Det var i Dagens Nærlingsliv 18. september (bak betalingsmur) professor i statsvitenskap ved UiO og professor II ved Forsvarets Høgskole Janne Haaland Matlary listet opp 14 punkter som viser uetiske aspekter ved innvandringen.
Matlary poengterer følgende:
Moralisering er å utøve makt. Noen bestemmer hva som er det «riktige» standpunktet i en sak og delegitimerer derved motstand.
Og i dag i Nettavisen gjør nettopp Flyktninghjelpen ved Pål Nesse dét. Flyktninghjelpen, som i fjor tronet på andreplass over «bistandsvinnere» og som lønner sine ledere godt, har ment det samme i alle år: De vil ha stadig mer penger for å hjelpe flere flyktninger i verden og de vil at Norge skal ta imot flere. Om asyl- og flyktningpolitikken fungerer, er ikke Flyktninghjelpens bord. Mer penger til dem og flere migranter til Norge er svaret uansett, og det selv om de har innrømmet, ved generalsekretær Jan Egeland, at økonomi har de ikke peiling på (skjermdump Finansavisen 2016):
Nettavisen gjengir Matlarys 14 punkter (og vår gjengivelse følger denne), og det er nedslående å se hva Flyktninghjelpens seniorrådgiver Nesse «slår tilbake med»:
- Det er uetisk av borgere ikke å bli værende i eget land for å bygge det opp politisk, økonomisk og moralsk – dersom de er i stand til å bli værende. Ingen har rett til å migrere til et annet land, det er snarere en plikt å bli værende i eget land.
Nesse mener dette er én av de drøyeste påstandene til Matlary. «Det er urimelig å pålegge at folk i diktatoriske stater, selv om de ikke blir forfulgt, bør bli hjemme og bygge land. Er det for eksempel uetisk å forlate Nord-Korea?», er Nesse retoriske spørsmål. Du snakker om å løfte blikket. Enkelt sagt vil neppe diktatoriske stater bli bedre av at store deler av landets befolkning kommer seg ut, i så fall vil det aktuelle landet forbli diktatorisk. Er det slik status quo Flyktninghjelpen ønsker? Og hvorfor hopper Nesse bukk over det viktige premisset til Matlary, nemlig «dersom de er i stand til å bli værende der (hjemlandet, min anm.)»?
Nesse tar heller ikke tak i Matlarys poeng med rett og plikt, og det selv om det burde tilhøre kjernepunktene i Flyktninghjelpens arbeid. Flyktningkonvensjonen en folkerettslig avtale som omhandler mellomstatlige rettsforhold. Konvensjonen inneholder vilkårene for anerkjennelse som flyktning, men pålegger ikke statene å gi beskyttelse til de som faller inn under flyktningdefinisjonen. Folkerettslig asyl er således ikke noe enkeltpersoner eller grupper har krav på. Tvert imot heter det at asylretten er en stats rett til å gi asyl – dertil uten å krenke eller foreta en uvennlig handling overfor den stat vedkommende har flyktet fra. Den enkelte flyktnings rett til asyl er derfor overlatt til hver stats interne lovgivning. Dette korresponderer igjen med at en rekke land, herunder Norge, har vedtatt en kvote for FN-flyktninger (overføringsflyktninger/kvoteflyktninger). Som regel er disse anerkjent som flyktninger av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) før de blir overført til et annet land.
Og hva gjelder «plikt» til å bli værende i et annet land kan jeg jo nevne at under siste besøk i Polen ble jeg fortalt at det er vel intet polakker liker bedre enn EU (pengene ryr inn i Polen) og misliker mer enn emigrerte polakker (kom hjem og bidra til å bygge ut landet).
2. Det er uetisk med ulovlig migrasjon som belaster andre lands velferdsstater, som er bygget opp av landets egne skattebetalende innbyggere i generasjoner. Flyktninger har ikke rett til statsborgerskap og bør returneres til eget land om mulig, som for eksempel krigsflyktninger.
Og hva svarer Nesse: «Dersom man ikke har et beskyttelsesbehov, kan dette være riktig.» Hvorfor dette er «riktig» mens pkt.1 var «feil», må Nesse forklare selv.
3. Det er uetisk å bruke europeernes skattepenger i Europa, der de «gir minst effekt», framfor å bruke skattepengene til bistand i nærområdene.
Men dette er ifølge Nesse «en grov forenkling», som han begrunner med at «konflikter varer veldig lenge». Da må man gi nødhjelp år etter år, kanskje flere tiår, sier han, som igjen vitner om Flyktninghjelpens status quo. «Nødhjelp» kan være mer enn å dekke de basale behov, det kan også være utdanning og yrkestrening, vel og merke tilpasset eget hjemland. Samtidig hevder Nesse at når «man tar noen inn til Norge, og vi er flinke til å få dem i arbeid, er dette en lønnsom investering for samfunnet og vi får faktisk skattebetalere.» Kan Nesse dokumentere hvor flinke vi er å få dem i arbeid? Kan han dokumentere i hvilken grad de er skattebetalere? Kan han dokumetere at de ikke belaster stønads- og trygdebudsjettene? Siden «de» i dette perspektivet er de vi tar til Norge, snakker vi altså de med flyktningstatus, som er ikke-vestlige. Tror Flyktninghjelpen på sin egen eventyrfortelling?
4. Det er uetisk av land ikke å ta tilbake egne borgere som skal returneres fra landet de har migrert til, samt at det er uetisk at mange land profiterer på returavtaler.
Her er Nesse helt enig, og godt er det.
5. Det er uetisk hvis ens egen regjering ikke eliminerer illegal grensekryssing i en tid der terrorisme er et økende problem. Det er en regjerings første plikt å sørge for sine egne borgeres sikkerhet. Det er et stort antall identitetsløse innvandrere som befinner seg i landet, uten at myndighetene har kontroll på dem.
Igjen mener Nesse det er en «forenkling», noe han begrunner med illegal grensekryssing fra Norge under andre verdenskrig. «Det er en viktig del av flyktningeregimet at en kan krysse en grense ulovlig dersom du har reelt beskyttelsesbehov», fastslår Nesse.
Vet Nesse hvorfor flyktningkonvensjonen ble etablert? Den baserte seg nettopp på erfaringer fra andre verdenskrig, der personer på flukt typisk søkte tilflukt i nærmeste trygge land og av midlertidig karakter (de fleste ønsket å returnere til hjemlandet når det var mulig). Hva av dette fungerer ikke i dag? Er det nærmeste land og midlertidig opphold som er normen? Hvis noen av våre naboland er i krig, har det i så fall gått meg hus forbi. Problemet er at dagens asylinstituttet er av en helt annen karakter. Asylsøkere reiser halve jorda rundt, typisk til og rundt i Europa og andre vestlige land, og søker om permanent opphold. Deretter søkes det typisk om opphold for resten av familien på familiegjenforening (ektefelle og eventuelle barn, eventuelt foreldre og eventuelle søsken). Dette er hovedsakelig velferdsinnvandring, som går på bekostning av reelle flyktninger.
Men Norges borgeres sikkerhet er heller ikke Flyktninghjelpens bord?
6. Det er uetisk at deler av en by eller et land i løpet av kort tid endrer karakter og kultur som følge av at den «nasjonale minoriteten» blir en minoritet, som at norske skoler «ikke lenger er norske og at barna fremmedgjøres for sin egen kultur og språk». Dette rammer områder hvor den politiske eliten ikke bor, med resultat at problemene rundt massemigrasjon «slår urettferdig ut» og ikke rammer de rike.
Nesse er visstnok enig, for som han sier «Dette er et apropos til ghettofisering. Ghettofisering er uheldig.» Vi kan nok brukere sterkere ord enn «uheldig» i et lite land som Norge, og det uavhengig av at vi er et rikt land.
7. Det er uetisk å tillate at flyktninger risikerer livet både over land og sjø «uten adekvat transport», samt la dem bli utnyttet av kyniske menneskesmuglere. Europa må derfor fjerne incentivene slik at de kommer gjennom reell grensekontroll.
Ifølge Nesse er det greit med grensekontroll, så lenge den ivaretar asylretten (som altså ikke fungerer, men det er vel ikke Flyktninghjelpens bord). Samtidig ønsker han «lovlige migrasjonskanaler, som for eksempel slik polakkene fikk sesongarbeidstillatelse til å plukke jordbær. I dag er dette tilnærmet null, som for eksempel fra Nord-Afrika til Europa og fra Mexico til USA, som gjør at båtsmuglere har fått monopol på transport.» Hvilken erfaring har Europa og USA med migranter fra henholdsvis Nord-Afrika og Mexico? Vet Flyktninghjelpen noe om det, og er det i så fall uinteressant informasjon?
8. Det er uetisk at de pengesterke flyktningene, som har hatt midler til å ta seg fram til Europa, får bli værende, mens de fattige og svake ikke har noen mulighet til å flykte.
Igjen mener Nesse at dette blir for «enkelt», men den eneste enkle er vel Nesse selv: «Svært mange gjeldsfinansierer for eksempel flukten. Hvis du er flyktning, er det ikke mange penger du har. Det skal ikke brukes mot deg at du hadde noen kroner å flykte for.»
Snakker vi asylsøkere, altså de som på egenhånd legger ut på en reise fordi de selv mener å ha beskyttelsesbehov, er de åpenbart blant de mest ressurssterke. Det ser vi jo også på ankomstene, de fleste er unge menn (som hjemlandet antakelig har mest bruk for). Det går igjen sterkest utover de svakeste. Vel så viktig er det at samme system gjelder i flyktningleire, for det koster også å bli kvoteflyktning. Ingunn Bjørkhaug, forsker ved Fafo/stipendiat NMBU, sammenligner det med å få status som flyktning som «et attraktivt karrieremål». Det peker tilbake på dagens system, under ledelse av UNHCR, som er organisert med en rekke intervjuer og kriterier for utvelgelse. Denne kriterielisten utvides for øvrig stadig. Bjørkhaug viser til UNHCRs definisjon av sårbare: alvorlig syke, torturoverlevende, enslige forsørgere, enslige mindreårige, funksjonshemmede, politisk forfulgte, statsløse palestinere, kvinner utsatt for seksuell og kjønnsbasert vold og LHBT-personer. Om man nå har kommet inn under en eller flere av disse kriteriene, så skal sårbarheten verifiseres gjennom en rekke intervjuer. Det hele praktiseres som en «terskel, kø, skranke-teori»: Du skal over terskelen for i det hele tatt makte å be om hjelp (kanskje ukevis med vandring), du skal beherske å stå i køen for intervju (det kan ta lang tid) og når du kommer frem til skranken skal du evne å fremme din egen sak. Dette er en konkurranse de svakeste neppe klarer. Så allerede her har de mesthjelpetrengende falt fra eller aldri kommet til. Dermed blir de som behersker UNHCR-systemet best de som er ressurs- og pengesterke.
9. Det er uetisk, og nedverdigende, å gi blaffen i hva egne velgere sier om dette ved å avskrive dem som populister, jamfør Sverigedemokraternas (SD) valgoppslutning på 17,5 prosent og de andre partienes holdning til velgerne som stemte på SD.
Politikk er åpenbart heller ikke Flyktninghjelpens bord. For «dette er en debatt der det er reelle uenigheter», sier Nesse. Sikkert, men er det uetisk og nedverdigende å avvise om lag 1 million velgere (som utgjør SDs velgerskare)? Dette handler ikke om noen «debatt», det handler om konsekvenser av et nasjonalt valg.
10. Det er uetisk av politikere å mene at de har like stort ansvar, «eller mer», for verden for øvrig som for egne borgere. Valgte politikere har først og fremst ansvar for egne velgere og nasjon, og ikke resten av verden. De skal representere velgerne og ikke «designe» egne mandater.
Nesse mener dette er en «konstruert problemstilling», da det neppe finnes «én norsk politiker som mener at vi bare skal velge verden framfor Norge». Vi får bare konstatere at Nesse ikke forstår Matlarys poeng.
11. Det er uetisk å late som at Europa bør eller kan redde verden, verdensdelen kan heller være stolte av å bevilge nærmere én prosent av bruttonasjonalproduktet i bistand, og at det er egne borgere som må gjøre hovedjobben for å skape gode stater. Bistand er hovedsakelig noe som kommer i tillegg.
Igjen havner Nesse på forenklet, denne gangen «særdeles forenklet problemstilling». Han ønsker seg tydeligvis en lærebok for hver av punktene, og det trenger han visstnok også. For hva sier han? Jo: «Europa skal bidra. Det må kunne være åpen debatt om hvordan man best gjør det, både om måten man gjør det og omfanget.» Vet Nesse hvor mye Norge bidrar, vet han hvor mye én prosent av bruttonasjonalproduktet er? I fjor snakker vi over 34 milliarder kroner. Den globale bistanden i 2017 lå på 1 211 milliarder kroner.
12. Det er uetisk å være urealistisk, det er uansvarlig å ville gjøre noe godt som ikke er gjennomførbart og faktabasert analyse er en forutsetning for etisk handling.
Nesse er enig, men da har han og Flyktninghjelpen en stor jobb å gjøre – med eget virke.
13. Det er uetisk av ikke-statlige organisasjoner (NGO) å late som at de har løsninger, når de egentlig ikke har det, ettersom de ikke er en regjering. NGO-er har egeninteresser og er derfor ikke mer etiske enn folk flest, men later som at de er det.
Dette er nok et særdeles ubehagelig poeng fra Matlary, så Nesse går rundt problemet ved å hevde at «som en NGO som jobber i 30 land med flyktninger, og deltar i den norske debatten, har vi som en forutsetning at våre forslag skal være realistiske. Og sivilsamfunnet skal selvfølgelig delta med løsninger i den norske debatten.» Hvilke løsninger har Flyktninghjelpen bidratt med, utover mer penger og flere hit? Og ja, de er en organisasjon som har klippekort i mediene, men da hovedsakelig for å konstatere (og helst blåse opp) problemene.
14. Det er uetisk å appellere til følelser i politisk debatt, det er en ugyldig argumentasjonsmetode.
Til dette svarer Nesse at «Debatter skal selvfølgelig være rasjonelle. Men nestekjærlighet kan også ha en god porsjon følelser i seg, uten at man derav er uetisk eller diskvalifisert», som dermed ikke forstår at ingen skal ta fra noen nestekjærlighet og følelser, men de er ikke gyldige som argument i seg selv – i en politisk debatt. Politikk handler om prioriteringer og fordelinger, og dette må gjøres i en rasjonell kontekst og ikke ut fra hva en «føler». Denne føleridebatten som har preget Norge de siste tiårene er kontraproduktiv. For det er ikke fakta som styrer debattene, men det er det de «riktige meningene» og «riktige menneskene» som gjør – slik som også regjeringsoppnevnte «eksperter» kan rote seg helt bort og bli myteskapere.
Janne Haaland Matlary står som en påle. 14-0 til henne.