– Jeg har lenge snakkert om at jeg tror blokkpolitikken er lammende og hindrer Sveriges utvikling, sa Stefan Löfven i TV4s partiutspørring 3. september. Tidligere på dagen skrev han på Dagens Nyheters debattside at «hvis ingen av de såkalte blokkene får flertall, er det naturlig med en grenseoverskridende regjering», melder nyhetsbyrået TT.
Hva som er «lenge» i Löfvens tolkning er vanskelig å si, men det er nok mer nærliggende å telle timer enn dager eller måneder. I alle fall har ikke jeg registrert annet enn at Löfven har hatt klokketro på sosialdemokratiet og deres røde blokk i svensk politikk, og derav avvisning av Alliansen (sammenslutningen av blå blokk) og forakt for Sverigedemokraterna (SD).
Men det var selvsagt før valget ble skummelt nært – og meningsmålingene enda skumlere.
TV4s sammenstilling av meningsmålingene forteller om 40,3 prosent til de rødgrønne og 37,9 prosent til Alliansen. Löfven mente endog at selv om de rødgrønne ble størst, så vil han «helst bygge en koalisjonsregjering» ved å strekke ut en hånd utover blokkgrensen. Han sa ikke hvilke partier han legger opp til å flørte med, men det er vel nærliggende å tro at han prøver å stjele Centern eller Liberalerna over til seg. Slik kan han sikre seg selv nye år ved roret. For, ifølge han selv, er «alternativet å gi makt til Sverigedemokraterna, et rasistiskt parti med nazistiske røtter. Det kommer jeg aldri å medvirke til». Sier altså partilederen for det rasebiologiske partiet noen tiår tilbake i tid.
Alliansepartiene ser ikke ut til å bite på invitasjonen. De ønsker ikke slippe til en rødgrønn regjering igjen, og leder av Moderaterna, Ulf Kristersson, mener det handler om at Socialdemokraterna for enhver pris skal ha statsministerposten. Og den vil han nok heller ha selv.
Men mens blokkene krangler seg mellom, så «glemmer» mediene å formidle hva SD-leder Jimmie Åkesson mener. For han var da virkelig også med i TV4-debatten, og det kan være SD som kommer til å peke på Sveriges neste statsminister.
Uredelige medier i politisk spill
Om mediene ikke ønsker å videreformidle Åkessons budskap, så er de langt flinkere å formidle noe han ikke har sagt.
Aftenpostens Therese Sollien avslører at konflikten svenske medier har formidlet om Åkessons manglende evne til å velge mellom Frankrikes president Emmanuel Macron eller Russlands Vladimir Putin, er medieskapt.
TV-kanalen Agenda fikk endog et ekslusivt intervju med Macron der han ble spurt om hva han tenkte om at Åkesson «nektet å velge».
– Dette er en partileder som ikke kan rangere verdier og interesser. Det sier mye om den som ikke kan skille mellom et land som Frankrike, som respekterer menneskerettigheter og er et fremstående demokrati og medlem av EU, og på den annen side en leder av et land som ikke er noe forbilde når det gjelder menneskerettigheter. Russland kan heller ikke være et forbilde for svenskene, sa Macron ifølge Aftenposten.
Agenda er nok skikkelig stolte over et eksklusivt fake news intervjue. For Sollien forteller hva Åkesson egentlig sa:
– Jeg trenger ikke velge. Ingen trenger å lure på hva jeg mener om Russlands aggressive utenrikspolitikk, eller om Putins aggressive imperialistiske regime i Russland, men det betyr ikke at jeg bare må velge en venstreliberal imperialist som går veien gjennom EU. Jeg vil ikke ha noen av dem, sa Åkesson.
Til sist fikk Åkesson avlegge en sluttreplikk som trolig har større klangbunn hos dem som allerede liker ham godt, og som neppe liker medier og politikere som tilsynelatende prøver å diskreditere ham ved å klistre ham til Putin:
– Dette er faktisk bisart, et ypperlig eksempel på hvordan agendasettende medier konstruerer en konflikt som ikke finnes, sa Åkesson.
MSM og politikk minner mest om at alt er lov i krig og kjærlighet.
Det er et innvandringsvalg
Imens har Berlingske sett på hvorfor SD etter alle solemerker vil gjøre et godt valg 9.september, som oppsummert er:
- Sverige har i ti år tatt imot flest asylsøkere per innbygger av alle EU-land (5.314 per 100.000 innbygger, mot snittet i EU på 1.136).
- Antallet som har fått svensk statsborgerskap er fordoblet på ti år, fra 20.598 i 2008 til 55.420 i 2017.
- Hver fjerde innbygger har nå innvandringsbakgrunn (definert som 1. og 2.generasjon): 24,1 prosent. Til sammenligning var andelen i 2002 var på 15,2 prosent, i 2008 på 17,9 prosent.
- Det har lenge vært flest med innvandringsbakgrunn fra Finland i Sverige, men nå er den største gruppen syrere (172.258). Deretter følger finner (150.877), irakere (140.830), polakker (91.180), iranere (74.096), jugoslavere (66.539) og somaliere (66.369).
- Antallet familiegjenforeninger stiger hvert år. I 2012 var antallet 7.897 personer, fem år etter (2017) på 19.124 personer.
- Siden midten av 1980-tallet har ulikheten i Sverige økt mer enn noe annet OECD-land. Dette måles i Gini-koeffisienten der 0=perfekt likhet og 1=perfekt ulikhet. I 2016 var den på 0,282.
- I 2017 var Sverige ett av de landene i EU hvor andelen av borgerne som risikerer å havne under fattigdomsgrensen (60 prosent eller mindre av median-inntekten i Sverige) har vokst hurtigst. Innvandrere har dessuten dobbelt så høy risiko for å havne i fattigdom.
- 90 prosent av elevene med svensk bakgrunn ble klassifisert som egnet til en videregående utdanning, mot kun 66 prosent av elevene med utenlandsk bakgrunn.
Disse tallene er talende nok. Og da har vi ikke nevnt fremveksten av islam og islamiseringen med ett ord.
Så er spørsmålet om svenskene tror på et fremtidig Folkehem og hvordan det skal se ut – på sikt med svensker i minoritet.