På tampen av 2012 kom SSB ved Svein Blom med en oppsiktsvekkende artikkel der han hevdet at det var nedgang i bostedssegregasjonen fra 2000-tallet i Oslo. «Det glade budskapet» var muliggjort ut fra dissimilaritetsindeks (D-indeks). Og i sommer kom SSB med en ny rapport med samme budskap, velvillig sitert av MSM igjen.
Nå er det vel ikke særlig mange som lar seg overraske av at journalister, denne gangen ved Aftenpostens Shaghayegh Yousefi og Thomas Olsen, sluker rått det SSB presenterer og selv ikke evner eller gidder å sette seg inn i metodene som SSB bruker – i alle fall ikke når budskapet er «Fra 2005 til 2017 fikk Norge mer enn doblet antall innbyggere med innvandrerbakgrunn, men bostedssegregeringen i de største byene har i den samme perioden gått nedover.»
Virkelig? Hvor mange tror at jo flere innvandrere som bosetter seg i Norges tettsteder, jo mer blander befolkningsgruppene seg?
Vel, SSB tror på det.
Kritikk
I 2013 kritiserte vi SSB for bruken av D-indeksen for å måle bostedssegregasjon. Som jeg sa den gang:
At det skulle være en nedgang i bostedssegregasjonen på 2000-tallet i Oslo må en i mine øyne være nokså kreativ for å kunne komme til – eller man må bruke et rimelig udugelig verktøy. Sistnevnte synes å være situasjonen i dette tilfellet, og verktøyet heter dissimilaritetsindeks (D-indeks).
Det er videre forklart hvorfor dette er et udugelig verktøy for å måle bostedssegregegasjon, men min kritikk den gang gikk åpenbart ikke inn på SSB. Vi utvidet for øvrig denne kritikken ytterligere i rapporten «Segregering, mangfold og integrering» (2014, s. 9-13).
Så kan det være at SSB lytter mer til dagens kritikk, da den kommer fra Frisch-senteret. I en kronikk i Dagens Næringsliv (28. september) av forsker Simen Markussen heter det innledningsvis:
Er Norge blitt mer segregert?
Nei, tvert imot, sier en ny SSB-rapport. Jo, sier vi. Hvordan går det an?
Heldigvis har Frisch-senteret latt seg opprøre av det samme som oss.
«Tenk deg en by delt i to, Øst og Vest. Totalt sett har byen en del innvandrere og 90 prosent av disse bort i Øst, og ti prosent i Vest. Så øker innvandrerbefolkningen kraftig, og 90 prosent av de nye innvandrerne bosetter seg også i Øst, mens ti prosent bosetter seg i Vest. D-indeksen er da uendret, til tross for at mange ville tenkt at byen er langt mer segregert enn tidligere, siden andelen innvandrere i Øst har økt kraftig mens den bare har økt litt i Vest.
En kan lure på om dette målet er egnet i en situasjon der innvandrerbefolkningen mer enn dobles. Kombinasjonen av at det er mye segregering i utgangspunktet og kraftig økende innvandring, gjør at det skal mye til å finne noe annet enn et fall i segregeringen. Som forfatterne selv skriver: ‘Med tanke på den sterke veksten i innvandringen fra 2005 til 2017, betyr dette at områder som i 2005 hadde høy bostedssegregering (…) vil ha en tendens til å få redusert bostedssegregering i 2017 slik den måles ved D-indeksen.»
Hvordan forklarer så Frisch-senteret at de kom til motsatt konklusjon?
Motsatt konklusjon
Jo, for det som studeres er ikke segregering av innvandrere som sådan, men i stedet om personer med høy og lav inntekt bor blandet eller klumper seg sammen, forklarer Markussen.
Oppsettet er på mange måter ganske enkelt. Norge kan deles inn i 160 små og store regioner. Innen hver av disse regionene finner vi i hvert kalenderår fra 1993 og fremover inntekten til alle innbyggerne fra 30 til 60 år.
Vi sorterer så disse etter inntekt, innen region, alder og kjønn, og deler inn i 20 like store «klasser». Som 40 år gammel mann i Oslo-regionen får jeg da et tall mellom én og 20 som forteller hvor på inntektsskalaen jeg befinner meg. Én betyr at jeg tilhører de fem prosentene som tjener minst det året, mens 20 betyr at jeg er blant de fem prosentene med høyest inntekt.
Segregeringsmålet vi benytter er gjennomsnittlig «klasse-avstand» mellom innbyggerne i et nabolag, altså hvor lik eller forskjellig du er fra dine naboer. Tenk deg at vi samler alle innbyggerne i et nabolag i en bøtte, som lodd i et lotteri, og så trekker vi to tilfeldige innbyggere. Differansen i klasse mellom disse er da den ene minus den andre, altså et tall fra null til 19.
Dersom du trekker kun én gang blir det jo veldig tilfeldig hva du får, men dersom du trekker veldig mange ganger, får du etter hvert et tall som beskriver gjennomsnittlig avstand mellom alle mulige par av naboer i et nabolag. Med 20 klasser, og helt uten segregering, vil gjennomsnittlig klasse-avstand være 6,65, mens den ville være null i et tenkt tilfelle med maksimal segregering.
Så hvordan har dette utviklet seg over tid? Vi finner at gjennomsnittlig klasseavstand innen nabolag i 1993 var rett i underkant av 6,44. Frem til 2002 økte denne til cirka 6,45, altså noe mindre segregering, mens den siden 2003 har falt helt monotont til i underkant av 6,38 i 2015. Målt på denne måten har altså segregeringen økt.
En naturlig konsekvens er at en større andel av befolkningen nå bor i nabolag som kan karakteriseres som «fattige» eller «rike», mens færre bor i blandede middelklassenabolag. For eksempel har andelen av befolkningen som bor i nabolag med gjennomsnittlig rank under 8,5 økt fra nærmere seks prosent i år 2000 til 8,5 prosent i 2015, mens andelen som bor i et nabolag med gjennomsnittlig rank over 12,5 i samme periode har økt fra rundt fem til åtte prosent.
Dermed blir svaret at hvis målet er mangfold går utviklingen feil vei.
Og så var det denne «skumle» årsaken til segregeringen. Konklusjonen er ganske klar, sier Markussen: «Økningen skyldes nesten utelukkende økningen i innvandring fra lavinntektsland og Øst-Europa.»
Kan så SSB slutte å bruke denne D-indeksen som mål på segregasjon? Det er manipulerende. Finn et egnet verktøy.