Så har vårt politiske lederskap igjen klart å knytte oss til masten i innvandrings- og integreringspolitikken. For statsminister Erna Solberg (H) sier ja på vegne av Norge til å slutte oss til FNs migrasjonsavtale, eller «plattform» som Regjeringen gjerne vil kalle det. Dette skjer uten at det norske folk knapt får vite det – for den offentlige debatten har glimret med sitt fravær.
Det skyldes antakelig at verken politikere flest eller gammelmediene har evnet å sette seg inn i avtalen. For hva konsekvensene av denne avtalen blir, gjenstår å se. Men en rekke land har tilkjennegitt sin tvil til denne avtalen, for eksempel er verken USA, Ungarn eller Østerrike med, mens Polen og flere andre land fortsatt er i tenkeboksen. Avtalen skal signeres på FN-møtet 10.-11.desember i år.
Fornøyd statsminister
I tenkeboksen er ikke statsminister Solberg.
– Migrasjon er en stor utfordring for verdens land, derfor trenger vi et felles utgangspunkt for det politiske arbeidet for å håndtere migrasjon bedre. Det er enighet om at strømmen av irregulære migranter må bringes under kontroll, sier statsminister Solberg i pressemeldingen.
Ifølge statsministeren, har Norge, der den norske Regjeringen endog har vært med å fremforhandle denne avtalen, fått godt gjennomslag for sine krav (se lenke over). Også denne gangen er statsministeren påpasselig med å fremheve slik informasjon – mens det er taust om alle rettighetene som innvandrerne får via denne avtalen – og at det skal bli enklere å innvandre lovlig til Europa.
– Regjeringen har hatt klare budskap i forhandlingene om plattformen. Vi har vært opptatt av å få til ordninger for retur, at vi fortsatt kan skille mellom lovlige og ulovlige innvandrere. Den er ikke juridisk bindende og det er fortsatt nasjonale myndigheter som har kontroll over egen innvandringspolitikk, sier statsministeren, og fortsetter:
– Vi er fornøyd med å ha fått gjennomslag for mange av våre prioriteringer. Likevel skulle vi gjerne sett at plattformen gikk enda lengre på enkelte områder, for eksempel nye steg på retur og systemer for å begrense eksport av velferdsytelser. Men dette er den plattformen man har greid å komme til bred enighet om internasjonalt, og den vil styrke muligheten for videre samarbeid. Et tettere samarbeid med opprinnelseslandene vil gjøre vårt arbeid med å returnere dem som har fått avslag enklere, sier Solberg.
At den ikke er juridisk bindende har vi sett at mange slike avtaler starter som – men så kan det endre seg underveis, gitt ulike betingelser, folkevandringskrisen i 2015 for eksempel.
FrP tar dissens
Fremskrittspartiet (Frp) på sin side er ikke enig i at Norge skal slutte seg til denne avtalen (eller plattformen) og tar dissens, da de ikke fikk gjennomslag.
– For Frp er det avgjørende at regjeringene beholder alle verktøy for å kontrollere innvandringen. Det er usikkert hvilket press vi utsetter Norge for ved å slutte oss til plattformen. Derfor mener FrP at regjeringen bør være føre var, og ikke slutte seg til plattformen. Selv om plattformen sier at landenes handlingsrom ikke skal begrenses, kan både FN og andre land finne elementer i plattformen for å legge press på innvandringspolitikken. Det er en usikkerhet vi mener det er viktig å synliggjøre gjennom en dissens, sier finansminister og partileder Siv Jensen.
Men føre var-prinsippet fikk åpenbart ikke gjennomslag hos Høyre og Venstre.
Jensen understreker at når Regjeringen slutter seg til denne plattformen «blir det viktig for Frp at den brukes for å fremme norske interesser som rask retur og samarbeid slik at vi kan få stoppet strømmen av migranter fra Afrika til Europa». Som om det noen gang har fungert slik at man kan velge mellom gode og dårlige biter i en godtepose når vi snakker organer som FN og EU. Så hun må gjerne prøve seg, men troverdigheten kan det bli verre med etterhvert:
– Vi må fortsatt sikre en streng og ansvarlig innvandringspolitikk i Norge, sier Jensen.
Hvordan få på plass en upopulær avtale?
Det er ingen «vanlig dissens» FrP tar, og det forklarer kanskje hvorfor Norge – som det eneste land så langt jeg har registrert – omtaler FN-avtalen nettopp som en plattform.
For tilslutningen til denne FN-avtalen skal ikke vedtas i statsråd. I retningslinjene for statsrådet, i en oversikt over de viktigste sakene som behandles, fremkommer at «også følgende saker kan det være nødvendig å behandle i statsråd»:
- avtaler mellom Norge og andre land, eller Norge og internasjonale organisasjoner
Da kaller vi det bare for «plattform»? Problem solved. Som igjen passer hånd i hanske med at denne avtalen/plattformen ikke er juridisk bindende, så kan vi jo gjette på hvorfor FN har passet på å nedfelle en slikt «godbit». Tiden vil vise, for dette er nok en avtale/plattform som EU vi kaste seg over i deres videre arbeid med en felles asyl- og innvandringspolitikk.
Derfor er dette en uformell dissens fra FrP. Det hadde jeg aldri hørt om før, og det har jeg i alle fall til felles med Google. Men det betyr visstnok «bare» at en formell dissens behandles i statsråd, mens en uformell dissens behandles på en ordinær regjeringskonferanse. «Noe» sier meg at det må bety noe mer, men jeg får søke gode råd, eventuelt at leserne vet mer.
Og kanskje det uansett har liten betydning, man tar dissens, markerer som et parti i en regjering sin uenighet, og så er morgendagen som gårsdagen. Men nå kan FrP kan gå inn i valgkampen med at vi sa nei. Det gir velgere, nemlig. Mens Regjeringen kan fortsette sin iherdige jobb for å få Norge presentert i FNs sikkerhetsråd. Å sitte der gir kred, nemlig.