Rundt 300 klager har kommet på gjennomføringen av det svenske valget. Det er i seg selv alvorlig.
Avsløringen i SVTs «Uppdrag granskning» av at en lokal miljøpartipolitiker i Botkyrka, Ali Khalil, lovet Moderaterna 3.000 stemmer om de fikk byggetillatelse for en moské, er illevarslende. Vedkommende trakk seg fra partiet.
Hva et fullverdig demokrati krever
Tanken om at noen har hundre- og til og med tusenvis av «stemmekveg» med seg ved uformelle forhandlinger om offentlige anliggender, er ødeleggende for demokratiet. Et demokrati verdt navnet er så mye mer enn allmenn stemmerett.
Et fullverdig demokrati forutsetter at innbyggerne er frie borgere, ikke passive stemmekveg. Det forutsetter en offentlig samtale som er opplysende og allment tilgjengelig. Borgere må kunne vite hva de politiske partiene står for, og hvordan det står til i samfunnet. Den borgerlige offentligheten oppstod dels før, dels parallelt med utvidelsen av stemmeretten, som i alle de klassiske demokratiene skjedde gradvis.
Felles språk og kultur er viktig om en demokratisk offentlighet skal fungere. Demokratiet bygger på kompromisser, og da må man ha noenlunde samme virkelighetsoppfatning. Om grupper ikke forstår hverandre og ikke snakker samme språk, bryter dialogen sammen og kompromisser blir umulige. Det kan ende med separasjonsbevegelser (Spania), med at én gruppe dominerer over andre (det saudiske kongehus) eller med åpen konflikt (Ex-Jugoslavia, Sudan).
Klanstrukturen
Utviklingen av store parallellsamfunn i Sverige som ikke tar del i den felles, svenske offentlighet, men der parabolantennene peker mot diverse opprinnelsesland, undergraver demokratiet i Sverige. Klansamfunn er en motsats til det borgerlige eller liberale demokratiet. Det er også en ulempe om «muslim» blir den avgjørende politiske identiteten, fordi islam er en mye mer politisert religion enn alle andre.
I de innvandrertette ghettoene er kjennskap til svensk samfunnsdebatt marginal. Få ser på svenske nyhetsprogram, få holder svenske aviser. Rundt kafé- og middagsbord går debatten om forhold i Kabul, Bagdad og Kurdistan snarere enn om svenske forhold. Mange er mye mer engasjert av politiske stridigheter i sine hjemland enn i Sverige. Likevel har de i stor grad stemmerett ved svenske valg. I disse gettoene stemmer opp mot 90 prosent på partier til venstre, med Socialdemokraterna (S) som det helt dominerende førstevalget.
Klanstrukturene i ghettoen er i stor grad intakt fra hjemlandet. De som er i underordnede posisjoner gjør som lederne sier. Den indre justis er hard. Den som opptrer som frigjort og vil leve selvstendig, utstøtes ofte fra familien. Dette er kollektivistiske kulturer.
Politisk tyngdepunkt
Löfvens Socialdemokraterna hadde grunnfjellet sitt blant fagorganiserte i Volvo, Electrolux, ved skipsverftene og blant offentlige ansatte. De la gode rammevilkår for industrien, til gjengjeld var omfordelingen omfattende. Sosiale forskjeller var små. I dag har S størst oppslutning i det rurale Nord-Sverige, der det er få innvandrerghettoer og «utsatta områden», og i tillegg er de helt dominerende i innvandrertette ghettoer.
Sverigedemokraterna (SD) har tyngdepunktet i Sør- og Vest-Sverige, tett på innvandrerghettoene. De har stor oppslutning blant etniske svenske menn, i produktiv sektor og blant pensjonister.
At nettopp velgerne til SD holdes helt utenfor politisk innflytelse, har vært lite problematisert.
1 million mennesker oversees
Her kan man stille et ubehagelig spørsmål:
Hva kan legitimere at de som produserer velferd og samfunnsverdier (eller de som har gjort det, og nå er pensjonister) ikke skal være del av det gode selskap, men behandles som rasistisk og fascistisk paria – og det av et parti som baserer store deler av sitt mandat på velgerstøtte fra det perifere Nord-Sverige og en ghettobefolkning som ikke kan noe om svensk politikk, ikke bryr seg nevneverdig om landet de bor i og som avlegger sin stemme i tråd med normene i et klansamfunn (eventuelt stemmer i tråd med en politisert, importert ikke-svensk religion)?
Er ikke dette temmelig splittende, temmelig provoserende?
En million velgere holdes borte fra reell innflytelse, tross at de har en vippeposisjon, tross at SD er den klare valgvinner, til tross for at partiprogrammet er (så vidt jeg har fått med meg) hundre prosent forenlig med både rettsstaten og demokratiet og til tross for at deres velgere kan mye om politikk i Sverige, ikke har noe annet hjemland og er svært direkte berørt av det som var og er det viktigste politiske spørsmålet, nemlig innvandring. Kan det være rett og rimelig?