Debatten om identitetspolitikk har skutt fart i Norge og det er en politikk som synes å vinne terreng, men den er rett og slett farlig.
I korthet er identitetspolitikk en politisk mobilisering med dekonstruksjon av biologisk kjønn og identitet konstruert på følelser, religion eller rase, som fører til stadig nye grupperinger som hevder særrettigheter som storsamfunnet skal tilpasse seg. Det gir en rekke utslag – noen mer absurd enn andre.
Et slikt absurd utslag kunne vi nylig lese om i The Spectator. Det handler om en voldtektsmann og pedofil som hevder at han er kvinne. Mannen, som bruker navnet «Karen White», har et helt typisk mannlig utseende og bekledning, og en historie med en rekke voldelige seksuelle forbrytelser, men påstår hardnakket at hans identitet er kvinne. Derfor forlangte han å komme i et kvinnefengsel.
Som forlangt, så gjort. I kvinnefengslet New Hall (i West Yorkshire, Storbritannia), som også har en mor-barn-avdeling, utførte således den pedofile voldtektsforbryteren «Karen White» seksuelt overgrep på fire nye kvinner.
Det parlamentet burde diskutere
Hvordan kunne dette skje? Hvorfor ble det bestemt at denne mannen kunne få sone i et kvinnefengsel?
Was this just a catastrophic failure of judgement? Was it the result of flawed policy on the handling of transgender inmates? Did a climate of unthinking acquiescence to the demands of a highly effective transgender rights lobby contribute to this horrible mistake?
Som James Kirkup sier i Spectator: Dette er legitime spørsmål. Katastrofal dømmekraft? Feil håndtering av politikken i forhold til (en påstått) transperson? Som et resultat av en svært effektiv rettighetslobby for transpersoner? Og dette er spørsmål som må diskuteres og bli besvart i parlamentet. Men mange tier i frykt for å bli oppfattet som «transfobisk» eller det som verre er.
As I and others have noted repeatedly, a lot of politicians privately ask such questions about transgender issues, but many keep quiet about it – for fear of being labelled ‘transphobic’ or worse. I know serving ministers who have real doubts about some of these things, but dare not speak publicly.
Kirkup viser til at heldigvis var det noen parlamentsmedlemmer som ville se nærmere på saken. Minst en av disse, David Davies (Tory), sendte et såkalt Urgent Question (UQ), en parlamentarisk anmodning, der en av de ansvarlige statsrådene ble bedt om å komme til parlamentet og redegjøre for White-saken og andre transkjønnete seksuelle overgripere i kvinnefengsel (som det altså finnes flere av enn «Karen White»).
Speakers nei
Hvorvidt parlamentariske anmodninger følges opp, ligger hos lederen (Speaker) for Underhuset (House of Commens), nå John Bercow. Ifølge Kirkup godtar Speaker Bercow mange UQ-er. Det irriterer statsrådene, men samtidig gir det parlamentsmedlemmene større muligheter til å påvirke praktiseringen av lovverket. Derfor trodde Kirkup at denne parlamentariske anmodningen ville gå gjennom, men det gjorde den ikke.
Staten putter altså en voldtektsforbryter i fengsel sammen med sårbare kvinner. Han forgriper seg på nytt på fire kvinner. Parlamentsmedlemmer ønsker å vite hva som har skjedd, og vil stille spørsmål til statsrådene som er ansvarlige på området. Mr. Speaker for House of Commons sier nei.
Kirkup mener transgenderpolitikken (transkjønn på norsk) i Storbritannia er en politisk fiasko, hvor mange mennesker mislykkes i å gjøre jobben sin og heller ikke kan snakke åpent om saker som er av offentlig interesse. Han er uhyre skuffet over Bercows avvisning, som han ser på som ren ansvarsfraskrivelse. Dette handler ikke minst om de dårlige standardene for en slik transdebatt, der tilsynelatende ansvarsfulle mennesker rutinemessig hopper bukk over sine forpliktelser for å «please» en liten, aggressiv gruppe aktivister og lobbyister.
Men hvorfor Bercow nektet å ta i denne parlamentariske oppfordringen, kommer vi ikke til å få vite. Det grunngis aldri hvorfor UQ-er avvises. Men Kirkby har en mistanke, selv om han mener at Bercow i de fleste tilfeller har gjort en god jobb som Speaker. For Bercow er også president for Kaleidoscope Trust, en advokatorganisasjon som beskriver sitt oppdrag slik: «We urge the British government and Commonwealth stakeholders to use their influence in support of the rights of LGBT people.»
Spørsmålet er om de seksuelle ofrene i New Hall-fengslet synes deres rettigheter blir ivaretatt, eller om de også er ofre for en fullstendig galskapens identitetspolitikk? Vel, jeg tror ikke det er noe spørsmål, men det viser hvor langt man i feighetens navn er villig til å strekke seg.
Jeg sier det igjen: Denne identitetspolitikken må bekjempes med nebb og klør.
The Spectator: If MPs can’t debate a rapist in a woman’s jail, politics has failed