I fjor ga Aftenposten Ishaq 14 sider til å presentere en undersøkelse om holdninger og verdier blant muslimer i Norge. 14 sider. Undersøkelsen, om man kan kalle den det, ble fremlagt i hennes bok, Hvem snakker for oss. Ishaq presenteres som «lege», ikke ett ord om hennes islamske tilhørighet, som at hun i flere år var den sentrale skikkelsen i islamistiske Muslimsk studentsamfunn sin ledelse, som hyllet islamske totalitære krefter. Ei heller at hun åpent har erkjent at hun er med i Minhaj-beveglsen, med en leder, Tahir ul-Qadri, som blant annet er hovedarkitekten bak dødsstraff for blasfemi i Pakistan, og flittig omtalt på Rights gjennom årene.
-Vi har de samme holdningene
Det samme skjer når hun får en halv time i NRK onsdag kveld til å presentere samme undersøkelse og et nytt bokprosjekt. Muslimer ønsker demokrati og menneskerettigheter, som hun sier det. 97 – 98 prosent av muslimene mener det, slås det fast. De har en sterk tro på norske verdier, fortsettes det, som likestilling.
Vi nordmenn og muslimer er altså svært like når det gjelder verdier og holdninger. For det viste undersøkelsen hennes i fjor, en undersøkelsen med en svarprosent på 12,8 prosent (sic). En undersøkelse som ble sendt ut til x antall hustander, og der de som ønsket det svarte og sendte inn skjemaet. Altså viser eksempelvis undersøkelsen at vi vet ikke noe som helst av hva de resterende 77,8 prosentene mener.
Like fullt konkluderes det, og det manipuleres.
-Når det gjelder likestilling, ønsker de (muslimer) at kvinner deltar i yrkeslivet etter at de har fått barn, at kvinner skal få være ledere. Men kanskje i mindre grad enn nordmenn, at de er litt mer verdikonservative.
-Majoriteten av muslimer er ganske like folk flest.
Hvordan forklarer Ishaq at kun 19 prosent pakistanske kvinner i Norge er fullt sysselsatt? Kun 5 prosent syriske kvinner, 10 prosent somaliske kvinner. Dette kan neppe tolkes som et utslag av den norske protestantiske arbeidsånden, men kanskje heller kvinneundertrykkelse, kombinert med alt for mange barnefødsler og mangel på vilje og evne til å ta del i det norske samfunnet og bidra til fellesskapet.
Fri kjærlighet?
Hvordan forklarer Ishaq at den store gruppen som eksempelvis søker beskyttelse mot tvangsekteskap og utsettes for æreskulturens kontrollerende hånd, er pakistanere? Og andre muslimer, typisk somaliere? Ja, mange av de unge ønsker grunnleggende menneskerettigheter, som å kunne gifte seg av kjærlighet, men hva med familiene ellers, og slekta, inkludert dem som fremdeles er igjen på landsbygda i 3. verden? De styrer jo familiene her. Spør Abid Raja.
Ja, du verden, det er jo flust av pakistanere på Kunsthøyskolen, som utdanner seg innen teater og dans…
(En lite parentes: Jeg hadde en pakistaner i Norge på telefonen i går. Han trodde det hadde rablet for meg da jeg spurte han om det var greit at barna giftet seg med hinduer i Norge fra India… «De tror jo ikke på Gud! ropte han, som selv hadde giftet seg til Norge med kusinen sin. Integrering…)
Hva med Lime- og Taxi-saken? Hva med det massive trygdejukset som ble avdekket i sistenevnte sak? Mer enn en av tre pakistanere i Oslo var involvert! Vi snakker om 2 500 drosjeeiere og sjåfører som unndro 625 millioner kroner i beskatning, samtidig som 600 av dem hadde sugerøret dypt ned i felleskassa og hentet ut over 100 millioner kroner i trygd. Tre av fire av de 2 500 eierne og sjåførene hadde pakistansk bakgrunn. Samme verdier og holdninger? Lojalitet til det norske demokratiet og velferdsstaten?
Hva med all tildekningen av jentebarn? Likestilling og religionsfrihet?
Hva med demonstrasjoner mot ytringsfriheten – som i 2012 fylte hele Youngstorget i Oslo? Minimum 3 500 islamske fremmøtte. Men nei, ifølge Ishaq har muslimene blitt langt mindre krenkbare og sårbare etter 2006-striden om Jyllands-Postens karikaturer. Hvorfor det? Fordi hun og andre har jobbet internt i de muslimske miljøene med de krenkbare, må vite.
Ja, vi ser jo resultatet i dag: Ingen redaksjoner av noen størrelse våger å publisere en eneste karikatur av islam eller Muhammed. Hvorfor er de så redde for det, mon tro?
Åndelig jihad, virkelig?
Jihad er først og fremst en åndelig prosess, forfekter Ishaq videre.
Nei, det stemmer ikke med islams tekster. Den overveldende mengden omtalen av jihad i islams tekster (koranen, hadith og sira, sistnevte Muhammeds biografi), handler først og fremst om jihad med sverdet i hånden. Hele 31 prosent av litteraturen i nevnte triologi omhandler jihad. I Bukharis anerkjente hadithsamling er 98 prosent av jihadmaterialet viet væpnet jihad. Sira nevner ikke ett sted den åndelige jihaden (se s. 145 i Islam. Den 11. landeplage).
Ishaq messet flere ganger om det «samme verdigrunnlaget» nordmenn og muslimer har. Og hun sa også at hennes «forskning» støttes av internasjonale undersøkelser. Hvem andre enn NRK går på denne limpinnen i våre dager?
Fundametalismen blomstrer
La oss se på den største verdiundersøkelsen utført blant kristne og muslimer i Europa av Sosialforskningsinstituttet i Berlin (2013). Rapporten «Six Country Immigrant Integration Comparative Survey» tar for seg marokkanske og tyrkiske innvandrere i Østerrike, Belgia, Frankrike, Tyskland, Nederland og Sverige ( se her). Undersøkelsen er foretatt over en femårsperiode, og ble sponset av tyske myndigheter. Funnene er:
- 65 prosent av de intervjuede sier at islamsk lov sharia er viktigere for dem enn lovene i landet de bor i.
- 75 prosent sier at det kun finnes én legitim tolkning av koranen, som skal gjelde for alle muslimer, og 60 prosent ønsker at deres samfunn bør vende tilbake til ”islamske røtter”
- 44 prosent er enige i samtlige tre påstander, hvilket forskerne mener gjør dem til ”konsistente fundamentalister”, og holdningene er vel så utbredte blant yngre som eldre muslimer.
Blant kristne kunne 4 prosent karakteriseres som fundamentalister.
Men det er vi, nordmenn, som er mistenksomme mot muslimer, hevder Ishaq. Vel, ovennevnte undersøkelse viste også dette: Nesten 60 prosent av muslimene avviste homoseksuelle som venner, og 45 prosent mente man ikke kan stole på jøder. Over halvparten (54 prosent) mente at Vesten hadde som mål å ødelegge islam. En av fire delte samtlige tre
synspunkt.
Går vi til den kristne gruppen avviste 13 prosent homoseksuelle som venner, og ni prosent stolte ikke på jøder. 23 prosent mente at islam ville ødelegge Vesten. 1,6 prosent av de kristne delte alle tre synspunktene.
Nesten én av fire kristne europeere kan altså gå i kategorien islamofobe. Hva skal vi da kalle de over halvparten av muslimene som mener Vestens mål er å ødelegge islam? Det har vi ikke et etablert begrep for.
Fobi mot Vesten
Den nederlandske forskningslederen av denne undersøkelsen, Ruud Koopmans, kommenterte funnene slik:
«Funnene slår tilbake påstandene vi ofte hører om at islamsk religiøs fundamentalisme er et marginalt fenomen i Europa, eller at den ikke skiller seg fra graden av fundamentalisme i den kristne majoriteten. Begge påstandene er falske ettersom nesten halvparten av europeiske muslimer er enige i at muslimer bør vende tilbake til islams røtter, at det kun er en tolkning av Koranen, og at reglene fastsatt i den er viktigere enn verdslig lovgivning. Blant kristne kan færre enn én av 25 karakteriseres som fundamentalister i denne forstand.»
Koopmans understreket det selvfølgelige: Fiendtlighet mot andre grupper – uansett om man finner den blant kristne eller muslimer – «er ikke en uskyldig form for streng religiøsitet». Koopmans peker deretter på det paradoksale: Vi har et begrep for kristnes/ikke-muslimers stereotypiske syn på islam, nemlig islamofobi. Er det ikke da påfallende at vi mangler et innarbeidet begrep for det langt mer utbredte stereotypiske synet på Vesten blant muslimer? Koopmans mener «oksidentofobi» (fobi mot Vesten), er en passende beskrivelse av dette fenomenet.
-Majoriteten av muslimer er ganske like nordmenn flest, messer Ishaq.
Ja, hvorfor er det da slik at de nevnte slår negativt ut på så mange statistikker? Hvorfor er det slik at de gjør det i hele Vest-Europa? Hvorfor er det slik at vesteuropeere er meget skeptiske til islam, hijab, nikab, moskeene som popper opp, segregeringen, gettoene – etc?
Fritt spillerom
Når Ishaq spørres om den lave andelen kvinner i styrer i moskeene, peker hun på styreleder i Alnormoskeen i Tromsø, konvertitten Sandra Maryam Moe. Ole Torp kan ikke replisere noe som helst om Moe, for han kjenner feltet overhodet ikke: Moes ektemann har vært på terrortreningsleir, og Moe leder en moské med åpne bånd til salafister som vil avvikle demokratiet og det frie samfunnet.
Det var ikke rom i Ishaqs undersøkelse – sier hun – til å spørre om holdninger til homofile, ei heller ytringsfrihet. Er vi forundret over at disse to nervene ble hoppet over? Ifølge Ishaq ble spørsmålene droppet fordi «svarprosenten» kunne bli lavere…
Men husk: Muslimer (flest, 97-98 prosent) ønsker et «liberalt demokrati, menneskerettigheter og sekulært politisk styresett». Hva skal man si? Personer som Ishaq har fritt spillerom av MSM. Ingen i MSM våger å gå henne på klingen med substansielle spørsmål. Hvor lenge skal dette fortsette?
Hvis du orker, her ser du NRKs Ole Torp og Bushra Ishaq.
