I en rapport på ca. 270 sider signert Politihøgskolen (PHS) har tre «fagmiljøer» gått sammen for å svare Justis- og beredskapsdepartementet (JD) om utviklingstrekk og forebyggingsstrategier knyttet til høyreekstremisme og konspirasjonsteorier i Norge. Målet var å øke kunnskapen om omfang og utvikling av høyreekstremisme og konspirasjonsteorier, samt hvordan disse fenomenene kan forebygges.
Man skal være kreativ for å hevde at rapporten oppnår målet.
Rapporten består av det som kalles fire delprosjekter med følgende fagpersoner og -miljøer:
- Utvikling og utbredelse av høyreekstremisme i Norge – Tore Bjørgo & Ingvild Magnæs Gjelsvik, PHS og C-REX (Senter for ekstremismeforskning)
- Fra gata til data? Ytre høyres aktivisme på internett og sosiale medierBirgitte P. Haanshuus, PHS og C-REX
- Konspirasjonsteorier i det ytterliggående høyrelandskapet i Norge – Cora Alexa Døving & Terje Emberland, HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter) og tilknyttet C-REX
- Politiets virkemidler og rolle i forebygging av høyreekstremisme – Ingvild Magnæs Gjelsvik & Tore Bjørgo, PHS og C-REX
Prosjektet er blitt ledet av Tore Bjørgo, leder for C-REX og tidligere professor på PHS (hvor han fortsatt har en deltidsstilling). PHS ble tildelt prosjektet av JD før Bjørgo gikk til C-REX og derfor er rapporten signert PHS.
Høyreekstreme FrP …
Absolutt mest vekt er det viet kulepunkt en, om utvikling og utbredelse av høyreekstremisme i Norge, som utgjør tilnærmet 42 prosent av rapporten. Men det meste av dette er resirkulert stoff fra årevis tilbake, ikke minst signert Bjørgo, og kan sammenfattes i 1) det høyreekstreme miljøet i Norge er bittelite, og 2) for å få miljøet større utvides definisjoner.
På grunn av sistnevnte vies det relativt god plass til utlegning av begreper. Det heter således at «innenfor det brede feltet som man kan kalle ‘det ytre høyre’ er det vanlig å skille mellom høyreekstremisme, som mener at demokratiet skal avvikles, at universelle menneskerettigheter ikke gjelder, og at vold mot fiender av folkefellesskapet er legitimt, og høyreradikalisme, som mener at de styrende elitene skal erstattes, men selve demokratiet skal opprettholdes.» Deretter følger tre hovedtyper radikal nasjonalisme:
- Raserevolusjonær nasjonalisme, typisk nynazister, eksemplifisert ved grupper som Norsk Front, Zorn 88, Nasjonalistmiljøet, Boot Boys, Vigrid og Den nordiske motstandsbevegelsen.
- Etnonasjonalister, eksemplifisert ved løse bevegelser som Identitærbevegelsen, Alt-Right, Scandza forum, nettsider som Ekte Nyheter og Maalmannen, og partier som Hvit Valgallianse og Alliansen.
- Kulturnasjonalister, gjerne omtalt som innvandringsmotstandere eller islamkritikere, og eksemplifisert ved Folkebevegelsen Mot Innvandring (FMI), Norge Mot Innvandring (NMI), Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN), Norwegian Defence League (NDL), Pegida og (i en viss grad) Soldiers of Odin, samt partier som Fedrelandspartiet, Demokratene og, i mer moderat utgave, Fremskrittspartiet.
Da er anslaget gjort – for det er vel få som kjenner så veldig godt til de overnevnte miljøer, utenom Fremskrittspartiet (FrP), som i tillegg sitter i Regjeringen og har statsråden i Justis- og beredskapsdepartementet og således var det statssekretær for oppdragsgiver JD, Knut Morten Johansen (FrP), som åpnet for fremleggelsen av rapporten. Det var sikkert en god dag på jobben.
Nettopp under punktet om «kulturnasjonalister», kommer det også klart frem hvilke ståsted forskerne bak rapporten har. For det heter videre:
Disse grupperingene opererer (i hovedsak) innenfor demokratiets rammer, tar avstand fra bruk av vold, og kan i ulik grad betegnes som høyreradikale, men ikke nødvendigvis som høyreekstremister. De er ikke opptatt av rasemessige forskjeller, men sterkt opptatt av kulturelle forskjeller (særlig knyttet til Islam). Disse gruppene kan i prinsippet akseptere at personer av annen etnisk og kulturell opprinnelse kan assimileres inn i vår kultur og bli en av oss. De siste årene har disse miljøene omfavnet liberale verdier som kvinners og homofiles rettigheter – verdier de hevder er truet av Islams invasjon av Europa.
Islam og assimiliering, der altså. Merk så at det ikke er akseptabelt å kritisere islam og «forskerne» har en enøyd syn på assimiliering, som de for øvrig ikke definerer. Assimilering i frihetsverdier som likeverd mellom mennesker, likestilling mellom kjønn, ytringsfrihet, religiøs frihet, demokrati og pluralisme, er for øvrig verdier som alle partier på Stortinget har gitt sin tilknytning til – og som de ikke vil gå på akkord med. Ta testen opp mot islam, do the math. Høyreradikale kulturnasjonalister hele gjengen, med andre ord.
Islam som ny hovedfiende
Dette bildet utdypes også senere (s. 35 f) der det blant annet heter at det «i løpet av de siste 15 år har mye av motstanden mot innvandring generelt fått en langt sterkere fokus på motstand mot islam», som «strekker seg langt inn i den politisk hovedstrømmen».
Etter 11. september-angrepene i USA i 2001 og en rekke dødelige terrorangrep i våre nærområder i Europa framstår militant islamisme og jihadistisk terrorisme for folk flest som en reell trussel også her i Norge. Dessuten oppfatter mange at konservative islamske levemåter og klesdrakter har bredt om seg på måter som utfordrer liberale norske verdier og normer.
Det er altså «konservative islamske levemåter og klesdrakter» som utfordrer «norske verdier og normer». Det tillater vi å bestride. Det er konservative islamske verdier og normer som ikke samsvarer med de frihetsverdier som Norge bekjenner seg til. Såkalte islamske klesdrakter er konservative muslimers symboler, men vi (og en del av muslimene selv, ikke minst kvinner) skal forledes til å tro at det er en viktig del av deres «muslimske identitet». Men glem det, for «forskerne» vet bedre:
Det er også et viktig utviklingstrekk at en del av de sentrale anti-islamske aktivistene har en politisk bakgrunn som ikke er fra den ytre høyresiden, men til dels fra den radikale eller liberale venstresiden, fra religionskritisk sekularisme og fra kvinnebevegelsen. I motsetning til den tradisjonelle anti-innvandringsbevegelsen, som ofte kunne framstå som reaksjonære kjønnssjåvinister, framstår mange Islam-motstandere som forsvarere av kvinnefrigjøring, likestilling og homofiles rettigheter. For noen av anti-islam-aktivistene er dette åpenbart genuine liberale verdier, mens det for andre kan virke noe mer opportunistisk.
Kjønnsjåvinster er blitt for kvinnefrigjøring, likestilling og homofiles rettigheter. Vi burde rope hurra! Men nei, de er bare sleipe, der er altfor mange opportunister blant dem. Det sier «forskerne».
I disse miljøene (hvilke «disse miljøene»?, min anm.) lever imidlertid gammelt høyreekstremt tankegods side om side med liberale og sekulære verdier. Samtidig er grensene for hva som er akseptabelt å si offentlig om muslimer og Islam flyttet betydelig i løpet av de siste 10-15 årene. Mye av det som nå framføres offentlig, ville neppe bli akseptert hvis man sa «jøde» i stedet for «muslim». Når påstander om «snikislamisering» og støtte til islamistiske terrorister blir framført av framstående politikere, kan det bidra til å normalisere konspiratoriske forestillinger om at politiske motstandere bevisst legger til rette for Islams invasjon av Europa (hører du finansminister og FrP-leder, Jensen?, min anm.). En sannsynlig konsekvens av at Islam har blitt pekt ut som den nye hovedfienden, er at en større del av den høyreekstreme volden og hatkriminaliteten de siste årene har blitt rettet spesifikt mot muslimer.
Sistnevnte er overhodet ikke bevist, men all den tid denne rapporten bygger på analyser og tall fra Oslopolitiets strategiske stab, kan vi dessverre ikke forvente noe annet (se for øvrig s. 139 f. om Oslopolitets studier av hatkriminalitet). For øvrig det irriterende at rapporten konsekvent skriver islam med stor forbokstav, mens kristendommen og jødedommen forblir med liten. Fordi?
Men tro ikke at Bjørgo et. co fornekter seg:
Det er prisverdig at regjeringen har iverksatt en handlingsplan mot antisemittisme, men det er enda større behov for forebyggende innsats mot muslimfiendtlighet.
C-REX sitter klar med søknaden? I samarbeid med, ja, vi vet. Det er miljøer som ikke forstår et kvekk av islamkritikk.
For øvrig er det også en «interessant» passasje om høyreradikale politiske partier (s. 105 f), altså til høyre for FrP, der fiaskoen er total. De som har oppnådd noe etter 1970-tallet kan skilte med 0,1 prosent av stemmene. Fytti’katta for et fælt land vi er.
Flokken
Selvsagt vies Anders Behring Breivik plass (s. 136 f). Her fastslås det (igjen) at den gærne, enslige Breivik, med sin tilknytning til det imaginære Knights Templar, med 22. juli-angrepene «var den mest dødelige terroraksjonen begått av høyreekstremister i Europa». For:
Likevel var han ikke helt alene – han var ideologisk sterkt inspirert av den internasjonale anti-islamske «counter-Jihad»-bevegelsen og en rekke anti-islamske nettsteder og skribenter, bl.a. den norske bloggeren Fjordmann. Han var også aktiv med innlegg på norske anti-islamske nettsteder som Dokument.no. Men ingen av disse aktivistene var involvert i eller informert om hans terrorplaner.
Anti-islam kvalifiserer til høyreekstremisme? Aktivistene? Hvor aktiv var terroristen Breivik i de tradisjonelle medienes kommentarfelt, helt fraværende skal vi tro? Og slike utsagn kvalifiserer fortsatt til (anerkjent) forskning? Er det noen som fremtrer som aktivister er det vel Bjørgo et. co. Man må forsøke så mye en vil å gjøre den ensomme ulven Breivik til å komme fra en større flokk, men vi bør rett og slett prise oss lykkelig – som samfunn – for at det ikke er slik. Det er faktisk stor forskjell på å kritisere både islam og innvandringspolitikken og å ta livet av mennesker, endog barn. Tar man ikke det innover seg, bør en spørre seg selv om en har noe i en forskerrolle å gjøre. I så fall snakker vi kanskje mer om forskerflokken.
Konspirasjonsteorier
Etter å ha lidd seg gjennom kap. 3, om «Fra gata til data? Ytre høyres aktivisme på internett og sosiale medier», som koker suppe på spiker all den til alle, både organisasjoner og privatpersoner, i økende grad har tatt i bruk sosiale medier, endog ved å vise hva en spiser til middag, kommer vi til «Konspirasjonsteorier i det ytterliggående høyrelandskapet i Norge». Også her griper man det til utvidede definisjoner, mest mulig skal ha plass i den sorte gryte, men likevel fant jeg kilder, metode og analyse som mest nedslående (s. 191, vår uthev.):
Vår analyse er av kvalitativ art. Vi har ikke systematisk kartlagt aktivitetsnivå eller talt hvor mange ganger ulike konspirasjonsteorietiske temaer dukker opp. Datagrunnlaget er nødvendigvis preget av Facebooksidenes struktur (der mange av gruppene er, min anm.). Disse har en redaktør eller eier som igangsetter aktiviteten ved enten å publisere egenprodusert tekst eller ved å legge ut en nyhetslenke etterfulgt av en kommentar. Det kan dreie seg om en sak skrevet av sidens redaktør eller en annen fast bidragsyter, nyhetssaker fra lignende nettsteder eller fra tradisjonelle medier. Nyheter fra Frieord.no er hyppig sirkulert på ulike Facebook-sider, men mye stoff er også lenket fra Human Right Service og Document.no som ser ut til å dominere. Disse danner så utgangpunktet for kommentarer og meningsutveksling i samtaletråder. Det er slike tråder som utgjør vårt primære datagrunnlag.
I kommentarfeltene finner man sjelden konsistente og heldekkende konspirasjonsteorier. Vårt materiale er hovedsakelig løsrevne enkeltelementer fra og hentydninger til ulike konspirasjonsteorier, det vi kaller konspirasjonssnakk. Det har derfor vært en del av det metodiske og analytiske arbeidet å tolke dette snakket i lys av de kjennetegn som er typisk for den konspirasjonsteoretiske tenkemåte.
Konspirasjonssnakk? Årets ny-ord? Og tenke seg til: for å få dette til konspirasjonsteorier måtte en til med «metodisk og analytisk arbeid». Oversatt til norsk betyr det å tolke løsrevne utsagn, dette «snakket», inn i et (typisk egendefinert) større hele – det som er «typisk» for konspirasjonsteoretiske tenkemåte. Noen som ser noen feilkilder her?
Og man kunne lese og le, hvis det ikke var for at temaet var så alvorlig.
Men én ting er jeg temmelig sikker på: Denne rapporten kan kanskje bli politisk referert til for å legitimere pengebruken, men om den ikke allerede har havnet i søpla så ligger den ulest i en skuff.
Høyreekstremisme i Norge: Utviklingstrekk, konspirasjonsteorier og forebyggingsstrategier