«Boken bygger på to sentrale argumenter», forteller Mikkel Andersson til avisen Kristeligt Dagblad. «For det første at det danske asylsystemet er inhumant og usolidarisk, fordi du hjelper svært få for utrolig mye penger, samtidig som integreringen har spilt falitt, som er destruktivt for det danske samfunnet.»
«Du skal tilbake til tidlig jernalder for å finne et tidspunkt hvor Danmarks demografi har endret seg så hurtig. Det er ikke nødvendigvis negativt, men et av de store problemer har vært at man ikke har tenkt gjennom konsekvensene av en så liberal innvandringspolitikk som den som ble vedtatt i 1983. Det er derfor vi kaller innvandringen et eksperiment», legger Niels Jespersen til.
Forfatternes løsning er at Danmark snarest mulig setter en stopper for all asyl- og familieinnvandring. Andersson og Jespersen er bevisst at ingen av delene vil la seg gjennomføre innenfor rammene av dagens konvensjoner og internasjonale avtaler, men til gjengjeld er de overbevist om at et flertall i den europeiske befolkningen ville støtte opp om en slik modell – om de kunne.
Liberaliseringen
I Danmark omtales asylsøkere, altså personer som selv tar seg til et land og hevder sin «rett» på asyl, for «de-facto flykninger» og praksisen for «spontan asyl». Forklaringen er å finne i utlendingsloven fra 1983. Da den liberale danske utlendingsloven trådte i kraft i juni dette året, var lovens viktigste «nyskapelse» en sterkt forbedret rettsstilling for asylsøkere.
- Såkaldte ’de-facto-flygtninge’ fik ret til asyl (§ 7 stk. 2). ’De facto-flygtninge’ er ikke medregnet i Geneve-konventionen fra 1951, men bør af tungtvejende grunde ikke sendes tilbage til hjemlandet.
- Familiesammenføring blev et retskrav for de personer, der var tilkendt asyl.
Da loven ble vedtatt var det noen titusener med ikke-vestlig bakgrunn i Danmark, 35 år senere snakker vi hundretusener. Og selv om utlendingsloven har vært forsøkt strammet inn en rekke ganger i løpet av denne perioden, var «eksperimentet» begynt å rulle. Med tiden har innvandringen bare vist seg vanskeligere og vanskeligere å regulere, for ikke å si stoppe.
«Menneskerettigheter» er blitt ensbetydende med rettigheter som deler av jordens befolkningen kan påberope seg, ikke minst fremforhandlet av organer som EU og FN, mens de «privilegerte» i den vestlige verden bare har med å holde kjeft. Som om den vestlige verdens velfungerende samfunnsmodell kom rekende på ei fjøl. Dette samtidig med at det ikke har vært legitimt å snakke om at store deler av den ikke-vestlige innvandringen endrer mottakerlandet, og det ikke alltid til det bedre.
Det har fått Andersson og Jespersen til å skrive boka Eksperimentet, der slog fejl, som publiseres denne uken.
Å felle en dom
Mikkel Andersson er politisk liberal, kandidat i analytisk journalistikk (cand. public) og bachelor i historie fra Aarhus Universitet. Foto: Thomas Houkjær
Den ikke-vestlige innvandringen har betydd store endringer av dansk kultur, slår forfatterne fast, som finner forklaringen i antakelsen om at innvandrerne kom til å bli som majoritetsbefolkningen.
I et intervju med avisen Berlingske knytter forfatterne såkalt «multikultur og berikelse» til å handle mest om matvaner og annerledes klesstil. «Hva angår verdier og innretning av samfunnet hadde vi, med vanlig selvovervurdering, en oppfatning av at vår samfunnsmodell var så overlegen at alle ville slutte seg til den,» sier Jespersen.
Ikke minst handler det om at mange innvandrere har helt andre holdninger til kjæresteri, sex før ekteskapet, fellesaktiviteter for kvinner og menn, skilsmisse, alkohol og aksept av homofili. Men for forfatterne, som åpenbart var fastlåste liberalister, ble nettopp disse verdiforskjellene en erkjennelse som førte Jespersen i en sosialdemokratisk retning og Andersson i en liberalkonservativ.
«I en klassisk laissez-faire liberalisme er det en legitim innvending (hvorvidt liberale skal mene noe om andres verdivalg, min anm.). Men det skal ikke forhindre meg i å felle den dom at det er måter å leve på som er bedre enn andre. Og som liberal kan jeg jo godt se at det skaper konflikter hvis man har radikalt forskjellige verdisett i det samme samfunn,» sier Andersson.
Poenget til forfatterne er at i et samfunn må det være tilstede det de kaller en «verdimessig fellesmengde» som det liberale demokratiet hviler på, der det ikke er nok å overholde loven og forsørge seg selv. Det krever noe mer, men dét er til gjengjeld vanskelig å tvinge på noen, gitt vår samfunnsmodell. Bryr vi oss ikke om det som skjer utover at loven overholdes og en er selvforsørgende, så vil det endre samfunnet. Den endring som skjer i Danmark med den høye ikke-vestlige innvandringen, ønsker ikke forfatterne seg.
En annen vei
Niels Jespersen er sosialdemokrat, kandidat i historie fra Københavns Universitet, tidligere soldat og Afghanistan-veteran. Foto: Thomas Houkjær
Mange som ikke ønsker endringen av samfunnet som vokser frem med ikke-vestlige innvandring blir gjerne beskyldt for å drømme seg tilbake til «gamle dager» og en tilnærmet stagnasjon i samfunnsutviklingen, som om det ikke fantes en annen vei enn den som tilskrives en slags naturgitt globalisering. Men man kan faktisk velge en annen vei, sier forfatterne, og viser blant annet til Visegradlandene (Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia) som ikke åpner grensene for storstilt innvandring. Så selv om det ikke er så mye annet å hente inspirasjon herfra, sier de, er det å sette egen kultur foran innvandring, fullt mulig.
«For noe av det farligste en kan si», påpeker Andersson, «er at det ikke kan være annerledes. Det har gjort debatten betent at noen har lirt av seg en masse floskler om et globalt samfunn, mens mange har tenkt: Mon tro om det ikke kunne reguleres politisk likevel?»
Berlingske hevder at den «nye underklassen» i Danmark i dag har «en annen farge» som boka gir et inntrykk av «er et problem og ett eksperiment som har slått feil», men som forfatterne understreker: Problemet er jo nettopp at de er en underklasse. Tidligere underklasser er blitt mer eller mindre tvunget inn i middelklassen. «Da Socialdemokratiet i 1950-årene skulle løse de sosiale problemer var det uten sarte følelser: Man bulldozede med hård hånd. Mennesker skulle ut og bo i sunne boliger, ungene i skole, de voksne i arbeid og de kriminelle i fengsel», sier Jespersen. Når integreringen har feilet, så er det kanskje nettopp fordi sarte følelser har stått i førersetet og ikke realpolitikk. For også i Danmark har innvandringen en prislapp: Selv om det er mange innvandrere som bidrar og er i arbeid, så er 36 milliarder i året den varige kostnaden frem til år 2100, fastslår forfatterne.
Men økonomien er nødvendigvis ikke det viktigste, sier de, og viser til at «vi er et land, ikke en forretning». Det viktigste er således sammenhengskraften, der den oppvoksende slekt ikke skal leve i parallellsamfunn. Jespersen er endog klar for å bryte konvensjonene for å stanse innvandringen, og det selv om det skulle utløse sanksjoner mot Danmark – og føre til reduserte velferdsgoder.
Han har et poeng, for det ville nok også blitt billigere på sikt – slik som nettopp Visegradlandene argumenterer.
Islam
Når det kommer til islam opphører enigheten mellom forfatterne. Det er kanskje også derfor at boka ikke handler så mye om religion, ifølge Kristeligt Dagblad, som lurer på om det er forfatternes «religionskritiske venstrefløybakgrunn» som skinner igjennom.
Jespersen avviser ikke det, men mener samtidig at vi er «gått fra en meget religionskritisk posisjon til å ha vanskeligheter med å se hva dansk folkekirke-kristendom fylt med kvinnelige SF-prester (tilsvarende SV, min anm.) som et problem eller en trussel på noe som helst. Selv om vi er ateister er der ikke noe sted vi heller vil fødes inn i enn en sekularisert dansk folkekirke-kristendom. På venstrefløyen har man hatt en forestilling om at religion og menneskers åndelighet og liv i det hele tatt bare kunne kjøres på historiens søppeldynge. Men folk har bruk for det åndelige, bruk for fellesskap og ritualer». Han håper samtidig at det med tiden blir mulig å påvirke islam i en mindre bokstavtro og mer «folkekirkelig» retning, da med statsfinansierte moskeer og statsansatte imamer.
Den optimismen deler ikke Andersson. For selv om også han har fått et mer positivt syn på dansk folkekirke-kristendom, har han problemer med å se mulighetene for en dansk moderat og statsstøttet islam.
«Grunnleggende tviler jeg sterkt på at hvis man bare gir flere penger til de organiserte muslimske miljøene, så blir de automatisk mer moderate. Hvor har det noensinne virket? Er det noen som har funnet ut at å få fatt i offentlige midler og samtidig bruke dem til faktisk å radikalisere folk, er det nettopp de konservative muslimske miljøene», fastslår Andersson.
Løsningen
Til tross for uenigheten om islam er de enige om hva som er den beste innvandring- og integreringspolitikken. Deres ønskescenarie for det danske samfunnet om 30 år forutsetter full stopp for spontan asyl og familieinnvandring. Det betyr ikke at all innvandring til landet skal forhindres, men innvandringen skal styres av nasjonal politisk debatt og ikke av internasjonale konvensjoner. De understreker at de er fullt klar over disse konvensjonenes historiske fotavtrykk, men at det er nødvendig å tolke dem i lys av nåtidens utfordringer. «Slik som det er nå er vi som samfunn og som kontinent låst inne i en misforstått humanisme, hvor vi hjelper noen av de relativt sterke, som reiser langt og dyrt, i stedet for at hjelpe de relativt svakeste bedre i nærområdene», sier de.
Derfor må Danmark fri seg fra disse konvensjonene, og heller ta konsekvensene av det.
Forfatterne mener at en slik løsning har stor støtte hos flertallet i den europeiske befolkningen, og at flere og flere politikere ser at det er den veien det må gå. «Hvis det ikke kommer en mirakelkur som bidrar til supereffektiv integrering, så kan du ta de problemene vi har i dag med parallellsamfunn, radikalisering og kulturelle konflikter og gange med tre eller fire», hevder de.
Derfor må det en slik innvandringsstopp til. «For hvis man er i et hull, så skal man holde opp med å grave», avslutter de sitt intervju med Berlingske.
Samme liberale idé i FNs migrasjonsavtale
Da er det å håpe at den oppvakte leser ser at Andersson og Jespersens budskap om konsekvensene av en liberal innvandringspolitikk, nå kan bli repetert i FNs migrasjonsavtale.
For i denne avtalen legges det nettopp til grunn at det er det internasjonale samfunn som skal påvirke nasjonenes innvandring og integrering. Avtalen, som den norske Regjeringen har omdøpt til «plattform», har som hovedbudskap å legge til rette for flere muligheter for lovlig innvandring (regulær innvandring), på beskyttelse, rettigheter og forbedrede leve- og arbeidsforhold for innvandrere og deres familier, samt bekjempelse av utnytting av arbeidskraft, menneskehandel og diskriminering. Noen som «lukter» liberaliseringen fra 1983 i Danmark?
Mitt stalltips er at Norge kommer til å signere denne avtalen på FN-møtet 10.-11. desember i år. For hva er vel viktigere enn å gjøre seg lekker slik at Norge kommer seg inn i FNs sikkerhetsråd? Her er det sikkert mange nye arbeidsplasser for topp-politikere som vil ut i verden. Vi andre får seile vår egen sjø.
(Forsidefoto: Illustrasjon fra HRS)