Det har begynt å gå opp for politikere at Flyktningkonvensjonen faktisk ble innført i 1951 grunnet kommunismen og jernteppet i det undertrykte Øst-Europa og det frie Vest-Europa. At det internasjonale samfunnet (FN) utvidet konvensjonen til å omfatte hele verdens (eventuelle) nødstilte rett til å søke seg til Europa på slutten av 60-tallet, burde de fleste for lengst ha skjønt var et av de største feilgrepene i nyere tids europeisk historie.
Det burde gi de færreste noen som helst mening i at eksempelvis somaliske kvinner, typisk uten noen som helst politisk aktivitet eller utdannelse, tar seg hele veien til lille Norge aller lengst nord i Europa og påbroper seg beskyttelsesbehov. Som somaliske Maryam, som sammen med ektemann og seks barn først reiste til Etiopia. Maryam dro dog videre til Norge, fikk innvilget opphold, og deretter ble mann og barn fløyet til Norge på familiegjenforening til et flott og fullt innredet hus i Nittedal, inkludert flatskjerm. Maryam var selvsagt ikke en forfulgt politisk flyktning. Hun var det vi kan kalle en velferdsturist. Og grunnen til at hun ble sendt av mannen til Norge mens han passet barn helt ned i amme-alder, var norsk politikk: en enslig somalisk kvinne sendes ofte ikke hjem igjen. Hun er sårbar, tenker man. Men hun kunne selvsagt blitt gjenforent med ektemann og barn i Etiopia. Og somaliere som vil forlate landet sitt av eventuelle beskyttelsesbehov, kan dra til andre naboland også, som Tanzania og Kenya. Men ikke til Norge eller Vest-Europa som asylsøkere.
Når sosialdemokratene våkner, da…
Men slik har ikke praksisen vært. Det er den tanketomme og manglende fornuften som har vært i front. Det samme gjelder i forhold til eksempelvis afghanere som det er fri flyt av mellom Oslo og Kabul, kunne vi avdekke i fjor. Mens forholdsvis nyankomne syriske menn i Norge kan finne på å dumpe kona og/eller døtre i Syria, noe som kom frem i april i år.
Vi kan trygt slå fast følgende: systemene – konvensjonen – fungerer overhodet ikke. Nå har politisk ledelse sjanse til å gjøre opp for fortidens synder og slik la Norge ha forkjørsrett i eget land. Følge konvensjonens intensjon: midlertidig opphold.
Det er dette som nå skjer på den politiske scenen i Danmark. Den folkelige fornuften vinner frem, anført av blant andre Socialdemokratenes (S) utlendigspolitiske talsperson Mattias Tesfaye, sammen med Dansk Folkeparti (DF). Begge fremmer prinsippet om at flyktninger med oppholdstillatelse en dag skal vende hjem og bygge opp landet sitt. De kan eksempelvis også peke på det faktum at da fastemåneden ramadan var feridg, dro hele 400 000 syrere i Tyrkia hjem til Syria i august i år for å «feriere med familie og venner. Barna savnet sine besteforeldre. Vi blir en måned i Idlib (Syria) før vi vender tilbake til Tyrkia», som en syrer sa det.
Og tyrkiske myndigheter la forholdene til rette for dem med busser, vann og Internett.
Syrere på vei til ferie i hjemlandet, grensen Tyrkia – Syria. Foto Reuters.
Samtidig kan det pekes på IOM, FNs byrå for migration. IOM kunne nemlig fortelle allerede i fjor at i løpet av januar – juli 2017 reiste over 600 000 syrere permanent hjem. 93 prosent av dem var internt fordrevet, de resterende 7 prosentene reiste inn fra midlertidig flukttilværelse i Tyrkia, Libanon, Jordan og Irak. Hele 97 prosent kunne vende tilbake til sitt eget hjem.
Les også: 5 % av syriske kvinner i Norge jobber fulltid.
Ap med gårsdagens løsning
Det ligger i kortene at det er langt mindre fristende å forlate homnningkrukken Norge (og Vest-Europa) og slik ta ansvar for å gjenreise hjemlandet sitt, enn når man bor under trange kår i naboland til i dette tilfellet Syria. Og det er her paradigmeskiftet må komme, noe alstå også danske Ap ser ut til å ha forstått. Som FrPs Per-Willy Amundsen sa det i mai: Ap i Norge, som nå lukter på asylleire i Afrika, er helt akterutseilt.
– Asylmottak i Afrika var riktig i 2009. Nå er vi langt forbi det. Det eneste riktige nå er å avvikle asylsystemet slik det fungerer i dag, og begrense retten til asyl til umiddelbare naboland, sier Per-Willy Amundsen til HRS.
Som han fortsetter: Selvsagt skal Norge ta ansvar dersom eksempelvis våre svenske naboer trenger en nødhavn. Men det er ikke Europas ansvar å gi nødhavn til folk på andre kontinent. «Nasjoners forpliktelser skal knyttes til geografisk nærhet, som i seg selv også ofte betyr kulturell nærhet.»
– Migrasjonsstrømmene, og utsiktene for den demografiske utviklingen i MENA-land (Midt-Østen og Nord-Afrika), tilsier i seg selv at asylsystemet må avvikles. Dagens system er ikke bærekraftig for Europa, verken i nåtid eller for fremtiden.
Femtekolonne, en fare for sikkerheten
Vest-Europa har ikke hatt magemål i forhold til troen på kontinentes evne til å absorbere alt og alle. Vi ser de dramatiske resulatene, som eksempelvis nå i tyske der byens befolkning er fortvilet og rasende over å kunne konstatere at «midtøstens» voldskultur dreper en borger:
– De fleste land i Europa som har tatt imot mange migranter fra MENA – og da ikke bare i antall, men i forhold til befolkningsstørrelse – sliter i dag med konsekvensene. Man har innsett at det vil ta generasjoner bare med dagens innvandrerbefolkning før man kanskje kan snakke en form for fellesskap, og da sier jeg kanskje, fordi land også erfarer utvikling av diaspora i eget land. Her er Tyskland et eksempel. Tyrkere i Tyskland blir mer og mer «tyrkisk» i generasjoner med deres tette bånd til forfedrenes land og derav avvisning av tyske verdier og tradisjoner. Gruppen som kan utgjøre en fare for rikets sikkerhet vokser. Vi vet hva slike kalles. Og dette er ikke noe jeg tror. Vi (Stortingets utenrikskomité, vår anm.) ble nylig fortalt dette av det tyske Utenriksdepartementet i et møte i Berlin, fastslår Amundsen.
Europeernes eneste hjem ble gjort til hele verdens hjem av den internasjonale eliten. Asylsystemet bør nå være ferdig snakka. Flyktningkonvensjonen kan likeså gravlegges. Og de som kan reise hjem, som nå syrere, de skal reise hjem.
Hvis man kan holde ferie i Syrien, kan man vel også rejse hjem.