I juli i år ble flertallet av medlemslandene i FN enige om et endelig utkast til en «Global Compact for Migration» (GCM), altså en global avtale om innvandring, med undertittelen «Global Compact for Safe, Orderly and Regular Migration», en global kompakt for en trygg, velordnet og regulær innvandring.
Når en ser på det endelige utkastet av GCM, som vi har tatt oss bryet med, er det lite som minner om «kompakt», dertil på et felt som i flere tiår kan sammenlignes med en sveitserost noen har glemt i sola. Men de forente nasjoner (FN) har tatt mål av seg å stramme opp og tette smutthullene – og det gjør de ved å fastslå at vi skal ha en regulær innvandring som skal være velordnet og trygg. Hva som ligger i «regulær innvandring» er ikke helt enkelt å forstå, men det er nærliggende å tolke det til «vanlig» eller lovlig innvandring.
At FNs medlemsland (som teller 193 land) klarte å komme til enighet om en slik traktat er for øvrig i seg selv å betrakte som et mirakel. Dog ikke mer mirakel enn at både USA og Ungarn har trukket seg. Prosessen med selve GCM-trakaten startet i april 2017, men seks måneder senere sa USA takk og farvel. De mener traktaten er i strid med USAs innvandrings- og flyktningpolitikk. Da det endelige utkastet var en realitet 11. juli 2018, kastet Ungarn inn håndkleet. De mener traktaten behandler migrasjon som en menneskerett, og frykter at den kan ende opp med at land tvinges til å ta imot migranter.
Tilhengere av traktaten, som FNs generalsekretær António Guterres (fra Portugal), refererte derimot allerede i sommer til traktaten som «en virkelig historisk avtale». Men det gjenstår å se hva historien sier, da FNs generalforsamlingen skal avholde en konferanse i desember i Marokko med sikte på å vedta GCM.
FrPs stortingsgruppe sier nei
På onsdag ble GCM diskutert i FrPs stortingsgruppe, og beskjeden derfra til Siv Jensen er klar: FrP kan ikke godta at Norge gir sin tilslutning til avtalen. På Facebook kom tidligere justisminister Per-Willy Amundsen (FrP) med følgende melding:
Så gjenstår det å se om Jensen klarer å målbære FrPs beslutning i Regjeringen, og hvilket gjennomslag det eventuelt vil få – og hva FrPs stortingsgruppe gjør dersom deres beslutning ikke blir tatt til følge.
Fra annet politisk hold er det taust. Vi tør vedde på at de fleste knapt aner at avtalen eksisterer, og at de i liten grad har satt seg inn i hva den handler om – og hvilke konsekvenser den kan få. For akkurat slik har Norge endt opp med å stille seg bak den ene etter den andre internasjonale avtalen.
Så hva er denne globale avtalen, og hva kan vi forvente av den?
GCMs fødsel
Folkevandringskrisa som ble utløst i 2015 skremte mange. Det ble åpenbart for de fleste at kontrollen ved Europas yttergrenser var null verdt. Bare dette året ble over 1 million mennesker registret inn i Europa fra Afrika og Asia (mørketallene antas å være store), godt hjulpet av menneskesmuglere. Tusenvis av migranter vandret bokstavelig talt langs veiene oppover i Europa, på vei til det landet de ønsket seg. Andre ble i mottakssentre i yttergrenselandene. Da mottakssystemene brøt sammen, og det ene landet etter det andre innså at begeret var fullt, begynte flere land å stenge grensene sine. EU-kommisjonen prøvde på sin side å blokkere denne muligheten, men medlemslandene var blitt ulydige. Egen nasjon var viktigere enn unionen. Land, ikke minst yttergrenseland, begynte å skyfle migrantene videre til andre land. Det ble viktigere å være et transittland enn et destinasjonsland. Dublin-avtalen ble tilsidesatt. Uvennskap land imellom begynte å tilta. «Migrasjon» ble brått et særdeles politisk hett tema.
I New York den 19. september 2016 åpnet FNs generalforsamling sitt såkalte «høynivåmøte» etter invitasjon fra Barack Obama. For første gang på mange tiår var flukt og migrasjon temaet. Målet var å komme opp med med en plan for bedre internasjonal respons på innvandring, styrke styringen av internasjonal migrasjon og skape et mer ansvarlig, forutsigbart system for å respondere på store bevegelser av flyktninger og migranter. Ambisjonene er det altså ingenting å si på.
Høynivåmøtet var således startskuddet for en toårig prosess som skulle munne ut i to globale rammeverk: ett for flyktninger og ett for migranter. Traktaten «Global Compact on Refugees» forhandles det for øvrig om enda, mens GCM skal man altså prøve å klubbe gjennom om noen uker.
Vår egen statsminister Erna Solberg og daværende innvandringsminister Sylvi Listhaug deltok også i New York. Det ble bedyret at arbeidet hadde høy prioritet fra norsk side, og Norge hadde vært aktivt med i forhandlingsprosessen frem mot toppmøtet. Møtet endte med det som går under navnet New York-erklæringen, som igjen skulle utgjøre et grunnlag for traktatene om henholdsvis flyktninger og migranter. Noen av de sentrale forpliktelsene var, ifølge FN, følgende (her omfattes både flyktninger og migranter):
- Å beskytte menneskerettighetene til alle flyktninger og migranter, uavhengig av deres status.
- Å sikre at alle flyktning- og migrantbarn er under utdanning innen få måneder etter ankomst.
- Å støtte de landene som redder og mottar et stort antall flyktninger og migranter.
- Å jobbe mot å endre praksisen med å anholde barn på grunn av deres immigrasjonsstatus.
- Å sterkt fordømme xenofobi og implementere en global kampanje for å motvirke det.
- Å vurdere flere muligheter for regulær immigrasjon for å forbedre tryggheten og verdigheten for migranter.
Vurder så disse forpliktelsene overfor migranter. Altså mennesker som ikke har status som flyktninger, men mennesker som av ulike årsaker ikke bare tar seg til et annet land, men som reiser halve jordkloden rundt for typisk å sikre seg selv og sine et bedre liv, ikke uvanlig kalt velferdsmigranter eller lykkejegere. Merk særlig siste kulepunkt: Man skal gjøre migrasjon regulær for å forbedre tryggheten og verdigheten – for migranter. Man kan lure: Tror statsledere at «deres» egen befolkning opplever at sin trygghet og verdighet bevares – det er jo tross alt samme befolkningen som skal betale for «høynivåenes» ambisjoner?
Daværende generalsekretær i FN, Bank Ki-moon, omtalte for øvrig erklæringen som en «banebrytende konsensusavtale». Det kan vi støtte han på, den er rett og slett banebrytende naiv. Men Norge stilte seg bak.
Hvorfor GCM?
Hovedutfordringen for Vesten er at mange, og vi snakker mange millioner, mennesker ønsker å innvandre til Vesten, der mange av disse, og vi snakker fortsatt mange millioner, ikke vil være selvforsørgende da de ikke er kvalifisert for et høyteknologiland. For velferdsstater i Europa er dette et dobbelt problem, fordi velferden har omfordeling som mål. Ingen skal være fattige, og alle skal ha sånn noenlunde de samme muligheter, for eksempel at alle barn skal ha tilgang til diverse fritidsaktiviteter og ha «de samme» klærne. Så har vi et annet problem, og det er at mange velferdsstater er organisert på tillit, som igjen gjør det kanskje både enkelt og fristende å jukse på fellesskapets bekostning. Innvandrere fra ikke-vestlige land har et helt annen kultur, der ikke minst korrupsjon er vanlig og der storfamilien, klanen eller annet er sikkerhetsnettet.
I sum har dette, og en rekke andre faktorer, gjort at det er viktig å regulere og kontrollere innvandringen. Men det betyr ikke at Vesten avviser å hjelpe nødtrengende. Det var slik flyktningkonvensjonen kom i stand, opprinnelig tenkt som midlertid opphold for hjelpetrengende mennesker i naboland etter 2. verdenskrig, men siden videreført til å gjelde alle flyktninger i hele verden. Så organisert videre med spesifikke globale og regionale beskyttelseskonvensjoner, samt FNs høykommissær for flyktninger og IOM (International Organization for Migration). Sistnevnte ble opprettet (1951) for å bistå omplassering av flyktninger (etter 2. verdenskrig), men er nå utvidet med rådgivning overfor landene i mottaksprosessen og ved returprogram – og igjen: overfor all verdens flyktninger.
Så kom asylsøkere på banen. Det vil si de som på eget initiativ hevder sin rett til asyl, som for øvrig er blitt ensbetydende med permanent opphold, og som viste seg vanskelig å returnere. Det finnes ikke noe eget internasjonalt regelverk eller konvensjoner for asylsøkere. Det regelverket som er blitt benyttet er derfor det som har utviklet seg for flyktninger. I Norge omdefinerte like godt Stoltenberg II-regjeringen i 2010 statusen til asylanter til nettopp flyktninger.
Det er dette hullet GCM nå tar mål av seg å tette. Men nå heter asylsøkerne altså migranter. Denne «definisjonsdebatten» ble utløst allerede i 2015, da EU slet med skillet mellom økonomisk motiverte innvandrere og (reelle) asylsøkere.
Målet med GCM
Siden internasjonale samarbeidsorganisasjoner som FN, EU og dets like er kjent for å resirkulere ordrike dokumenter, er det vel ingen som lar seg overraske at GCM-traktaten startet opp sitt arbeid våren 2017 med lojalitet til New York-erklæringen – og en rekke andre avtaler og konvensjoner. Ikke minst FNs bærekraftsmål, som heller ingen skal hevde ikke har ambisjoner nok: De fem første målene handler for eksempel om å utrydde fattigdom, utrydde sult, god helse, god utdanning og likestilling mellom kjønn. Det er ikke noe galt i å ha skyhøye mål, men det kan lett føre til at prosessen frem til målene blir urealistiske og dermed får en rekke negative konsekvenser.
Nettopp denne tilknytningen til andre målsettinger kan bli GCMs akilleshæl, fordi mange av disse avtalene er sterkt rettighetsstyrte og står relativt ensidig på migrantenes side. Så også GCM. Og det fremkommer allerede i hva GCM-traktaten bygger på.
GCM har som et underliggende fundament at innvandring ikke lar seg forhindre eller stoppe, og at den er en kilde til global velstand og utvikling (i avtalen under kapitlet om visjoner og retningslinjer, pkt. 8-16). Det er altså globalismeperspektivet som er styrende. Grunnideen til globalismen, ifølge forfatter Anna Libak, er at jo mer vestlige samfunn åpner seg økonomisk for hverandre og resten av verden, desto rikere og lykkeligere vil vi alle bli. De frie, globale strømmer av arbeidskraft, kapital, kultur, informasjon, jobber og alt annet vil få verden til å smelte sammen i fred og velstand. Endemålet er som en global landsby, hvor alle folkeslag lever harmonisk sammen. Et lykkelig flerkulturelt samfunn der altså, som per se ikke eksisterer noe sted i verden. Men denne gangen skal det gå, bare vi får vedtatt GCM?
Så er det vesentlig å minne om at (også) denne avtalen bygger på internasjonalt samarbeid innenfor en ikke-juridisk bindende ramme, og bekrefter nasjonal suverenitet. Det er bare én hake med det, og det er at denne form for «frivillighet» kan miste status under ulike forutsetninger. Akkurat slik som EU-kommisjonen la om praksisen da de ønsket å relokalisere migranter. For eksempel «innførte» EU-kommisjonen alminnelig flertall (regelen er at samtlige medlemsland skal være enige), og kom endog til at en slik omfordeling av migranter ikke var nødvendig for medlemslandene å ta opp i eget parlament (!). Begrunnelsen var «solidaritet» med pressede innvandringsland. Å bli tvunget til å ta imot migranter ble tatt til EU-domstolen, hvor kommisjonen vant frem da domstolen lente seg på en «krisesituasjon» – og da er som kjent mye lov. EU-kommisjonens reform av asylpolitikken la seg også på denne linjen, den tvungne omfordelingen ble omgjort til en regel.
GCM har ikke fri innvandring som mål, men det som i dag er ulovlig innvandring forsøkes regulert. Avtalen består hovedsakelig av 23 mål (fra s.5 i traktaten) som hvert av medlemslandene skal etterleve. Målene har hovedvekt på beskyttelse, rettigheter og forbedrede leve- og arbeidsforhold for innvandrere og deres familier. Andre sentrale elementer er å bekjempe utnytting av arbeidskraft, menneskehandel og diskriminering, samt utvide mulighetene for regulær migrasjon (altså gjøre det lovlig og enklere å innvandre).
Men er det noen som tror at om man bare setter gode intensjoner på et papir, så vil det la seg ordne? Ingen land i Europa har fått til en økonomisk og kulturell bærekraftig innvandring. Hvorfor skal vi få det til ved å åpne opp for enda mer innvandring?
GCM: Global Compact for Safe, Orderly and Regular Migration (Final draft, 11 July 2018)