Wir haben så vieles geschafft – wir schaffen das.
Med disse ordene under en pressekonferanse 31. august 2015 utløste forbundskansler Angela Merkel millioninnvandringen av ikke-vestlige til Tyskland. Men om Tyskland har «klart mange ting», så skulle det vise seg langt vanskeligere å «klare dette» også.
Aftenposten har besøkt Tyskland og deres «ankersentrer». Dette er mottakssentre, der alle syv ligger i delstaten Bayern hvor det nylig var et delstatsvalg som svekket Merkel ytterligere, hvor intensjonen er at alle migranter som kommer via Østerrike skal innkvarteres. Her skal de være under enkle forhold gjennom hele asylprosessen, som enten fører til opphold eller til retur.
Men Aftenposten klarer ikke å holde en objektiv tone. Vi skal synes synd på asylsøkerne i ankersentrene, som avisen påpeker kalles «deportasjonsleirer og asylfengsler av menneskerettighetsorganisasjoner». Vi skjønner hvilke «menneskerettighetsorganisasjoner» dette er. Det er de som lever av asylsøkere. Videre er trist at vi ikke lengre har et åpent, fritt Europa, uten at reportasjen tar innover seg hvorfor.
Ikke noe håp
Med tittelen «Grensegjerdene reiser seg igjen. Det grenseløse Europa er i ferd med å dø» på et bilde av en ung mann foran leiren, en tidligere amerikansk militærleir, viser journalisten oss retningen: «Masseleirer bak piggtråd og minimal kontakt med omverden er Tyskland nye velkomst til migranter.» Den unge mannen på bildet er Marvis Gabriel (27) fra Nigeria som kom med asylstrømmen i 2015.
«– Her er det ikke noe håp. Bare et venterom før deportasjonen», sier han til Aftenposten, som er den første linjen i reportasjen.
Med håp mener Gabriel håp for seg selv. Han har fått avslag på asylsøknaden, noe han ikke aksepterer, og har klaget. At klageadgang faktisk er et tilbud, dveler ingen ved.
Drømmen om Europa blir fjernere og fjernere for Marvis Garbriel. Han frykter at leiren han nå har bodd i siden mai, er siste stopp. – Det er ingenting som hjelper, og jeg får ingen sjanser til å bevise at jeg kan bli en ressurs og tilføre samfunnet noe, sier han.
Gabriel er altså en mann i sin beste alder. Han har lært seg tysk og jobber som frivillig ved senteret blant annet med å bistå barn med undervisning, får vi høre. Åpenbart en mann med ressurser. Men hvorfor kan han ikke bruke sine ressurser i hjemlandet Nigeria? Ingen spør. Det er som om det er en naturlov at alle som har tatt seg ulovlig inn i Europa har rett til å bli her. Nigeria betraktes som en av Afrikas stormakter, og har siden 1999 hatt demokrati og fred, selv om landet med sine i under av 200 millioner mennesker preges både av uroligheter og ikke minst korrupsjon. Kanskje vil et liv i Europa gi Gabriel en sikrere økonomi og bedre tilgang på velferdstjenester. Kanskje han kan bli en ressurs og tilføre samfunnet noe, men det er større sannsynlighet for at han kan tilføre det nigerianske samfunnet noe. Men ingen sier det høyt.
Vi møter heller andre skjebner i reportasjen. Godwin Samuel (47), også han fra Nigeria, med avslag, men som nekter å returnere, eller «deportere», som Aftenposten skriver. Bildet av romkameraten til Gabriel, Imalele Teddy, der de ikke har annet privatliv enn et teppe foran sengen. Bildet av to små gutter som leker med sykler, der det heter at det «blir lange dager i leiren», de «får ikke gå på skole eller delta i fritidsaktiviteter». Bildet av en tom seng som forteller om en romkamerat som «forsvant en natt», eller stukket av, som det vel heter på godt norsk. Bildet av en brent blokk. Gabriel forteller at en marokkaner tente på, noe som også har skjedde før, da «folk blir gærne her. Det går nesten ikke en dag uten at politi eller helsepersonell må komme. Det er slåsskamper, vold og syke mennesker.» Så kunne en da spurt, er det verdt det da? Men ingen spør.
Aftenposten forteller oss at pressen ikke har adgang til leirene, hvilken må være en sannhet med modifikasjoner, for kan Aftenposten, kan vel andre:
Men Aftenposten kommer inn som gjester til Marvis Gabriel. Inne i leiren patruljerer vakter. De skal sørge for ro og orden blant migrantene. Dernest passe på at ingen bilder blir tatt.
I en reportasje med en rekke bilder. Ikke minst fra leiligheten og rommet til Gabriel, for der har vaktene ikke adgang, heter det, og av kjøkkenet der komfyr og kjøleskap er fjernet fordi «migrantene får ikke lov å lage sin egen mat». Det er nemlig «felles bespisning i den gamle militærmessen» tre ganger om dagen.
Begredelig
Vi skal tenke: Hvilket begredelig liv er ikke dette. Og tenker vi ikke det, så hjelper Florian Trauner, professor og forsker ved Institute for European Studies ved universitet i Brussel og spesialist på EUs asyl- og immigrasjonspolitikk, oss. Ankersentrene begrenser migrantenes mulighet til å lære språket eller finne en jobb, sier han. «De skal ta minst mulig kontakt med samfunnet. Dette er samme prinsipp som i Australia. Man setter migrantene på en øde øy uten mulighet til å integrere i samfunnet. Fra et menneskerettighetssynspunkt er dette helt forferdelig, sier Trauner.»
Er det virkelig det, sett fra et menneskerettighetssynspunkt? Når ble det en menneskerett å bosette seg i et hvilket som helst land? Hvordan skal en nasjon opprettholde ro og orden hvis vi hadde en grenseløs verden? «Alle» vet at det ikke lar seg gjøre, men «noen» velger å overse realitetene.
Det bør ikke politikerne gjøre, og derfor forsvarer delstatsminister Markus Söder ordningen. Han mener det gir bedre balanse mellom asyl- og returprosessen, at den blir mer «ryddig og human», og at prosessen skal ta maksimum 18 måneder. Det er dét vi får vite som forsvar for ankersentrene. Aftenposten dveler ikke med hva han forteller. Hva menes med balanse, ryddig og human? At de som har beskyttelsesbehov får bli, de uten slikt behov skal returneres, og dermed vil det bedre sikre at økonomiske migranter ikke opptar plassene til de som trenger det mer eller personer med uredelige hensikter ikke «integreres» i Europa? Er vi ikke «alle» enig om det?
Nei, vi er visst ikke det. Det kan Aftenposten fortelle oss via Stephan Dünnwald, en av lederne i Flyktningrådet i Bayern.
– Kun et fåtall får opphold. Det er en oppsiktsvekkende lav prosentandel som får asylsøknaden godkjent. Vi snakker om under 30 prosent, sier Dünnwald.
Kanskje vi snakker om et overveldende flertall som ikke har beskyttelsesbehov etter dagens regler og konvensjoner? Dünnwald mener for øvrig at selv om ankersentrene har som mål å sette fortgang i asylprosessen så fungerer det ikke slik, fordi migrantene har ankemuligheter. Men skal vi gjøre noe med alle disse ankemulighetene? Ingen spør.
Tøffere kamp
Så må vi vite at denne åpenbare for restriktive linjen med ankersentrene ikke er Merkels ønske.
Den hjertegode forbundskansleren som nesten har stilt Tyskland på hodet med sin naive asylpolitikk har «tapt slaget om Tysklands migrasjonspolitikk», hevder Aftenposten, og peker på styggen sjøl: innenriksminister Horst Seehofer.
At Tyskland i over 20 år har prøvd å komme til enighet om en ny innvandringslov sies det intet om, ei heller at Seehofer har jobbet frem en lov som tilsier at det blir lettere for tyske bedrifter og virksomheter å ansette folk utenfor Europa. Nei, vi får høre om Seehofers «64-punkts masterplan mot migrasjon» som visstnok vekker oppsikt både i Tyskland og hele EU. Eller kanskje riktigere: blant de innvandringsliberale i Tyskland og EU-kommisjonen. Men Aftenposten kommenterer den som følgende: (den) «bejubles av dem som lenge har etterlyst en tøffere kamp mot migrantene».
Tøffere kamp mot migrantene? Virkelig? Tror Aftenposten på det de selv sier?
Å føre en kontrollert og realistisk innvandringspolitikk er det som kan gi håp for Europa. Tysklands posisjon som et stabiliserende tyngdepunkt i et Europa i forandring, slår sprekker. Merkel og hennes like kan ønske seg en idealisert verden der alle som vil til Europa ønskes velkommen. Men det knekker Europa. Noen må ta ansvar, og da nytter det ikke med finter som obligatorisk solidaritet. Du må ha orden i eget hus før du kan bistå andre. Europa må belage seg på et endret Tyskland – og et endret lederskap.
Asylpolitikken krever en endelig løsning, ellers vil land etter land gjeninnføre grensekontroller. For ja, «det grenseløse Europa er dødende» på akkurat samme måte som at Norges ulåste husdører om natten hører fortiden til. «Gjerdene spretter opp», påpeker Aftenposten, og viser til Ungarn og Slovenia, og Østerrike mot Slovenia.
– Så lenge EU ikke klarer å få kontroll på sine egne yttergrenser, kan ingen komme å kreve at vi skal fjerne våre grensegjerder, sier Ungarns statsminister Viktor Orbán.
Seehofer ser også hvilken vei utviklingen går:
– Åpne grenser til Bayern kan bli noe som hører fortiden til.
Avslutningsvis kan vi forøvrig legge til at vi ikke har fått med oss at ankersentrene er lukket og låst slik at asylsøkerne ikke kan komme seg ut i samfunnet. At områdene er inngjerdet henger sammen med at de er tidligere militærleire, noe som også gjerdenes utforming bærer bud om: Knekken går utover slik at ingen skal klatre inn. Men det ødelegger selvsagt Aftenpostens «humane budskap».