Etter en helg på hytta, uten vann og strøm, og nå også uten radio etter at NRK-ledelsen klarte å lure Stortinget til å innføre DAB, blir man nesten svimmel av å oppdatere seg på Sverige.
Blant annet har dette skjedd – siden lørdagen (noe av dette rapporterte Tino Sanandaji om på sin FB):
- Trippelmord i Frölunda i Göteborg – tre døde, mor og to barn, ektemann/pappaen er anholdt
- Kvinne mishandlet til døde i Angered i Göteborg. En mann ble pågrepet i leiligheten.
- Mindreårig jente gruppevoldtatt av to menn i nærheten av sentralstasjonen i Stockholm. Ingen er pågrepet. (For bare noen dager siden ble en 14-årig jente utsatt for voldtektsforsøk i Åkersberga i Stockholm. Antatt gjerningsmann, mann i 40-årsalderen, er pågrepet.
- Kvinne (i 50-årsalderen) funnet død i Råsunda utenfor Stockholm – politiet mistenker mord.
- Livløs kropp funnet i strandkanten utenfor Halmstad på den svenske vestkysten. Politiet mistenker mord.
- Mann med knivskader funnet ved t-banestasjonen Thorildsplan i Stockholm. Politiet mistenker mordforsøk.
- Steinkasting mot t-banevogner i Göteborg. Trafikken på to linjer ble stoppet.
- Mann med flere stikkskader funnet i Bergsjön i Göteborg. Politiet mistenker mordforsøk. Antatt gjerningsmann har meldt seg for politiet.
- To menn med knivskader, en blant annet i magen, i Rådhusgatan i sentrale Skövde. Politiet er usikker på hva som har skjedd.
- Bakbundet mann med en plastpose over hodet funnet i Täby i nærheten av Stockholm. Det skal være ytterligere to offer. Politiet har pågrepet fem personer, mistenkt for kidnapping/frihetsberøvelse.
- 13 biler brant på ulike steder i Västerås.
- To voldtekter anmeldt i henholdsvis Linköping og Norrköping: Kvinne (32) voldtatt av studiekamerat, men vil ikke bidra i granskningen da hun frykter «familien vil kjenne på skam». Litt etter meldte en kvinne (28) at hun hadde blitt voldtatt på en privat fest (lenke foran). Ingen er pågrepet.
Politisk styringsgrunnlag
I «Duellen» (SVT, 31. august) mellom statsminister og leder av sosialdemokratene Stefan Löfven og leder av Moderaterna Ulf Kristersson, spurte Löfven hvorfor Kristersson hadde gitt «et mørkt bilde» av Sverige i et intervju med Financial Times.
– La oss se problemene i hvitøyet og ta tak i problemene, svarte Kristersson.
Men det var ikke Löfven enig i, for åpenbart mener han at løgn er et kvalifikasjonskrav for å bli statsminister:
– Man skal ikke prate stygt om sitt eget land, det synes jeg veldig, veldig dårlig om. ( … ) Vi har for høy kriminalitet, vi har for lange helsekøer, men man beskriver ikke sitt land på denne måten, jeg synes det er et overtramp og man gjør ikke slik om man er kandidat til statsminister, fastslår Löfven.
Så fikk vi bekreftet det vi har hatt mistanke om – at Regjering med Löfven i spissen ikke styrer etter realitetene, men etter det Sverige de drømmer om. For øvrig er det vel talende nok i seg selv at samme dag (31. august) kom det en ny meningsmåling som bekrefter sosialdemokratenes fall: De kunne notere seg 23,1 prosent, den laveste oppslutningen i moderne tid.
Svenskene er lei av å bli lurt.
Løgn og atter løgn
I løpet av de siste årene, spesielt etter rekordinnvandringen i 2015, har problemene bare blitt mer og mer åpenbare. Ikke minst kriminaliteten. I et intervju med BBC Newsnight i april med tittelen «What is the link between immigration and crime in Sweden?» påsto justisminister Morgan Johansson (S), i sjefen Löfvens ånd, at innvandringen de siste fem årene ikke har hatt noen effekt på kriminaliteten. Det fikk Paulina Neuding, sjefsredaktør på Kvartal, journalist og jurist, opp av stolen. Hun viser til at «beviset» fra justisministeren var at bare en prosent av de innsatte i svenske fengsler kommer fra Syria, en prosent kommer fra Afghanistan. «De som steller istand problemer er hovedsakelig fødte i Sverige, hvilket gjør det hele til et integreringsproblem snarere enn et innvandringsproblem, hevder Johansson». Neuding påpeker at BBC syntes fornøyd med svaret – og ikke en svensk journalist kunne vite bedre. For det ties om at innvandrere er kraftig overrepresentert i fengselspopulasjonen, hele 53 prosent av dem med lange fengselsstraffer er født i utlandet.
Statsråden for arbeidsmarked, Ylva Johansson (S), påsto i 2017, i sjefens ånd, at voldtekt og seksuell trakassering i Sverige bare går nedover, da hun fortalte følgende til BBC:
”When we make surveys about if any women has, if there has been a rape towards her or sexual harassment, we can see that the level is going down, and going down and going down.”
Men Brottsförebyggande rådet (Brå) Nasjonale Trygghetsundersøkelse (2017) viste tvert i mot at antallet seksualforbrytelser hadde økt kraftig i Sverige bare på de siste to forutgående år. Så utvilsomt lyver svenskene som det renner av dem. Brås analyse fra 2018 viste for øvrig at andelen som bekymrer seg for kriminaliteten i det svenske samfunnet øker. Hele 29 prosent av befolkningen var sterkt bekymret for kriminalitetsutviklingen og fryktet for sin personlige sikkerhet. I 2017 var det samme tallet 25 prosent, i 2014 19 prosent.
I august i år publiserte Uppdrag Granskning (SVT) dypdykk i voldtektsstatistikk. 58 prosent av dømte voldtektsforbrytere (voldtekt eller forsøk på voldtekt) er innvandrere, det vil si det er født i utlandet. Går man til overfallsvoldtekter er tallet langt høyere. Andelen med innvandrerbakgrunn blant de dømte er opp mot 80 prosent, og 40 prosent av dem har bodd i Sverige i kun ett år eller enda kortere tid.
Ekle tall
Så har vi den innbitte motstanden i Sverige mot åpenhet om tallene – altså hva innvandringen og integreringen faktisk koster. Her kan jo heller ikke Norge slå seg for brystet, men vi ligger i alle fall noen år foran Sverige. Aftenpostens kommentator Therese Sollien minnet oss nylig om Fredrik Reinfeldt, daværende statsminister og leder for Moderaterna, som ved forrige riksdagsvalg (2014) i en tale oppfordret svenskene til «å åpne sine hjerter» for flyktningstrømmene, men det ble raskt klart at det handlet mer om «å åpne lommebøkene».
I valget hadde åtte prosent av det forrige valgets Moderaterna-velgere gått til Sverigedemokraterna. Reinfeldt ble beskyldt for å ha bidratt til velgerflukten ved i det hele tatt å gjøre velgerne klar over at innvandring hadde en kostnad.
Kritikerne hadde rett i at Reinfeldts oppfordring endret det svenske ordskiftet. Et søk i svenske medier viste at etter talen ble det skrevet fem ganger så mange artikler om innvandring og velferd – fra et gjennomsnitt på fem artikler pr. dag til 23.
Men kostnadsberegninger uteble. I mangel av tallene kunne politikere og forskere fortsette med sine løgner. Helt til en ekspertgruppen for studier i offentlig økonomi, ESO, kom på banen, der nasjonaløkonom Joakim Ruist avdekket at nettoomfordelingen via de offentlige finansene til en gjennomsnittsinnvandrer ligger på 74.000 svenske kroner i året. Rust har i en tidligere studie (2015) beregnet omfordelingskostnadene (summen av innbetalt skatt minus trygder og stønader) for ett år til å ligge på rundt 50 milliarder SEK, i tillegg kommer de direkte identifiserbare kostnadene i statsbudsjettet: I 2017 40 milliarder for innvandringen samt «jämstalldhet» og nyankomne innvandreres etablering på 23,9 milliarder. Til sammenligning kostet Forsvaret og samfunnets kriseberedskap 50,4 milliarder SEK i 2017.
Det er i Sverige, som i Norge, debatt om skattelette (på 5 milliarder). Det vil true velferdsstaten, heter det, som lyder hult når vi ser på innvandringskostandene – som virkelig truer velferdsstaten. Men det er som kjent ikke lov å si høyt.
Likevel mener både Socialdemokraterna og Moderaterna at økonomien i Sverige går godt. De «sier at økonomien går som en Tesla, at batteriene er fulladet og at vi har sterkest vekst i Europa. Men måler du i vekst pr. innbygger, ligger Sverige på bunnen,» sier Tino Sanandaji i et intervju i VG. Med andre ord blir kaken (BNP) større, men det blir også mange, mange flere som skal spise av den.
Det blir Ulf
Nå er det bare dager igjen til riksdagsvalget og det kan ende problematisk. Rød og blå blokk er stort sett like store, og Sverigedemokraterna (SD) står fortsatt i den politiske kulden. Men du skal være betydelig optimist hvis du tror at Stefan Löfven blir sittende som statsminister etter valget, slik Hans Petter Sjøli lanserer i en VG-kommentar om «slitesterke sosialdemokratier».
I Sverige tyder mye på at statsministeren også etter «skjebnevalget» på søndag heter Stefan Löfven. Den nærmest klisjéaktige sosialdemokraten og eks-fagforeningstoppen styrer mot et historisk dårlig riksdagsvalg, men i et politisk klima der skrekkfortellingene om et Sverige i fullt oppløsning florerer, er det ingen ueffen prestasjon at én av fire velgere sier at de fortsatt vil gi partiet sin stemme.
Sjøli synes ikke å ta inn over seg hva som skjer i hele Europa, nemlig at sosialdemokratiske partier mister appell og tillit hos folket. Rett og slett fordi verden har forandret seg. Det har derimot Simen Sandelien skjønt, og hans analyse på FB treffer godt:
Hans Petter Sjølie leter etter bekreftelse på sine egne drømmer om fremtiden, men snubler over det faktum at analysene hans er formet med blikket stirrende inn i bakspeilet.
Det spiller ingen rolle om sosialdemokratiet er like dypt befestet i den norske folkesjelen som papiravisen. Hvis det ikke har de beste svarene på fremtidens utfordringer, vil det gå samme veien.
Sosialdemokratene står ikke klare til å innkassere noen verdens ting. De mangler fullstendig troverdighet i forhold til sin tradisjonelle rolle som forkjemper for interessene til det brede laget av folket. Dette vil nødvendigvis vare så lenge sosialdemokrater også skal dyrke en bortimot ubegrenset solidaritet med hele resten av verden.
Det samfunnet vi nå er ferd med å forme er et så pluralistisk og mangfoldig samfunn, at nettopp samhold og solidaritetsfølelse er det som vil glippe. Når velgermassene føler mindre tillit til – og solidaritet med – sine medborgere, vil de heller ikke ønske seg flate samfunnsmodeller med omfattende fordelingspolitikk. De vil i større grad enn i dag ønske å beholde midlene sine selv, og ta sine egne valg. De vil ikke stole på at det offentlige kan fordele kollektive midler like bra.
Viljen hos de med mer enn medianinntekt til å delta i kollektive skatteoverføringer til de med mindre enn medininntekt svekkes med økende minoritetsbefolkning. Dette er en empirisk realitet på tvers av Europa.
Demografiutviklingen skaper et mindre sosialdemokratisk samfunn.
I tillegg sliter sosialdemokratene i Norge og Sverige med at de ikke klarer å bygge noen konsekvent verdipolitikk. Det klassiske venstreside-mantraet om at alle er like, skal gå i enhetsskole og formes til å bli en kollektivistisk borger, er på absurd kollisjonskurs med partiets store fraksjon av minoritetspolitikere. Krefter som ønsker at praksiser fra andre verdernshjørner skal videreføres og dyrkes også her i Norge, og at dette er godt og vakkert. Disse to politiske idéene vil de aldri klare å forene.
Jeg sier ikke dette fordi jeg ønsker Ap dit peppern gror. Jeg tror «vanlige folk» i Norge hadde trengt et bredt folkeparti. Noen gode røster som kunne hjelpe samfunnet til balanse mot høyresiden i spørsmål om skatt, fordeling, arbeidsplasser osv.
Sosialdemokrater i Norge bør merke seg at et av de forslagene som tvinger seg frem i Sverige, er å redusere minstelønnen. Et tiltak for å skape arbeidsplasser og for å få flere i arbeid. Jeg har vanskelig for å forestille meg at velgermassene deres i Norge vil like et slikt forslag.
Derfor tror jeg at statsministeren i Sverige etter valget heter Ulf Kristersson (M), og han blir statsminister fordi SD og Jimmie Åkesson sørger for det. Antakelig etter noen runder. Men SD vil ha noe igjen – og det får de. For når valgkampteppet senker seg, ser den politiske scenen annerledes ut.