Dagens «slager» av en sak er – nok en gang – konflikter som oppstår i møte mellom mennesker i et «flerkulturelt samfunn». Denne gangen er det en somalisk mann, bosatt på Grønland i Oslo, som «føler» seg diskriminert da han ble avvist til et jobbintervju i Posten. Rett før intervjuet opplyste han på SMS at han ikke håndhilser på kvinner. Den kvinnelige sjefen gjorde det klart at slik praksis fant hun seg ikke i, der vurderingen var at mannen sannsynligvis ikke passet inn i deres arbeidsmiljø, melder NRK.
Dermed er det i gang igjen.
Muslimsk identitet
Jama (20) er åpenbart en somalier bosatt i Norge, til tross for at han er født og oppvokst her. Når NRK møter han, på en marokkansk kafé, har han med seg et par venner. De er alle iført lange gråblå kjortler – den tradisjonelle muslimske klesdrakten gamis – og heklede strikkeluer (kofi). «Islam er livet for disse unge mennene», påpeker NRK.
Det betyr i klartekst at disse unge mennenes identitet først og fremst er muslimsk. Det bekrefter igjen det som stadig flere undersøkelser avdekker, nemlig at den muslimske identiteten står sterkere blant flere av etterkommerne enn i 1.generasjon. Og stadig flere radikaliseres. Islamismen har altså et godt grep om mange av de unge i Europa.
Men det forteller oss også noe annet: «bokstavtro» muslimer og islamismen er ikke forenelig med våre (i praksis) sekulære samfunn. I praksis finnes det ikke noe «flerkulturelt samfunn». Det er bare et pent ord som tåkelegger problemene.
«Beklager, men jeg kan ikke ha ansatte med med slike holdninger. Religion er en privat sak og noe jeg vanligvis (opplyst i ettertid at «ikke» var uteglemt, min anm.) legger meg opp i. Når du nå har lagt det frem så må jeg forholde meg til det. Derfor er det uaktuelt for meg å ansatte deg. Ditt valg….», svarer den kvinnelige postsjefen til Jama.
Nettopp! «Ditt valg». Det er befriende at den kvinnelige lederen i Posten leverer klar og tydelig tale, og at hun har fått støtte for beslutningen i lederteamet. Men Jama ser det selvsagt helt annerledes, for han har ikke noe valg – islam har valgt for han.
«Respekt»
Ifølge NRK reagerer Jama spesielt på at hun ikke kunne ha ansatte med slike holdninger som ham.
– Det var veldig sjokkerende. Jeg forventet ikke et slikt svar, og jeg følte at det var diskriminerende, sier Jama.
Selvsagt forventet ikke Jama et slikt svar. For Jama og hans like er overhodet ikke vant til å bli møtt med avvisning selv om deres holdninger er fullstendig på kollisjonskurs med våre regler, både de skrevne og de uskrevne.
– Her er det en kvinnelig sjef og for henne er det tydeligvis viktig å bli møtt med et håndtrykk. Hvorfor kunne du ikke bare respektert det?
– At hun kobler det til respekt, er litt rart. Det å ta hverandre i hånden er ikke definisjonen på respekt, mener Jama.
Nå er det ikke den kvinnelige postsjefen som snakker om respekt, men NRK som spør om ikke han kunne respektere hennes holdninger. Det forstår ikke Jama. Han forstår heller ikke at respekt er en toveis prosess.
– I Norge håndhilser vi på alle uavhengig av kjønn, alder og religion. Mange vil si at dette handler om å vise folkeskikk og respekt. Hvorfor vil ikke du respektere det?
– Det er forståelig at det er slik i Norge siden det å håndhilse er en del av norsk kultur, men respekt og folkeskikk kan uttrykkes på forskjellige måter. Folk kommer fra ulike kulturer og Norge er et flerkulturelt samfunn, sier Jama.
Allerede i 2005 skrev Jeanette (på vårt gamle nettsted) en glimrende artikkel om «respekt». Ikke minst påpekte hun at «nettopp nordmenns og mange innvandreres totalt forskjellige oppfatning og holdning til respekt er en del av forklaringen på mislykket integrering».
Å følge reglene
Jeanette hadde selvsagt helt rett, men det var ikke like tydelig i offentligheten da som nå. Derfor har innvandring- og integreringspolitikken holdt fast på ideen om det «flerkulturelle samfunnet» der innvandreres medbrakte praksiser og tradisjoner generelt skal respekteres, i alle fall aksepteres. Her har muslimer, som bare utgjør noen prosent av vår befolkning og «sterkt troende» muslimer enda færre, stått i en særstilling. Ingen har krevd flere særrettigheter enn dem og ingen andre gjør seg så synlig i offentligheten som dem. Og svært mange, både av politikere, myndighetspersoner, ulike organisasjoner og medier, har forsvart dem. Den «stakkars lille minoriteten» som mange tror aldri kan bli en svært vanskelig maktfaktor, kanskje også en majoritet.
«Smutthullet» er såkalt religionsfrihet i vårt lovverk, og denne «friheten» har mange ganger gått på bekostning av samfunnets behov for felles kjøreregler. Når slike brudd påpekes, spilles det på offerrollen og «diskriminering». Og den som påpeker blir den hysteriske alarmisten.
– Hva vil du si til denne mannen som opplever at han ble diskriminert?
– Det er synd at han opplever det slik, men jeg håper også at han har forståelse for at på en arbeidsplass med 60 nasjonaliteter, så har vi behov for å skape rom for mangfold, respekt og likestilling. Det innebærer at man følger norske normer og høflighet, sier pressesjefen i Posten til NRK, som også understreker at håndtrykket er en vanlig sosial omgangsform i Norge, og at det er vanlig på en arbeidsplass å følge reglene i landet man jobber i.
Vi skriver altså 2018 og må påpeke at det er «vanlig å følge reglene i landet». Det beste vi kan si om det, er at det var vanlig og at brudd på reglene førte til sanksjoner. Mange trodde at innvandringen fra land med kulturer som står oss særdeles fjernt skulle viskes ut med botid. Nå betaler vi prisen for denne naiviteten, og enda verre: Vi fortsetter med samme praksis, både med høy innvandring og «integrering» på deres premisser. Det handler også om et likestilling- og diskrimineringsombud (LDO) som fullstendig har misforstått sin rolle i slike saker. Et LDO som ønsker å endre det norske samfunnets spilleregler til å tilpasse seg dem. Så Jama må gjerne ta saken til LDO, slik at de, etter all sannsynlighet, igjen kan vise sin udugelighet, så kanskje vi blir kvitt hele LDO.
Og Jama får neppe noen ny sjanse i Posten, for nettopp Posten har nok gjort seg noen erfaringer de kunne vært foruten. Da vi var i Pakistan på research i 2004 snakket vi med mange pakistanere som bodde i Norge. Når vi spurte hvordan det kunne ha seg at de kunne være månedsvis i Pakistan hver år, svarte mange at de jobbet i Posten – og at Posten var «veldig flink til å tilrettelegge». Det var/er de nok, men de har kanskje nådd en grense.
Det er ingen vei utenom lengre: Vi må stoppe denne form for innvandring. Vi trenger en pause. En lang pause. Den må være lang fordi det vil ta lang tid før politikerne tør å iverksette de nødvendige integreringstiltak.