler denne maktbasen om nettverket av moskeer, organisert under Tyrkias Ditib (Direktoratet for Religiøse Anliggender). I vår lekket det for eksempel fra en moské i Herford (delstaten Nordrhein-Westfalenen) en video av guttebarn som marsjerer i militæruniform og med lekevåpen. Det hele foregår med tyrkisk kampsang. Guttene er 4 til 7 år gamle.
Og nå skal altså Erdogan åpen en ny Ditib-moské i Köln, den største moskeen i Europa utenfor Tyrkia. Borgermesteren i Köln, Henriette Reker, har gjort det klart at verken hun eller andre myndighetspersoner vil delta på denne åpningen, heller ikke ministerpresident Armin Laschet i delstaten. Årsaken skal være at Ditibs aktiviteter ikke samsvarer med det tyske samfunnet.
I morgen er Erdogans besøk i Tyskland over, men om han får drahjelp til sine økonomiske problemer i hjemlandet, så legger han fortsatt igjen store utfordringer for Tyskland.
(Artikkelen bygger på en rekke artikler og kilder, bl.a. fra Die Welt, Berliner Zeitung, Radio Plassenburg, The Economist, Berlingske, Den Korte Avis, Der Spiegel).