Anna Libak, dansk journalist, tidligere utenlandsredaktør i avisen Berlingske, oversetter, foredragsholder, dikter og forfatter («Forstå populismen!»), hevder i en kronikk i Berlingske at det er en dårlig idé å legge til grunn for egen politikk å holde nye store partier utenfor. «For så er man helt sikker på at alt kommer til å handle om dem», sier Libak.
Hun har et sentralt poeng, selv om hun åpenbart ikke har fått med seg det politiske showet KrF-leder Knut Arild Hareide har startet i Norge.
Tradisjonell makt utfordres
I Sverige er der ennå ikke kommet på plass en regjering etter valget 9. september. I bunn og grunn burde det være uproblematisk, gitt at blå blokk har et overveldende flertall – hvis Sverigedemokraterna (SD), med sine 17,5 prosent, hadde blitt tatt inn i det politiske fellesskapet. Men så langt er det politiske svenske prosjektet å holde SD utenfor makta, og dermed kan det ende med en regjering som ingen egentlig vil ha. Det kan igjen ende med et politisk mageplask. For ikke å nevne økt politikerforakt.
I Tyskland tok det forbundskansler Angela Merkel over et halvt år å danne regjering etter valget i 2017, og det en regjering ingen ønsket seg, ei heller de (det kristnekonservative CDU og søsterpartiet CSU samt sosialdemokratiske SPD) som sitter i den. Etter valgnederlaget i Bayern 14. oktober er Regjeringens grunnlag ytterligere svekket, så er spørsmålet om SPD vil trekke seg eller om Merkel tar konsekvensene av det elendige resultatet også for både CDU og CSU. Allerede 28. oktober kan vi nærme oss et svar, da er det valg i Hessen. Blir det en reprise på Bayern ligger Regjeringen svært dårlig an. Svekkelsen av de tidligere etablerte partiene skjer fordi stadig flere velgere går til ytterfløyene, og i Tyskland som i Sverige, gjelder det å holde «innvandringskritiske» Alternativ for Tyskland (AfD) utenfor makta.
Mønsteret i Sverige og Tyskland er likt: «Maktpartiene» er blitt utfordret. Svenskenes Socialdemokrati og Moderaterne (som Norges Ap og Høyre) har fått inn SD som landets tredje største parti, mens tyskernes CDU/CSU og SPD har fått AfD som landets tredje største parti. SD og AfD skal ikke gis noen parlamentarisk innflytelse, de kan ikke engang benyttes som støttepartier. Deres mange velgere er således ikke verdt demokratiet de samme land mener å være tuftet på.
Urent
Libak kaller SD og AfD «urene partier», hvilket ikke er dårlig betegnelse. Det ser vi i den «moraldebatten» som KrF-leder Hareide har satt i gang i Norge. Hareides snuoperasjon fra Solberg-regjeringen til en eventuell Støre-regjering (med Sp) har samme utgangspunkt som i Sverige og Tyskland: Norges tredje største parti, FrP, skal holdes utenfor. FrP har ikke det riktige moralske grunnlaget, så da folder han sine hender til Ap og satser på KrF-støtte ved å vise til Støres gudstro. Vel heter det at tro kan flytte fjell, men det spørs om det holder som styringsgrunnlag for landet.
Som nevnt tidligere er det lite som tilsier at en dreven politiker som Hareide offentliggjorde sin overgang til rød blokk uten å være relativ sikker på at han hadde, eller vil få, flertallet i landsmøtet med seg – eller at han håper på at hans annonserte valg ville vippe flertallet i sin retning. Noe annet kan ende med at han går som partileder, og det til tross for at det ble understreket at Hareide ikke hadde stilt noe «kabinettspørsmål» overfor partiet. Ifølge partiledelsen i KrF, inkludert Hareide, er det stort rom for uenighet, og partiet, inkludert Hareide, ville gjøre slik som det ekstraordinære landsmøtet bestemte, het det bare for noen uker siden. Og som påpekt da: Det er «vakre» ord, men neppe mer enn ord. For kan Hareide bli sittende som partileder hvis landsmøtet peker til høyre, når han er så tydelig på sin forakt for FrP? Neppe.
Og allerede nå synes det som om panikken har fått godt fotfeste i KrF-ledelsen. Stikk i strid med de vakre ord sa Hareide for noen dager siden at det ikke er naturlig å fortsette om han ikke får viljen sin. Etter at Fylkeslaget i Rogaland i helgas årsmøte endte med å velge 15 av 16 delegater til det ekstraordinære landsmøtet 2. november fra «blå blokk», respondert KrF-ledelsen sporenstreks ved å innkalle til ekstraordinært landsstyremøte som skal avholdes via telefon i dag ettermiddag. Innkallingen kom i går kveld fra generalsekretær Hilde Frafjord Johnsen på SMS, der det heter at prosedyrene for delegatvalg fra årsmøtene skal diskuteres. Her skal utvilsomt spillereglene forsøkes endres underveis. Det lyder som urent trav.
Hul argumentasjon
Hareides snuoperasjon handler altså ikke om noen politisk sak. Det handler om ikke å skitne til sine fingre med å være i politisk samarbeid med «urene» FrP. Erna valgte FrP, da «hevner» KrF seg ved å velge Ap – så får det være at de kanskje må sluke både SV, Rødt og MdG i et eventuelt regjeringssamarbeid. I en kronikk i VG 13. oktober polemiserer Hareide mot sin egen nestleder Kjell Ingolf Ropstad, hvor han prøver å forklare eget ståsted:
For meg er dette et verdivalg. Tilliten mellom folk. At vi som politikere har et ekstra ansvar for ikke å bidra til å sette grupper opp mot hverandre. Hvordan vi snakker om hverandre. Det handler om vi skal ha et raust «vi», eller et fryktende «vi». ( … )
Dette handler om at avstanden mellom Frp og KrF vurderes som for stor til å sitte i regjering sammen. Jeg ser ikke for meg at vi kan eie et felles prosjekt sammen.
Når det gjelder SV er jeg enig i at avstanden er stor i mange viktige verdispørsmål. Samtidig kjemper vi side om side i saker som klima og miljø, en mer rettferdig verden og barnefattigdom. Og det er bedre med et mindre fløyparti utenfor regjering, enn å ha et stort fløyparti inne i regjering.
Dette sier altså KrF som selv over tid har vaket rundt sperregrensen. Men uansett, hvor meningsbærende er denne argumentasjonen fra Hareides side? Samtlige av de tradisjonelle maktpartiene i Europa har mer eller mindre kopiert de «urene» partienes innvandringspolitikk. Som Libak påpeker: I Sverige gikk sosialdemokratene til valg på å forby religiøse friskoler og frata asylsøkere og flyktninger deres økonomiske ytelser hvis de ikke lærte seg svensk. Tyskland, som Sverige, har de strengeste familieinnvandringsregler i Europa for personer med midlertidig opphold. I Bayern har CSU sørget for å henge opp kors på offentlige bygninger. I Danmark høres sosialdemokratene under ledelse av Mette Fredriksen ut som det «urene» Dansk Folkeparti (DF). Da Inger Støjberg (V), statsråd med ansvar for utlendingsfeltet, under åpningstalen av Folketinget i høst hevdet at tross lave asylankomster er situasjonen rundt integreringen såpass dårlig at Danmark ikke kan ta imot en eneste kvoteflyktning nå – med full støtte fra Socialdemokratenes leder. I Norge har nettopp Aps migrasjonsutvalg levert en rapport som er en kopi av FrPs politikk, men der vi skal tro de har helt andre «motiver».
Disiplineres i posisjon, gjøres sterkere i opposisjon
Så hva får så Hareide til å tro at en Støre-ledet regjering vil opptre så mye annerledes enn en Solberg-regjering? Eller hva får Sverige, Tyskland og andre land til å tro at å snu ryggen store «nye» partier vil avhjelpe noe som helst på den politiske styringen av landet?
Erfaringene fra Europa, inkludert Norge, er vel heller at ytterfløypartier disiplineres i folden når de selv har ansvar. Noen disiplineres vel endog mer enn partiet har godt av.
Det sterkt venstreorienterte og EU-skeptiske koalisjonspartiet Syriza kom til makten i konkursboet Hellas i 2015. Landet overlever enda, og har innført knallharde økonomiske reformer – i samarbeid med EU. Som uansett regjering måtte ha gjort. I Østerrike dannet de konservative i folkepartiet ÖVP regjering med det høyrenasjonalistiske frihetspartiet FPÖ (2017). I Italia samme år inntok Lega og Femstjernebevegelsen regjeringskontorene. Både Østerrike og Italia fører en innvandringsrestriktiv politikk, men de snakker ikke altfor høyt om brudd med EU, så det er lite sannsynlig at en regjering utgått fra andre partier ville ført en så mye annerledes politikk. I Spania famler den sosialistiske Regjeringen etter at migranter nå har valgt grensegjerdet som skiller Marokko fra den spanske enklaven Ceuta som en av hovedveiene inn til Europa, og håper på en felleseuropeisk løsning – så de slipper å avgjøre det selv.
Og en felleseuropeisk løsning er på vei, eller i alle fall det noen vil kalle en «løsning». Nemlig FNs forslag om å gjøre ulovlig innvandring lovlig. Til tross for at denne avtalen skal stemmes over i FN-møtet 10.-11. desember i år, er det tausheten som preger Europa. Verken de etablerte mediene eller politikerne sier noe, kanskje fordi de ikke følger med eller fordi migrasjonsproblemet nå er så overhengende at de ikke ser annen «løsning». Igjen kan vi altså ende med et politisk prosjekt som egentlig ingen ønsker.
Men hvis det skjer noe innen FN-møtet, så kan vi være sikker på hvem som vil tjene politisk på det: ytterfløypartiene. Igjen gir de tradisjonelle etablerte partiene fra seg makt – og så klager de på folket?