Faksimile fra VG
Det er kanskje ikke løgn at familien i reportasjen i VG (19. november) lever under kummerlige forhold i Marokko. Et land som for øvrig mange ellers ikke har noen problemer med å feriere i, gjerne Marrakech, Fès eller Cassablanca. Men familien i VG-reportasjen ønsker å reise videre, men har ikke råd til å betale menneskesmuglerne.
Marokko er de siste månedene blitt den nye hovedfartsåren for afrikanske migranter. De fleste av migrantene er fra Guinea, Mali og Elfenbenskysten. I Marokko har de ikke NAVs smørbrødliste med rause velferdsgoder. Det finnes ikke godt organiserte asylmottak med varm dusj, fri kost, internettforbindelse og fritidsaktiviteter, pluss «gratis» helsehjelp og utdanning.
Men hva i alle dager har VG-moralistene å gjøre i Marokko? Det er ikke første gangen vi blir servert tårevåte enkeltskjebner om kvinner og barn som drømmer om et liv i Europa. Men det som gjør hele presseballetten av venstrevridde innvandringsliberale journalister til tilnærmede fake-news journalister er fraværet av en balansert nyhetsformidling om invasjonen av unge menn. Rundt 80 prosent av asylsøkerne som kommer til Europa er unge menn. De fleste av dem er ikke reelle flyktinger, men velferdsmigranter.
Det er et alvorlig problem at vi får inn så mange unge afrikanske menn. Konsekvensene er også eskalerende voldskriminalitet, tyveri, lovbrudd mot kvinner, inkludert voldtekter, og generell utrygghet. Det går særlig utover de som mister bevegelsesfriheten i eget land.
Sannheten er at Norge, eller Europa for den saks skyld, ikke kan fortsette å bosette alle disse unge mennene. Både for vår egen del og fordi deres hjemland tappes for sin sterkeste arbeidskapital. Noen av disse er ankermenn som skal prøve å hente familien, andre er desertører som prøver å unngå verneplikten. De aller fleste burde aldri ha satt sin fot i Europa. Det er sannheten journalistene ikke bare underslår, men rett og slett unngår.
Poenget er at alle de gråtkvalte historiene pressen opp gjennom årene har servert oss, er vulgær sosialpornografi. Det er kvinner og barn som får overskriftene, for ikke å si bildene, mens de unge mennene forblir underkommunisert.
Når du følger godt med i nyhetsbildet, slik undertegnede gjør, blir du sittende med en følelse av at pressen bevisst manipulerer folks følelser og tanker i innvandringsspørsmål – for å fremme bestemte oppfatninger. Er det dette som skal kalles pressens «samfunnsoppdrag»?
Vi må bare konstatere at propagandaen lever i beste velgående. Målet er fortsatt å styre nordmenns tenkning og atferd for å støtte en liberal innvandringspolitikk. De som tyr til propaganda, har både vilje og evne til å spille på emosjoner.