Igjen er skandalen et faktum i Sverige. Og ikke overraskende snakker vi om Socialdemokraterna (S). En ung mann, Omar Al-Ganas (19), stod på 14. plass på listen til S ved kommunevalget i Hässleholm. Men i den nye svenske klankulturen fikk Al-Ganas hjelp av sine «brødre og søstre» som stemte han frem til 1. plass.
-Mitt valgresultat kommer til å sjokkere medborgerne, så enkelt er det, sa Al-Ganas selvsikkert like før valget. Og han la ikke skjul på hvorfor og hvordan:
«Her trenger jeg knapt å drive valgkamp, om jeg skal være ærlig. Det er mitt område, sa han da om innvardertette Ljungdala der han vokste opp og bor.»
Så viste det seg at …
Al-Ganas «stormløp» til topps i lokalpolitikken er i seg selv et økende demokratisk problem. Det er «stammen» som uler. Men det er langt mer å ta av. For det viser seg at han har fremmet et nedsettende kvinnesyn, antisemittisme, har islamistiske holdninger, vil myrde både USAs og Israels presidenter, og det kan stilles spørsmål ved hans lojalitet til landet han bor i.
Men burde ikke varselklokkene ringt allerede før dette kom frem og Al-Ganas måtte trekke seg fra partiet og politikken? For Al-Ganas er nevøen til han som anses som Sveriges ledende islamist, Abu Raad. Nå er det jo selvsagt ikeke «kriminelt» å ha en ekstrem onkel, men burde ikke den lokale partiledelsen tatt en prat med Al-Ganas om hans eventuelle islamistiske sympatier før de satt han på valglisten? Eller er det så presserende for et parti som S å gjenspeile det såkalte flerkulturelle samfunnet at man ikke er så nøye med bakgrunnssjekk? Eller er man kanskje redd for å bli hengt ut som fordomsfull, eller enda verre, rasist, om man hadde tatt et forebyggende grep?
Aftenpostens mediekritiker, Anki Gerhardsen, har nettopp kommet tilbake fra et seminar nettopp i Sverige. Og den anstendige og oppriktige Gerhardsen fikk seg et voldsomt sjokk over møtet med svenske journalister og redaktører som stemplet den norske pressedelegasjonen som «blåbrun». Debattklimaet i Sverige er langt verre enn hva Gerhardsen hadde forestilt seg, og sistnevnte er ikke på den ignorante siden, tvert om. Men denne hendelsen sier mye om autoreflekser i det offentlige svenske medierommet, og reflekterer selvsagt også tonen politisk.
Ap-skandalen i Oslo
I Norge avdekket vi i fjor det som burde vært en skandale i Ap: Politikeren i Oslo Aps bystyregruppe, Nasir Ahmed, la ut et foto av seg og tvillingbroren sammen med en av verdens mest innflytelsesrike islamister, Tahir ul-Qadri, leder av den verdensomspennende Minhaj-bevegelsen. Teksten levner ingen tvil om Ahmeds verdisyn. Han støtter Qadri som jobber for et gjennomislamisert samfunn på alle tenkelige plan. Sagt på en annen måte: se for deg Saudi-Arabia, Taliban etc, og man har svaret på hva målet er.
Og dette passerer altså i Oslo Ap som godkjent verdimessig? Det må det, all den tid Ahmed fremdeles sitter i bystyret for Ap. Merk: Det var et medlem av Oslo Ap som tipset oss om denne hyllesten av Qadri. Stausen på Facbook med Qadri er interessant nok slettet etter vår omtale.
Ahmed er for øvrig ifølge Facebookprofilen sin «Prosjektleder for Politiet».
Ikke avstand fra dødsstraff
En annen Ap-politiker har vist liknende takter. Ashgar Ali var styremedlem i Oslo Arbeidersamfunn, som er det største lokallaget i Arbeiderpartiet, samt at han var nestleder i Islamsk Råd da følgende skjedde på et debattmøte i 2007: Ali nektet å ta avstand fra døddsstraff for homofile i Iran.
Hvor mange slike politikere sitter nå i landets kommunestyrer?
Neste år er det lokalvalg i Norge. Kanskje både Ap, anført av Jonas Gahr Støre, og andre parti, som ikke minst SV, Rødt, Venstre og MdG, burde sjekke kandidater som melder sin interesse ideologisk før man eventuelt setter dem på listen?
Et PS til slutt: Da hijabkledde Asmaa Abdol-Hamid i Danmark i 2008 lå an til å bli medlem av Folketinget, var reaksjonene tydelige i Danmark. Man tvilte på hennes verdier – med rette. Klassekampen forsvarte henne sterkt. Abdol-Hamid nekter å ta motsatt kjønn i hånden. Hun er en renskåren islamist. Klassekampen kalte henne en «suksessrik dansk politiker». Og avisens redaktør kalte det en «hetskampanje» mot et symbol for kvinnefrigjøring». En islamist, altså, også hun ansatt i politiet – som «integreringsonsulent (sic).