Jeg ble mildt sagt overrasket da jeg leste om forestillingen Ways of seeing til Black Box Teater med Sara Baban og Hanan Benammar – ikke minst med tanke på alle beskyldningene som har haglet over HRS om våre planer om å fotodokumentere samfunnsendringene som innvandringen, ikke minst islam, har ført til i Norge.
For denne forestillingen nøyer seg slett ikke med å dokumentere eventuelle endringer, nei de går rett og slett «inn i hodene» på folk, bestemmer hva de står for og henger de samme ut via filmer av deres hjem. Ja, du leste riktig.
Gjøre Norge mer rasistisk
Selv Aftenpostens anmelder, Per Christian Selmer-Anderssen, virker en smule overrasket – men ikke nok. For han tilkjennegir også en viss forståelse for prosjektet.
Jeg vet jo at de bruker en ganske provoserende form for geriljateater for å fremme sine venstreradikale meninger.
I tillegg hadde jeg lest forhåndsomtalen der det står at de «har kartlagt nettverkene som har interesse av å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn. Hvem er de og hva oppnår de med det? Og hva er sammenhengen mellom dette miljøet og et stadig høyere rop om mer overvåking?»
Merk dere den: Nettverk som som vil gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn. Ferdig snakka? Nei, ikke i dette teaterstykket. For det er akkurat det de snakker om. Ut fra egne premisser og uimotsagt.
«Ikke-uttalt trussel»
Ifølge Aftenposten starter teaterstykket med at skuespillerne Sara Baban og Hanan Benammar oppsøker hjemmet til ingen ringere enn justis- og beredskapsminister Tor Mikkel Wara (FrP).
De legger seg i buskene hans og filmer de vårgrønne trærne som skygger for inngangspartiet.
Deretter legger de ut på en reise til rekkehusene og villaene til Frp-politiker Christian Tybring-Gjedde, Document.no-skribent Kent Andersen, Resett-redaktør Helge Lurås og etter hvert sponsorer og styremedlemmer til nevnte nettsted.
La oss nå bare legge til Kent Andersen også tilhører FrP, og at nettstedet Resett med Lurås ikke akkurat skyr FrPs innvandringspolitikk.
De går aldri inn på tomtene, men venter på parkbenker, gjemmer seg i tujahekker og åler seg ned i grøftekanten. Zoomer inn på vinduet og registrerer at en av dem fortsatt har julepynten fremme selv om det er mai.
Vi i publikum får se filmene fra husene på en bakskjerm, mens skuespillerne beveger seg rundt på en scene dekket av trær.
I starten tenker jeg at dette er høyst problematisk. Det er drøyt å snikfilme folks hus, bare fordi de mener noe annet enn deg. Det bærer med seg en slags ikke-uttalt trussel: Vi vet hvor du bor. Vi venter i mange timer foran inngangen din. ( … ). Hadde de oppsøkt min leilighet, ville jeg ringt politiet.
Dog kommer anmelderen på andre tanker enn ideen om å ringe politiet: For «ubehaget er en del av illusjonen», skal vi vite.
Men tror virkelig anmelderen at det «ubehaget» forsvinner hos dem som har fått sine hjem filmet og publisert, fordi de har andre politiske meninger enn teaterfolkene på Black Box? Og tror anmelderen at de samme personene opplever det som en «illusjon» at de går inn for å gjøre Norge rasistisk, endog mer rasistisk?
Meningsfelle – i kamp mot resten av samfunnet
Vi får videre vite at «ute i grøften» møter Sara Baban tidligere høyesterettsdommer og leder for Lund-kommisjonen, Ketil Lund. Denne kommisjonen ble opprettet av Stortinget i 1994 på bakgrunn av påstander om ulovlig overvåking av norske borgere etter 1945. Konklusjonen, som kom i 1996, var at det hadde foregått ulovlig politisk overvåkning – spesielt av venstresiden.
Og nå dukker altså Lund opp på scenen – i egen person:
Han dukker opp på scenen, høyst virkelig, og lurer på hva de driver med der i hekken.
Baban viser først venstreradikal trass mot hvit mann fra Oslo vest, men skjønner etter hvert at dette muligens er en meningsfelle. Det skaper noen nydelige scener der de finner sammen i en kamp mot resten av samfunnet.
Noe såkalt antatt white trash fra vestkanten som likevel kunne nyttes i kamp mot resten av samfunnet? Dette må virkelig være et teaterstykke som skal bidra til fellesskap, forsoning og fred. Jeg gremmes.
Debattens grøftekant
Så tør jeg ikke engang tenke på hva de politiske monologene måtte inneholde:
Men når det menneskelige møtet går over i politiske monologer, går forestillingen av skaftet.
Ketil Lund kommer med lange utfall om hvordan ingen kontrollerer overvåkerne. Han får stå uimotsagt, det er scenens privilegium.
Sara Baban snakker om den PKK-styrte Rojava i Syria som et feministisk idealsamfunn. De som går hjem og googler, registrerer at uavhengige journalister gir en mer nyansert versjon av virkeligheten.
Hadde det blitt satt opp et slikt teaterstykke med motsatt budskap, dertil for skattebetalernes penger, skulle jeg likt å sett reaksjonene. De hadde ikke vært nådige, men Aftenpostens Selmer-Anderssen nøyer seg med følgende:
Ways of seeing er blitt en interessant utforskning av hvordan det er å være i debattens grøftekant. Ikke som Resett-sponsor, men som en venstreradikaler som ikke ser verden for bare tujahekker.