Det ildnes til hat mot oss «vantro» (kristne) og jøder i et høyt antall moskeer i Tyskland, kommer det frem i en dokumentar, «Has aus der Moschee» («Hat fra moskeen»). I dokumentaren avspilles skjulte opptak av prekener som bekrefter hatet som spys ut til medlemmene.
De radikale moskeene overvåkes av etterretningstjenesten, skriver Document.
Programmet omtales slik av produsenten selv:
Den såkalte hatpredikanten er ikke dum, sier hun: «Han vet at han havner i fengsel hvis han sier drep de vantro. Men hvis han bare oppildner til hat, og noen andre dreper, så er han ikke lenger ansvarlig.»
Vil ha totalforbud
Det snedige er at disse avskyelige imamene/predikantene vet hvor lovens grense går. Derfor ildenes det ikke til drap, men til hat. Dermed lar myndighetene dem holde på ustraffet.
«Måtte Allah tilintetgjøre dem alle sammen. Disse skitne er under våre føtter, for de hater islam», lyder det fra predikanten på videoopptak. Allah vil ha det sånn, hevder han. «Og vil du anklage Allah for å lyve?» spør Baraa sine tilhørere.
En kvinne som gikk undercover i Al-Sahaba-moskeen i forbindelse med undersøkelsene, forteller at særlig barn blir påvirket. «Jeg har hørt barn som sier at de kun har muslimske venner, og ingen tyske eller kristne eller jødiske. De har ikke lov til det. Da kommer de til helvete.»
Så hvorfor slår ikke myndighetene ned på denne ideologiske forpestingen av samfunnet? Reporterne blir fortalt av sikkerhetsmyndighetene at det er ytrings- og religionsfrihet i Tyskland. Så lenge det ikke oppfordres til drap, er hatet altså ok. En ekspert på politisk islam, CDU-politikeren Ismail Tipi, ser helt annerledes på det. Tipi vil ha totalforbud mot salifistiske aktiviteter. Et fornuftig forslag, akkurat som organisert nazisme heller ikke er tillatt. Begge ideologier er voldelige, jødehatende, ekstrempatriarkalske og totalitære.
Også i Norge
Harpredikanter som turnerer rundt har vi også opplevd mang en gang i Norge. Som amerikanske Kamal El-Mekki, som foreskriver at shariaens straffemetoder må innføres i eksempelvis Norge og Europa. El-Mekki besøkte, etter det vi kjenner til, Norge første gang i 2012. Da holdt han forelesing for ungdommen i Rabitamoskeen. Senere opprettet Rabitamoskeen organisasjonen Norges Unge Muslimer (NUM). De inviterte igjen El-Mekki til Norge, denne gangen i 2015, til en konferanse i lokalene til Kuben videregående skole. Da rektor ved skolen forstod hvem denne El-Mekki er, satte han foten ned, og NUM måtte stryke El-Mekki fra gjestelisten.
Denne islamske ekstremismen flyter nærmest fritt over grensene i Vest-Europa. Danmark har satt foten ned for en rekke av dem, som Kamal El-Mekki. Men som kjent er det noe som heter Paltalk, direktesending som minner om Skype. Dette har Tawfiiq islams senter i Oslo benyttet for at den terrordømte Anjem Choudary kan forpeste ideologisk unge sjeler her.
At Tyskland overvåker en rekke moskeer som sprer ekstremisme, er ingen overraskelse. Ei heller er det en overraskelse at et land som Frankrike har stengt titalls moskeer etter terroren i november 2015. Og tidligere i år gikk Østerrike til samme skritt.
Vi i HRS kjenner konkret til to moskeer som overvåkes på norsk jord. Det er sikkert langt flere som har PSTs argusøyne på seg. Hvilke to moskeer det handler om, vil vi selvsagt ikke offentliggjøre. Det viktige er at PST får gjort jobben sin uforstyrret.
Langt fremskreden islamofili
Det interessante er at dette ikke er et tema for gammelmediene. I det hele tatt har mediene gjennom årene gått motsatt vei. Man har generelt tegnet et søtladent bilde av islam. Dette avdekkes elegant og kontant i Terje Tvedts bok, bestselgeren Det internasjonale gjennombruddet. Tvedt gikk gjennom over 300 lederartikler i Morgenbladet, Klassekampen, Vårt Land og Aftenposten. Ikke én eneste av disse avisene klarer å koble ekstremisme til islam. Som denne lederartikkelen i Klassekampens så tydelig formulerer det:
«Klassekampen frykter militante fundamentalister og terrorisme, men vi vil med styrke hevde at det ikke er islam som er årsaken til disse fenomenene.»
Tvert om har disse avisene typisk heller pekt på Vesten, diskriminering, norske fiendebilder, stereotypier, ubegrunnet frykt og fordomsfulle oppfatninger av islam og muslimer, når hijab, niqab og/eller ekstremisme har vært tema.
Og skulle det bli viden kjent at flere moskeer i Norge overvåkes av PST, hadde det vel kokt i redaksjonene – med forsvar for nettopp islam. Og en indignert harme over at «gudshusene krenkes».
Vel, virkeligheten innhenter også gammelmediene en dag. Spørsmålet er kun dette: Hvor lenge klarer de å fortsette selvvalgt ignoranse før islams problemer i Norge og Vest-Europa er så åpenbare for enhver borger, at ingen lenger kan benekte dem? Og disse «ingen» inkluderer også redaktører og journalister.