Aftenposten har igjen (og takk for det) satt søkelyset på barn som uteblir fra norske skoler. For de siste syv årene handler det om 1.409 barn, tilsvarende 50 skoleklasser, som er registrert som ikke møtt til grunnskolestart. Og trenden er økende.
Å utheve «registrert» er viktig, for det er slik at rektor ved skolen kan godkjenne at en elev uteblir hvis vedkommende rektor finner fraværet gyldig. For eksempel kan rektor godkjenne at en mor forteller at (typisk) barnets besteforeldre er blitt så syke at hun og barna må reise og bo sammen med dem en viss tid. Hun bedyrer samtidig at barna (selvsagt) skal gå på skolen i hennes hjemland, som kan være alt fra England til Somalia. Slike barn havner ikke ikke overnevnte statistikk. Og ja, vi har hørt om mange slike «merkelige» godkjenninger, typisk uten noe dokumentasjon på skolegang for barnet. Rektorer er forskjellige, men sjelden annet enn «innvandringsliberale».
Handlingslammet
Som de fleste er kjent med var det vi som avslørte problematikken med norske barn i utlandet i 2004 – uten at det er tatt noe politisk grep som monner. Lurer du på hvorfor? Ikke det nei, det ante meg, fordi problematikken omhandler først og fremst innvandrere (og romfolk). Romfolket har vi som nasjon mer eller mindre gitt opp, mens innvandrergruppene det handler om kan vi ikke snakke om fordi det kan virke stigmatiserende. La barna seile sin egen sjø, med andre ord. Ute av syne, ute av sinn.
For dere husker nok godt hva som skjedde etter denne avsløringene – mediene hang seg på «grusomme» HRS (spesielt av journalister med innvandrerbakgrunn selv, gjett hvorfor?), politikerne ville ikke vite av problemene, direktorater (blant annet UDI, da ved direktør Manuela Ramin Osmundsen) spurte om det egentlig var noe problem og «forskere» danset rundt statens pengesekk for å «bevise» at det meste gikk så godt så. Hyklerisk, verken mer eller mindre.
Sannheten er selvsagt at politikerne ikke aner hva de skal gjøre. Eller kanskje riktigere, hva de «kan» gjøre uten å miste velgerstemmene til gruppene det omhandler. Og de blir som kjent bare flere og flere.
Etter at vi har hamret på denne problematikken har det skjedd to ting: Det ble innført et registreringssystem med melding til Utdanningsetaten om ugyldig fravær, samt at utbetaling av barnetrygd til barn i utlandet ble senket fra 12 til seks måneder (nå redusert til tre måneder). Og smått om senn turte man endog å politianmelde noen foreldre (som endte med?).
Som vi har sagt hele veien: Dette er ikke godt nok.
– Det har sviktet
I dag sier kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner (H) til Aftenposten:
– Det har åpenbart sviktet når så mange barn uteblir fra skolen.
Hva det? Sanner har sittet i Regjeringen siden 2013, kanskje han burde tatt seg en prat med oss som har jobbet med dette i 14 år? Da hans forgjenger, Torbjørn Røe Isaksen (H) inntok statsrådstolen i Kunnskapsdepartementet, spurte vi om et møte om denne problematikken. Svaret var nei – for dette hadde de full oversikt over. Ja, Sanner, det har sviktet.
Og det vil fortsette å svikte. For hva er det Sanner vil? Jo, han vil ha «bedre forebygging, rutiner og sanksjoner». Ord, ord og atter ord.
Sanner må gjerne tro at det hjelper at foreldre med innvandrer- og flyktningbakgrunn får et «obligatorisk foreldrekurs» gjennom introduksjonsordningen slik at «de lærer hvor viktig det er at barna er til stede på skolen.» Hvor idioter tror Sanner at foreldrene er? Selvsagt vet foreldrene at skolegang er viktig, det er bare at «noe annet» kan være viktigere. Face it.
Er det så aktuelt med andre sanksjoner, spør Aftenposten, og da ynker Sanner noe om «å vurdere» stans i andre offentlige ytelser, for eksempel barnetillegget (som gjelder for uføre som forsørger egne barn eller fosterbarn under 18 år). Nei, Sanner, det monner ikke. Dette er småpenger, og det kan være «noe annet» som teller mer. Skal man snakke penger, må man snakke stort og høyt: Stopp i alle offentlige ytelser – alle – og barna skal hentes tilbake til Norge, for egen regning. Mottar ikke familien offentlige ytelser, så skal de samme gis en klekkelig bot. For selv om Sanner påpeker at «alle har rett til offentlig støtte til livsopphold», så bør han huske på at det er noe som heter at plikter skal følge rettigheter. Må det gnis inn?
Tallene kan utelate sannheten
Så skal «skolen ha bedre rutiner for å håndtere dette», sier Sanner, men han sier ikke noe om hvordan. Ord, ord og atter ord.
– Dette rammer også barn med norsk bakgrunn, og som befinner seg i Norge?
– Ja, vi vet at det ikke gjelder bare barn av innvandrerforeldre, sier Sanner som ikke kan oppgi forholdet mellom de to gruppene, fordi han ikke sitter med tall foran seg.
Ja, den var god. Det rammer også barn med norsk bakgrunn, men Sanner har ikke tallene foran seg. La meg si det slik: Har han dem ikke foran seg fordi de ikke eksisterer? Har Sanner (og Aftenposten) registrert hvordan elever i skolen blir statistisk behandlet? Der heter det minoritetsspråklige, altså de som skrives inn uten norsk som morsmål – men det gjør mange med innvandrerbakgrunn. Men kanskje de har noen «hemmelige» kvalitetssikrede tall?
Så er det problematikken med hva som er «norsk», for det har vi jo også klart å forkludre til i integreringens navn. Hadia med norskfødt mor (med pakistanske foreldre) og pakistanskfødt far er statistisk sett norsk. Det samme er Nadia som har norskfødt mor (med norskfødte foreldre) og nigeriansk far. Ja, dette skal bli interessant å se om Aftenposten får hull på, da de ifølge journalist Olga Stokke har bedt om mer konkrete tall. Det kan bli mer enn «morsomt».
Så kan vi jo minne Sanner og Regjeringen om at det fortsatt ikke eksisterer noe nasjonalt elevregister i Norge. Vi har altså ikke noen nasjonal oversikt over hvem som er – og ikke er – i norsk skole. Det er ditt bord nå, Sanner, uten at du synes å ha ofret det en tanke.
Ikke kan vi få informasjon fra folkeregisteret heller, for der er det ikke slike tall. De har kun tall for registrert utflyttet (og for øvrig registrert innflyttet flere ganger). Så da kan jeg jo gjenta forslaget fra 2004: Hva med å innføre en kategori med «midlertidig ute av landet»?
Og igjen: Hvordan skal politikerne få brutt ned alle de vanntette skottene mellom ulike etater? For eksempel barnevern, politi, Nav, folkeregistreringen, Utdanningsetaten?
Vel, Sanner, var jeg deg ville jeg tatt opp rapporten vår og sett gjennom alle de konkrete – og begrunnede – tiltaksforslag som har ligget på bordet siden 2004.
«Artig» er det også at Abid Raja (V) nå innrømmer til Aftenposten at «politikerne ikke har vært gode nok med å få på plass forpliktende krav og sanksjoner». Man må bare le – for da problemet ble kjent var Rajas krav at det ble etablert norsk skole i Pakistan – finansiert av den norske staten, med norske lønninger og Rajas egen far som «initiativtaker». Kravet kom i en artikkel skrevet av den daværende VG-journalisten Kadafi Zaman (av pakistansk opprinnelse) – så de har evnet å løfte hverandre rundt i offentligheten, men barna sto åpenbart ikke i sentrum.