Kristne Bibi er nå frifunnet for blasfemi.
Dette burde være en gledens dag: Aasia/Aisa/Asia Bibi (fornavnet hennes blir gjengitt på ulike måter) er benådet av pakistanske myndigheter.
– Anken er tatt til følge. Hun har blitt frikjent, dommen fra høyesterett og rettssaken er reversert. Dommen mot henne er satt til side, sa justitiarius Saqib Nisar i rettsavgjørelsen, ifølge NRK.
Men nå kan den kristne Bibi, som «fri kvinne», gå en usedvanlig tøff fremtid i møte.
Dømt for blasfemi
Det var i juni 2009 Bibi jobbet ute på åkeren sammen med en gruppe andre kvinner da hun ble bedt om å hente drikkevann. Da Bibi returnerte med vannet nektet hennes muslimske arbeidskollegaer å drikke vannet, da det var «urent» siden det var hentet av en kristen kvinne. I et påstått munnhoggeri skal Bibi ha sagt at Jesus døde på korset for å befri alle mennesker fra synd og deretter ha spurt de muslimske kvinnene hva Muhammed har gjort for dem. Hendelsen utløste at Bibi senere ble overfalt av mobb. Politiet ble tilkalt og de tok henne med til en politistasjon for å ivareta hennes sikkerhet.
I november året etter ble dommen avsagt i en lokal domstol i byen Sheikhupura, nær storbyen Lahore. Hun ble dømt til døden ved henging for blasfemi.
Hadde Bibi gått med på å konvertere til islam kan utfallet ha blitt et annet.
Imam utlovet dusør for mord
Men bare en måned etter dommen benyttet en utålmodig imam i Peshawar fredagsbønnen for å få fortgang i «rettsprosessen». Imam Maulana Youssuf Qureshi utlovet en dusør på 500.000 rupi (da drøye 67.000 kroner) til den som drepte Bibi.
Denne imamen er ikke et ubeskrevet blad. Han hadde tidligere utlovet 1 million rupies til den som drepte Kurt Westergaard, tegneren bak Muhammed-karikaturen med bombe i turbanen.
Støttespillere drept
I 2014 ble en anke fra Bibi avvist, og dødsdommen nok en gang bekreftet. Hun skulle henges i Tahir ul-Qadris navn, mannen bak blasfemilovverket i Pakistan, en mann som for øvrig var (er?) høyt ansett i Islamsk Råd Norge. Men to ledende politikere i Pakistan hadde forsvarte Bibi. Den ene statsråd for minoriteter, Shahbaz Bhatti, den andre guvernør i Punjab, Salmaan Taseer. Begge ble brutalt myrdet. Taseer av sin egen livvakt. Bhatti etter at ukjente gjerningsmenn åpnet ild mot bilen idet han var på vei til jobb.
Dommeren som våget å dømme livvakten for drapet på Taseer, måtte flykte fra Pakistan for ikke selv å bli drept.
Taust
At noen får dødsdom i Pakistan har ikke vært ensbetydende med at dommen fullbyrdes. Fra 2008 har ikke dødsstraff vært benyttet, men det endret seg i 2014. Etter et terrorangrepet på en skole i Peshawar gjeninnførte landet dødsstraff. Dermed ble det gitt beskjed fra regjeringen om at alle dødsstraffer uten flere ankemuligheter skulle fullbyrdes. Det var særdeles dårlig nytt for Bibi. Den gang etterlyste vi pakistanere i diaspora. Burde ikke de tale Bibis sak?
Men nei, tausheten er påtakelig. Ingen demonstrasjon, ingen fredsring, ingenting. I seg selv er dette oppsiktsvekkende da de samme gjerne er raskt ute for å tale «religionsfrihetens» sak når det gjelder islam i Norge og Europa. Men det er kanskje mer interessant å snakke om såkalt islamofobi enn hvordan kristne kan ha det i et land som Pakistan?
Hva nå?
Etter at frikjennelsen av Bibi er et faktum er det nok flere som vil påta seg «æren» for å ha snakket Bibis sak, men for oss som har fulgt den har altså tausheten vært det rådende. Ikke så underlig, da støtte til Bibi beviselig kan ha blitt egen dødsdom.
Men Bibi som «fri kvinne» er ikke trygg i Pakistan. Det er allerede varslet demonstrasjoner over hele Pakistan over frifinnelsen, og sikkerheten i Islamabad er skjerpet i frykt for voldelige demonstrasjoner.
Men er det ikke nettopp slike som Bibi som Norge burde stille opp for? Bibi og familien burde tilbys beskyttelse i Norge. Da hadde vi – i praksis – utvist en human og reell beskyttelsespolitikk. For dem som trenger det, og ikke for alle asylsøkerne, typisk unge menn, som reiser jorda rundt, godt hjulpet av menneskesmuglere, for å få et bedre liv for seg selv i Vesten.
Det hadde heller ikke vært å forakte at Norge prioriterte å stille opp for kristne forfulgte.