HRS har den siste tiden «matet» det norske folk med den ene alvorlige avsløringene etter den andre. Med tall fra Valutaregisteret er det avslørt at milliarder av kroner sendes til ikke-vestlige land, av privatpersoner og det skjer årlig. Hvor kommer pengene fra, spør HRS, og svaret er rungende stillhet fra politikerne og gammelmediene. I går avslørte HRS at den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen representerer en årlig nettokostnad tilsvarende oljepengebruken, som i 2018 tilsvarer om lag 250 milliarder kroner. Smak på den, 250 milliarder. Men tausheten er like rungende fra politikerne og gammelmediene. (Snart kommer vel dette fantastiske faktisk.no og hevder at det slett ikke kan være 250 milliarder, men «bare» 235. Fy seg, HRS!?)
I Aftenposten (10. november) sier Knut Arild Hareide følgende: «Vi støtter kuttet i støtten for Human Rights Service. Det finnes ikke fnugg av integrering i HRSs virksomhet». Du verden, du verden.
Forleden dag leste undertegnede KrFs politiske program, selvgodheten er upåklagelig når partiet tar store ord i sin munn som nestekjærlighet, menneskeverd, solidaritet og verdslig rettferdig fordeling – men innvandring og integrering har de ikke fnugg peiling på.
Verdigrunnlaget til KrF er ikke overraskende hentet fra bibelen – og det er avslørende. Hør bare hva partiprogrammet lirer av seg av klissete glansbilder:
«Nestekjærligheten gjelder alle mennesker, uavhengig av hvem de er og hvor de bor. Den inkluderer selv de vi måtte oppfatte som våre fiender, og den krever aktiv handling.»
«Vi er forpliktet til å arbeide for likeverd, likestilling og realiseringen av menneskerettighetene for alle mennesker.»
«Alle skal regnes med i fellesskapet, uavhengig av geografisk avstand og på tvers av generasjoner. Vi er forpliktet til å stå opp for sårbare og undertrykte mennesker og til å strebe etter sosial rettferdighet.»
«Tros- og livssynssamfunn skal ha rett til å organisere seg ut fra sine egne premisser, og rett til fritt å velge sine ledere. (…) «Dette gjelder for eksempel mulighet til å feire sine høytider og tilgang på religiøst akseptabel mat.»
KrF sikter ikke bare mot en ny verdensorden, men mot en samlet global verdensorden hvor alle mennesker skal leve i fred og harmoni, hvor det hersker sosial rettferdighet. Det er som å se en Walt Disney film, bare med en ulykkelig slutt når undertegnede leser KrFs partiprogram. Innvandringspolitikken til KrF er utopi – den henger ikke på grep.
Vellykket integrering handler om hardcore realpolitiske vanskelige prioriteringer uten innblanding av Jesus, eller Muhammed for den saks skyld. En kontrollert innvandring er nøkkelen til å lykkes med integreringen. Norge har allerede nådd taket.
Vi vet at å hjelpe flyktninger i nærområdene er rundt ti ganger så billig som å bosette de samme i Norge.
Vi vet at innvandringen vil koste nordmenn, liten som stor, i snitt ca. 10.000 kroner ekstra i skatt hvert år fra 2025.
Vi vet av all tilgjengelig valid statistikk og forskning at høy innvandring sammen med høye velferdsordninger ikke er mulig på sikt.
Vi vet at kulturelt mangfold med svekket tillit mellom etniske befolkningsgrupper, pluss økonomiske nedgangstider og høy arbeidsledighet, er oppskriften på en akselererende segregering.
Trenden nå med en liberal innvandringspolitikk gjennom flere tiår er:
- økt ulikhet,
- svekket tillit,
- urettferdig omfordeling mellom befolkningsgrupper,
- fortsatt polarisert innvandringsdebatt.
Tempo og mengde er altså helt avgjørende.
Innvandringen må strammes inn kraftig fremover, helst stanses, for å lykkes med integreringen. Innvandrere som allerede er bosatt i Norge må følges tettere og det må stilles høyere krav, for eksempel aktivitetsplikt for sosiale/økonomiske ytelser.
En fortsatt liberal innvandringspolitikk lar seg vanskelig gjennomføre uten vesentlige negative endringer i den norske velferdsmodellen for den innfødte befolkningen. Hvilke konsekvenser får det for gjestfriheten? Begynner nordmenn å mistro at velferdsstaten klarer å opprettholde sine forpliktelser, som for eksempel alderspensjon, vil det gå ut over blant annet skattemoralen.
Hvis vi skal få til god integrering i Norge må vi ta hensyn til absorpsjonsevne, økonomisk og kulturell bærekraft – og tilliten må ikke svekkes ytterligere i befolkningen. Når Hareide påstår at det ikke er fnugg av integrering i HRS’ virksomhet, vitner det om kunnskapsløshet og mangelfull grunnleggende forståelse for hva som må til for en vellykket integrering. Hva sier det om den eventuelt kommende regjeringen?