HRS har i en rekke saker avdekket at det sendes ut milliarder av kroner hvert år til utlandet av privatpersoner via foretak som Forex, Western Union og MoneyGram, altså er verken banktransaksjoner eller kontanter tatt med til utlandet, regnet med. Det er heller ikke første gang vi publiserer slike artikler. Valutaregisteret startet med en ti-på-topp liste over mottakerland i 2014, og HRS fulgt disse valutatransaksjonstallene siden da og vi sammenligner således overføringer for hvert år, også på halvår.
«Fullt forståelig»
Det nye vi gjorde denne gangen var å se nærmere på gruppene i Norge etter mottakerlandene, altså størrelsen på gruppene i Norge, antallet i den mest inntektsgivende alderen (25-66 år) og sysselsettingsandelen (fordelt på deltid eller fulltid). For den somaliske befolkningen, som topper listen over vedvarende lavinntektshusholdninger i Norge («barnefattigdom»), sammenlignet vi også antallet barn (0-17 år) med pengene som ble sendt til Somalia (over 500 millioner kroner i fjor).
Vi har fått flere spørsmål om hvorfor vi ikke ser på andre land, f.eks. hvor mye penger som sendes til USA. Svaret er enkelt: Vi forholder oss til de tallene vi har fått innsyn hos Valutaregisteret, og der er åtte av ti land ikke-vestlige (på 9.plass er Romania og på 10. Polen, med hhv 66 og 62 millioner sendt ut første halvår 2018).
Så er det de som mener at slike transaksjoner er «fullt forståelig», slik som Nettavisens Gunnar Stavrum skriver i en kommentar i dag. For siden de antakelig har familie igjen i «hjemlandet», sendes det penger for å hjelpe dem, er logikken. Dermed er vår antagelse om både penge- og asyljuks bare en antagelse, mens samme Stavrum hopper bukker over at hans egen antagelse om hva pengene går til. Hvordan vet han at pengene går til å hjelpe familie i «gamlelandet»?
Det kan være gode grunner til å anta, slik vi har sett det for flere land, ikke minst Pakistan (som HRS har belyst over flere år), at dette er vestlige penger som benyttes til å berike seg selv og sin familie, typisk med storslagne hus/palasser og kanskje også familiebedrift eller annen business, mens det bidrar til økt fattigdom for de øvrige i lokalmiljøet blant annet på grunn av økte land- og boligpriser, samt økte skolepenger. Stavrum på sin side hevder at å sende penger til slektninger i gamlelandet er «så vanlig ( …) at FNs utviklingsprogram i tidligere rapporter har skrevet at migrasjon og gjestearbeid er en av de mest effektive måter for utvikling.» Men her strides de lærde. Det har over tid vært en debatt, blant annet i Verdensbanken, om hvordan disse pengene bidrar i mottakerlandene. Ikke minst opp mot mulig terrorfinansiering, som også har vært diskutert i norsk offentlighet.
Så er det da heller ikke hvor forståelig eller ikke det er at penger sendes til «hjemlandet» som HRS har satt søkelyset på. Vi har satt søkelyset på de enorme summene og spør: Hvor kommer pengene fra? Hvordan kan miljøer med mange vedvarende lavinntektshusholdninger makte å sende ut så mye penger – og det hvert år?
Kriminalitet og hvitvasking?
Gitt de enorme summene vi snakker om er det er nærliggende å tro at deler av pengene kommer fra trygde- og stønadsjuks eller annen organisert kriminalitet, som f.eks. narkotikakriminalitet. Hvor mye det eventuelt kan være snakk om, er umulig for oss å vite. Det må i så fall være en sak for Økokrim, som for øvrig har tilgang til Valutaregisteret.
I tillegg kan vi anta at penger gjennom slike betalingsforetak bidrar til hvitvasking. De tas ut i et eller annet land og kan overføres til en bankkonto. Men vi kan også anta noe annet: Nemlig at slett ikke alle pengene faktisk blir sendt ut. Et betalingsforetak kan f.eks. rapportere til Valutaregisteret at X kroner er sendt fra privatpersoner i Norge, men norske myndigheter har svært få muligheter til å kontrollere om pengene faktisk blir tatt ut i land Y.
Dertil rapporterer ikke alle betalingsforetakene slike valutatransaksjoner til utlandet fra privatpersoner. Og nye betalingsforetak kommer til og andre forsvinner. Vi kjenner jo også til at mange tar med seg langt mer kontanter enn hva som er lovlig ut av landet, og at mange av personene med flyktningstatus frekventerer opprinnelseslandet jevnlig. For øvrig er 25.000 kroner per person, liten som stor, et betydelig lovlig beløp hvis en familie på f.eks. fem drar til Somalia.
Men nettopp at man bare kan «anta» er en del av denne pengeskandalen. Det er for oss rimelig uforståelig at myndighetene og politikerne ikke reagerer på hvilke enorme summer det er snakk om. For oss i HRS synes det åpenbart at norske myndigheter ikke har god nok kontroll på dette feltet.
Svake kontrollsystemer
Da vi fikk årets tall fra Valutaregisteret, reagerte vi meget sterkt på noen av tallene.
Vi gjorde store øyne da vi så at det for andre halvår 2017 var overført over 1 milliard kroner (!) til Somalia, og enda mer (!) bare i første halvår 2018. Vi stusset også over at overføringer til Iran var kommet opp i svimlende 1,335 milliarder i 2017, mens de var «borte» fra ti-på-topp-listen for første halvår 2018. Som om ikke det var nok, var det også overført milliardbeløp til flere europeiske land.
Vi tok kontakt med Valutaregisteret for å finne en forklaring. Forklaringen var enkel, men i seg selv skremmende. For Somalia sin del hadde beløpet blitt feil fordi det var rapportert med ører og et slikt format endte da med to nuller bak tallet, men intet komma. Når vi snakker store tall som millioner er veien kort til milliarden. For Irans del var det rapportert inn en feil transaksjon (på hele 1,4 milliarder kroner) fra et betalingsforetaket, en feil foretaket selv oppdaget, men så skjedde en følgefeil: de korrigerte beløpet ned med 142 millioner kroner, altså til 1,2 milliarder kroner, som heller ikke var riktig. For europeiske land handlet det om at de ikke skulle ha vært på denne listen i det hele tatt, da det aktuelle betalingsforetaket ikke driver med overføring fra privatpersoner (men penger fra business), men som et nytt foretak med et litt annen konsept hadde de falt mellom to stoler og dermed inn på dette registeret.
Dette fant Valutaregisteret relativt raskt ut av etter at vi tok kontakt, men skandalen er: Ingen hadde oppdaget disse «uregelmessigheten», verken Valutaregisteret, Økokrim, Finanstilsynet eller Finansdepartementet. Det var alstå HRS som reagerte.
Det forteller oss én ting: Valutaregisteret trenger et nytt elektronisk kontrollsystem.
Det er fullt mulig å bli tallblind når en jobber med så store tall – og på et slikt detaljert nivå – for det er millionvis av transaksjoner som går gjennom Valutaregisteret, men det må legges inn (bedre) elektroniske varselkontroller. Så finnes det sikkert mer eller mindre gode forklaringer på hvordan slike feil kan skje, f.eks. at Finanstilsynet antakelig mottar en annen form for rapportering (på foretak og enkeltransaksjoner?) enn en slik ti-på-topp liste, men uansett endrer det ikke på det faktum at feil oppdaget i 2017 fulgte med til 2018. Men Økokrim har lite å være stolt over i denne sammenheng, ikke minst fordi svart arbeid og hvitvasking har høy prioritet hos dagens Regjering.
Til dette kan det legges til at HRS har fått en takk fra Valutaregisteret fordi vi med vårt våkne blikk har bidratt til skjerpede kontrollrutiner og praksis hos dem.
Men det endrer ingenting med det HRS har avdekket: Enorme summer sendes gjennom disse betalingsforetakene årlig av en relativt liten gruppe privatpersoner. Hvor kommer pengene fra? Kan vi forvente oss en granskning? Valutaregisteret sitter også med personopplysninger om hvem som har sendt transaksjonene. Føler riktige instanser seg kallet til å starte kontrollene – eller vil Regjeringen selv ta et grep slik at kontrollinstansene våkner opp?
HRS har bedt finansminister Siv Jensen og justisminister Tor Mikkel Wara om kommentar og svar på diverse spørsmål. Vi kommer således tilbake med mer om denne pengeskandalen.