At vi sliter med å få svaret på hva innvandringen koster Norge, får vi prøve å se positivt på. Fordi bare for ti år siden, var det fremmedfiendtlige og inhumant i det hele tatt å stille spørsmålet. Bare spør Carl I. Hagen (FrP), han prøvde og «svaret» ble råtne tomater på det som ble oppfattet som et «råttent spørsmål».
Nå avslører Kjell Erik Eilertsen, tidligere journalist i Finansavisen, nok en bombe for innvandringsrelaterte kostnader. Men det er vel liten grunn til å tro at våre ledende politikere vil ta dette heller innover seg.
Kunnskapsresitente politikere
I 2009 kom HRS med en rapport om innvandringens kostnader og velferdsstaten, men der vi bare tok tak i de tallene som var tilgjengelige fra statsbudsjettet og SSB, og det tallmaterialet var ikke mye å skryte av. Vår konklusjon var at innvandringen er svært kostbar, ut fra tilgjengelige tall. Det fikk vi ikke mye heder for å hevde, men til gjengjeld dukket det opp de som ønsket å bevise at HRS tok feil.
For heder fikk den såkalte flerkulturelle avisen Utrop da de bestilte, fra et «seriøst analysebyrå» som Høyres Trond Helleland sa på Stortingets talerstol, en rapport som kunne slå fast at innvandringen er økonomisk lønnsom (2013). Men, uff da, selv om mange på Stortinget håpet budskapet var riktig, så var de igjen på ville veier. Til og med SSB omtalte rapporten som «useriøs» under fremleggelsen. (Utrop er forresten foreslått med 500.000 kroner ekstra på statsbudsjettet for 2019, på samme post som HRS er foreslått kuttet med samme beløp).
At politikerne kunne rote seg inn i dette i 2013 er uforståelig. For allerede i 2011 kom Brochmann I-utvalget med rapporten (NOU 2011:7 Velferd og migrasjon – Den norske modellens framtid) der de, til tross for selv å hevde at de ikke hadde fått utarbeidet noe innvandringsregnskap, ble knyttet til at de kjente til (en del av) utgiftene på nasjonalt nivå med sine forslag og vurderinger. Året etter kom SSBs Erling Holmøy og Birger Strøm, som hadde levert tallene til forannevnte Brochmann-utvalget, med rapporten Makrøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring, og denne rapporten skulle egentlig ha feid all tvil av banen.
Men de fleste politikerne hadde nok verken lest Brochmann I-rapporten eller SSB-rapporten. For det er jo ikke hva som helst vi kan forlange, i alle fall ikke kunnskapsorientering, fra våre folkevalgte politikere når det kommer til innvandring- og integreringspolitikken.
Gjorde tallene forståelig
Noen som imidlertid satte seg inn i materialet var Ole Asbjørn Ness og Kjell Erik Eilertsen, den gang begge journalister i Finansavisen (de har nå gått over i andre yrker). I 2013 presenterte de «innvandringsregnskapet», samt dels i 2014 og 2015, basert på kontanstrømsberegninger fra SSB som tok utgangspunkt i den offisielle statistikken, som var langt bedre i 2013 spesielt på grunn av Holmøy og Strøms rapport.
Men du verden, hvilken motstand Finansavisens Ness og Eilertsen møtte. Det ble satt i gang et politisk spill for å bortforklare fakta, til tross for at SSB gikk god for Finansavisens tall. Igjen var det ikke tallene som var det sentrale, men «moralen».
Ikke minst kom kritikken fra økonomiprofessor Kjetil Storsletten. Han underkjente Finansavisens regnestykker og hevdet at SSBs tall var feil. Storslettens eget budskap var svært så optimistisk, da vestlige innvandrere ifølge han ga et gigantisk bidrag til statskassen, innvandrere fra Øst-Europa ga et stort positivt bidrag, mens innvandrere fra land utenfor OECD ga en netto kostnad, men da «bare» kun halvparten av Finansavisens anslag.
I helga ble jeg minnet om denne «krigen», da Eilertsen i en kommentar på Facebook til deres egne reportasjer om innvandringsregnskapet i Finansavisen, minnet om hvor absurd det hele var – og er. Ikke minst fordi tallene de benyttet fra SSB-tallene forutsatte at forbruk av offentlige tjenester (inkl. norskopplæring, tolketjeneste på somalisk, arabisk, urdu etc., helsevesenet, politi/rettsvesen etc.) er likt fordelt på alle borgere – samt at norskfødte etterkommere er perfekt integrert. «La den synke litt inn», sier Eilertsen tørt.
Bomben som ikke ble sluppet
Men «bomben» ligger et annet sted:
«Det vi ikke skrev den gang, men som vi fikk skriftlig sitat på, er at den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen representerer en årlig nettokostnad tilsvarende oljepengebruken.»
Da vet vi altså hvordan det oljekorrigerte underskuddet på statsbudsjettet oppstod over de siste 30 årene. «Og dere vet hva rundt 250 milliarder kroner brukes til årlig,» konstaterer Eilertsen.
Ifølge Eilertsen vet alle oppegående økonomer dette, men de tør bare ikke snakke om det. «Én prøvde seg,» sier Eilertsen, og viser til overnevnte professor Storesletten. Men da Finansavisen konfronterte han, ble han helt stille. Og det har han vel vært siden om dette temaet.
Eilertsen hevder at det «ikke er karrierefremmende for økonomer i akademia å erkjenne disse faktaene». Det mener han også følgende beviser:
«Et av bevisene på det var da vi innstendig ble bedt om å ikke trykke ovennevnte sitat. I dag angrer jeg på min bløthjertethet.»
Så tenker du kanskje at det umulig kan stemme at 250 milliarder årlig går i innvandringssluket. Men tenk da hvilken «driver» innvandringen er for sosionomtjenester, sosiologer, samfunnsforskere, tolker, integreringsrådgivere, dialogpolitiet, religionsdialoger og alle andre som lønnes av det offentlige, helt eller mye på grunn av innvandringen. Og så spør noen hvorfor de offentlige utgiftene øker hvert år? Og det skjer samtidig med at innvandrere sender milliarder ut av Norge – årlig, der vi ikke aner hvor pengene kommer fra. En skandale som heller ikke gammelmediene vil ta i. De er nok mer opptatt av å få økt pressestøtten.
Nei, la oss leve i uvitenhet, det skal visstnok gi et mindre sørgmodig liv.
(Eilertsen har gitt tillatelse til at hans kommentar publiseres på rights.no)