Statistisk sentralbyrå (SSB) kunne like gjerne sagt: Vi skjønner ingenting. Men de kaller det heller «oppsiktsvekkende» at somaliere er den mest fornøyde innvandrergruppen i Norge ut fra levekårsundersøkelsen.
Superfornøyde somaliere
I rapporten «Livskvalitet blant innvandrere» har åpenbart en del innvandrergrupper ikke hatt vett og forstand til å svare «riktig» på en del spørsmål. For nå har det seg slik at somaliere i Norge er på på bunn av alle statistikker, de er nesten ikke sysselsatt, betaler nesten ikke skatt til fellesskapet, har høyt forbruk av trygder og stønader, de lider under trangboddhet, føder mange barn som de egentlig ikke har råd til, mange er enslige forsørgere da de er (norsk) skilt, barna deltar i liten grad på fritidsaktiviteter, flere av dem er kriminelle og det i ung alder, ja, de har rett og slett mange levekårsutfordringer – men skårer høyest av alle på nettopp på spørsmålet om hvordan de selv er fornøyd med livskvaliteten.
SSB har spurt representanter fra 12 innvandrergrupper om hvor fornøyd de er med livskvaliteten, der 0 er mest misfornøyd og 10 mest fornøyd. Svarene er gradert i «misfornøyd» (0-5), «fornøyd» (6-8) og «svært fornøyd» (9-10). I figuren under ser vi gjennomsnittet for hver gruppe (kilde: SSB).
Dette gir at innvandrere (her er kun 1.generasjon involvert) fra Somalia, Sri Lanka, Pakistan, Bosnia-Hercegovina og Kosovo er gjennomsnittlig mer fornøyd enn hele befolkningen (som skårer 8,1), og som dermed ligger på samme nivå som eritreere og afghanere. Minst livskvalitet i Norge har vietnamesere, iranere, polakker og tyrkere. (NB: SSB nevner at det kan foreligge en feilkilde for vietnamesere da skjemaet ved oversettelse til vietnamesisk fikk skalaen snudd, slik at 0 var mest fornøyd og 10 minst fornøyd. SSB «snudde» skalaen tilbake, men det kan ha blitt noe feilrapportering da det norske skjemaet, der skalaen var riktig, gir en annen, og bedre, uttelling).
At somaliere er så fornøyd, burde knapt være mulig, om vi skal tolke SSB vurdering:
– At somalierne er såpass tilfredse er oppsiktsvekkende, all den tid både økonomiske problemer og andre levekårsutfordringer er utbredt blant dem. Over 40 prosent oppgir at de har vanskeligheter med å få endene til å møtes. Blant innvandrerne som helhet setter dårlig økonomi et klart preg på livskvaliteten, sier SSB-forsker og rapportforfatter Anders Barstad.
Høy tilfredshet med livet
Innledningsvis i rapporten heter det at det ikke er mulig å trekke noen konklusjoner om årsak og virkning på grunnlag av analysene, hvilket kan være riktig nok i seg selv da det er svært få innen hver innvandrergruppe som har svart på undersøkelsen. Utvalget i undersøkelsen omfatter innvandrere i alderen 16-74 år fra tolv av de største innvandringslandene i Norge, som utgjorde 32 prosent av alle innvandrere i Norge per 1.10 2015. Men alle disse er selvsagt ikke spurt. Utvalget er også begrenset til innvandrere som har bodd i Norge i minst to år. I utgangspunktet var utvalget på 8.156 personer, men man endte opp med 4.435. Det gir et frafall på hele 46 prosent. Samtidig utgjør disse 4.435 under 1 prosent av samtlige innvandrere i Norge.
Antall intervjuer per landgruppe varierte fra 349 til 396, og er fordelt som følgende på de tre hovedgrunnene til innvandring: 37 prosent på flukt, 34 prosent familiegjenforening eller -etablering og 27 prosent arbeidsinnvandrere. Bare 2 prosent av utvalget innvandret med bakgrunn i utdanning. Vi merker oss også at over halvparten, 53 prosent, valgte å gjennomføre intervjuet på et annet språk enn norsk, men vel så interessant: Mens bare 15 prosent av intervjuene med polakker (totalt 366) ble utført på norsk, ble om lag 75 prosent av intervjuene (totalt 361) med somaliere gjort på norsk. Respondentene var også skeptisk til hjemmebesøk, derfor ble de fleste intervjuene foretatt på telefon. Kun 18 prosent ble gjort ansikt til ansikt, da på «nøytralt» sted.
SSB mener likevel at det kan se ut til at det er en rekke faktorer som kan bidra til å forklare forskjeller i livskvalitet mellom innvandrergrupper i Norge. Og – til tross for selverklært opplevelse av «utbredt diskriminering» – har innvandrere «påfallende høy tilfredshet med livet».
«Tilfredsheten ser ut til å være langt høyere enn det en skulle forvente, gitt deres relativt dårlige levekår. Det mest påfallende eksemplet er innvandrerne fra Somalia. Det er uklart hvordan dette paradokset kan forklares. Noe av forklaringen kan ligge i sammenligningen av situasjonen i Norge med hvordan forholdene er i opprinnelseslandet. En annen faktor er religiøsitet. I undersøkelsen er det spurt om hvor viktig religion er i livet til den enkelte. Innvandrerne er langt mer religiøse enn nordmenn flest, og analysen tyder på at den sterke religiøsiteten bidrar til en heving av tilfredshetsnivået. «
Vi merker oss forklaringsvariablene: Norge sammenlignet med forholdene i Somalia og religiøsitet.
Somalia – og religiøsitet
SSBs undring over hvorfor somaliere skårer så høyt på livskvalitet, forklarer de altså med forholdene i Somalia og religiøsitet, men det synes de knapt så tro på selv:
«Hvorfor de med bakgrunn fra Somalia skårer så høyt, er et større mysterium. Her er det flere muligheter, både kulturelle forskjeller, for eksempel knyttet til hvordan 0-10 skalaen brukes, eller at somalierne sammenligner sin situasjon med de svært vanskelige levekårene i Somalia. Det er imidlertid flere innvandrergrupper som erfarer sterke kontraster mellom de vanskelige forholdene i opprinnelseslandet og situasjonen i Norge, uten at det ser ut til å være like utslagsgivende for tilfredsheten med livet.»
Med andre ord synes SSB å tvile på at respondentene fra den somaliske gruppen faktisk forstår tilfredshetsskalaen, hvilket i seg selv er en oppsiktsvekkende tolkning. Og når det gjelder sammenligningene med forholdene i Somalia, så holder det ikke stikk knyttet til andre innvandrergrupper. Dessuten kan man jo stille spørsmål ved hvorfor så mange somaliere drar på opphold til Somalia, endog sender barna sine på koranskole der, hvis forholdene der er tilnærmet ulevelig? Og det til tross for at somalierne i undersøkelsen oppgir at de «ikke har råd til en ukes ferie utenfor hjemmet». Det er noe som ikke henger på greip her, men ikke slik SSB synes å tro.
Deretter religiøsitet:
«En faktor som kan ha noe å si for et høyere tilfredshetsnivå blant innvandrerne enn det de objektive forholdene skulle tilsi, er religiøsitet. Innvandrerne er langt mer religiøse enn nordmenn flest, og som vist bidrar den sterke religiøsiteten til en markant heving av tilfredshetsnivået. Innvandrerne fra Eritrea og Somalia er blant de mest religiøse innvandrergruppene. Mer enn åtte av ti innvandrere fra Eritrea og Somalia sier at religion er svært viktig i livet, det samme gjelder 75 prosent av dem som kommer fra Pakistan.»
Tja, «mer religiøse enn nordmenn flest» er vel også et tolkningsspørsmål, da ikke knyttet til religion, men til politikk. Islam, som jeg vil tro de fleste i disse innvandrergruppene er (det finnes ingen pålitelig tall om på religiøs tilhørighet i Eritrea, men man anslår at halvparten er muslimer), har som lovreligion en langt sterkere styring på hverdagslivet enn de fleste andre religioner. Det viser seg også blant alle de særkrav som muslimer forlanger og hvordan mange av dem pådytter andre sin «tro» i det offentlige rom (blant annet ved bekledning). Kritiseres dette, ender man lett opp som «muslimhater». Ikke bare godtar Norge «et slikt alternativt styresett», vi betaler for det også.
Tolkninger
SSB fremlegger noen teorier om livskvalitet. Her heter det at livskvalitet kan handle om at alle mennesker har visse grunnleggende behov som må tilgodeses for å unngå lidelse og misnøye. Disse kan være både fysiske, psykologiske og sosiale, typisk gjennom autonomi (styre seg selv og velge i tråd med egne verdier), kompetanse (beherske og mestre omgivelsene) og relasjoner (følelsesmessig tilknytning til andre).
Deretter følger teorien om akkulturasjon. Den handler i korte trekk om å tilpasse seg nye kulturer, som kan medføre mye stress (herav akkulturasjonsstress).
Så har vi sosiologiens sammenligningsteorier. Det vil si at hvordan vi mennesker opplever å ha det, baserer seg mye på hvem vi sammenligner oss med. Her snakkes det om relativ deprivasjon (eller forholdstap). Det vil si at de vi sammenligner oss med kan variere over tid, der for eksempel innvandrere kan flytte fokus med botid, kanskje fra hjemlandet til andre innvandrergrupper, arbeidskolleger, naboene eller den øvrige befolkningen.
Disse tolkningene er interessante gitt norsk integreringspolitikk. Hvis livskvalitet handler om autonomi, kompetanse og relasjoner, så må vi langt på vei kunne si at Norge oppfyller dette. Vi har en integreringspolitikk som i liten grad stiller noen krav, hvilket tilsier at den enkelte kan styre seg selv og velge i tråd med egne verdier. For Norge betaler, og det selv om den enkeltes verdivalg kan være helt på kollisjonskurs med våre grunnleggende frihetsverdier. Grunnen til at vi er havnet der, er at våre myndigheter over tid har vært livredd for noe som ligner assimilasjon. Vi er blitt et «flerkulturelt» samfunn, og det innebærer igjen at alle kan leve som de selv vil, selv om det går på bekostning av fellesskapet.
Det samme gjelder for kompetanse. Hovedinnvandringen til Norge preges av folk som ikke har den nødvendige kompetanse for vårt samfunn. Men vi gjør så godt vi kan med å (re)skolere de som kommer. For Norge betaler.
Relasjonsaspektet oppfyller vi ved å være raus på familiegjenforening og etterhvert kanskje noe mindre raus på familieetablering, men raus nok. Lovverket er som en sveitserost når det gjelder unntak. I tillegg får dette relasjonsaspektet et annet utfall: Folk har en tendens til å holde seg til dem som er lik en selv. Dermed får vi lett segregering. Hvilket vi tillater ved at innvandrere kan bo her hele livet uten nødvendigvis å lære seg norsk eller på annen måte tilpasse seg det norske samfunnet. De kan være blant sine egne, handle i butikker tilpasset hjemlandet, bruke de eldste barna for å følge opp de yngre på skolen osv. Heldigvis er noe av dette strammet inn de siste årene, men enda er vi veldig forsiktige med å sette krav.
Så akkulturasjon og -stress. Ja, selvsagt er det forbundet med stress å tilpasse seg nye kulturer. Derfor unngår mange nettopp å tilpasse seg – og Norge tillater det.
Sosiologens sammenligningsteorier har vi også mange eksempler på, ikke minst blant somalierne. Hvor mange ganger har vi ikke i medier, forskningsrapporter, politirapporter og i politiske dokumenter lest og hørt om de fattige innvandrerne som tilnærmet utgjør en ny underklasse i Norge? Men det sentrale spørsmålet er selvsagt hva en sammenligner med. Fattigdom i Norge er svært begrenset, det vi snakker om er lavinntektsgrupper. Og hvorfor er de samme i lavinntektsgrupper? Tja, kanskje det har noe med høy grad av autonomi, manglende kompetanse, valg av relasjoner og akkulturasjonsstress å gjøre? Likevel blir dette «fattigdomsargmentet» flittig brukt i integreringsdebatter og som forklaring på for eksempel skolefrafall og kriminalitet, og da totalt frakoblet at enhver har et ansvar selv.
Slik sett finner jeg det helt naturlig, i motsetning til SSB, at somaliere skårer høyt på livskvalitet. Det er rett og slett i mangel av en integreringspolitikk som praktiseres slik at innvandrere må ta del i samfunnet. Ikke fordi vi fortjener det, men fordi vi har råd til det. Eller i alle fall hadde.