Faksimile VG
Ervin Kohn er bekymret for Arbeiderpartiets nye migrasjonspolitikk (VG 14. september): «Hva slags forhold skal vi sende asylsøkerne til? Blir det nye opplegget til Ap mest et system for å skyve folk unna? At vi skal inngå avtaler á la EU/Tyrkia? Ikke helt nytt, men blir nå gjort sturent også i Norge.»
Jeg vet sannelig ikke hvorfor sånne som Kohn fortsetter å messe om anstendighet og moral i innvandringsdebatten. Norge må begrense innvandringen uansett hvordan Tyrkia, eller for den saks skyld, resten av verden behandler sine flyktninger. Norge kan ikke være moralsk portvokter for resten av verdens dårlige menneskesyn. Kohn lirer av seg selvfølgeligheter, som at vi må få innvandrere i jobb og få barna i utdannelse. At vi ikke må basere innvandringspolitikken på skepsis og frykt, men ta vare på nysgjerrigheten, tilliten og selvtilliten.
Nice try, Kohn, men vi har fått nok av floskler. Innvandringspolitikken kan ikke lengre basere seg på vakre norske kjerneverdier som dugnadsånd, solidaritet og tillit. Nå må sinnelagsetikken erstattes med realpolitikk og sunn fornuft.
Kohn sier vi må sette oss «hårete mål» som Canada – som de neste to årene skal absorbere 250.000 immigranter.
Selvsagt, Canadas innvandrings-poengsystem gjør det mulig å ta inn mange innvandrere.
Du må nemlig på et typisk ansettelsesintervju. CV-en må på bordet. Papirene må være i orden. Kvalifikasjoner, språkferdigheter, familiebakgrunn, holdninger og verdigrunnlag og religiøst ståsted blir screenet og evaluert – før det kommer på tale med midlertidig og eventuelt permanent oppholdstillatelse.
Innvandrere som skårer mange poeng, og dermed har større forutsetninger til å bli raskt integrert i Canada, går foran i køen. Slik at landet slipper å ta inn titusenvis av NAV-klienter som sjelden blir en del av storsamfunnet som fullverdig bidragsyter.
Hvordan ser det ut i Norge – som Kohn ønsker skal sette seg enda større «hårete mål» ved å åpne opp grensene ytterligere – når det kommer for eksempel til kvinners sysselsetting? Prosentandel kvinner som jobber 30 timer eller mer i uken i Norge ser slik ut (for de ti landgruppene som vi åpenbart må sikte oss inn med høyere mål for):
Kilde: FrP/SSB
- Syria – 5 %
- Somalia – 10 %
- Eritrea – 15 %
- Afghanistan -16 %
- Pakistan – 19 %
- Irak – 23 %
- Etiopia – 26 %
- Tyrkia – 27 %
- Iran – 35 %
- Filippinene – 36 %
Det statlige Brochmann-utvalget fikk beregninger på livsløpskostnadene ved innvandring, gitt at den økonomiske integrasjonen fortsetter som tidligere. Her ble det anslått at en ikke-vestlig innvandrer kvinne ville koste norske skattebetalere 11,6 millioner kroner, mens en mann med samme bakgrunn ville koste samfunnet 6,2 millioner kroner.
80 prosent av befolkningsveksten i både Sverige og Norge skyldes innvandring, hovedsakelig fra stater i Afrika, Asia og Midtøsten. Siden 2012 har det i Norge gitt opphold til over 100.000 ikke-vestlige innvandrere, uten noen form for screening- eller poengsystem. Konsekvensene er at vi for inneværende budsjett må bruke rundt 50 milliarder kroner på innvandring og integrering.
I tillegg kommer kostnadene til å betale organisasjoner som Antirasistisk Senter med misjon om å sementere et ubrukelig, utdatert asylinstitutt, og forsvare en høy innvandring som ikke er i nærheten av å være bærekraftig.