Vi skrur klokken tilbake til 2003. Åstedet er Nedre Slottsgate 13 i Oslo. HRS har invitert hele Kommunalkomiteen på Stortinget, ledet av Magnhild Meltveit Kleppa (Sp), til et møte på vårt kontor. Komiteen skulle også få treffe to sentrale embedsfolk innen innvandringsfeltet, henholdsvis fra UDI og politiet utlendingsenhet (PU). Altså snakker vi om et møte der politikerne fikk informasjon direkte fra embedsverkets grasrot. De som vet hvor skoen trykker.
Hold deg fast: Hovedtemaet var at Norge ikke vet hvem som hentes hit gjennom familieinnvandring, fordi vi ikke DNA-tester barn og voksne som innvandrer gjennom dette regelverket.
Komiteens medlemmer så måpende på hverandre: – Er dette sant? Vi trodde alle som innvandret som familiemedlemmer ble testet.
Ingenting skjedde – hvorfor?
Vi trodde. Ble det sagt. Forstår man ut fra dette ene eksemplet hva innvandringspolitikken er basert på? Kunnskap?
Komiteen fikk hovedproblemstillingene på bordet:
- Barn hentes til Norge av «foreldre» som ikke er deres biologiske foreldre, men gjerne tanter og onkler. Barna kan gå for lut og kaldt vann.
- «Ektefeller» som er en søster eller bror hentes.
- I sistnevnte tilfellet, kommer skilsmissen typisk etter tre års botid, for da har vedkommende familieinnvandrer fått permanent oppholdstillatelse. Personen som har innvandret på uriktig grunnlag, kan da hente en ny ektefelle i opprinnelseslandet. Kjedeinnvandringen på falske premisser fortsetter.
Ut fra reaksjonene da de to kildene fra utlendingsfeltet tegnet og forklarte for komiteen, var vi i HRS i liten tvil om at komiteen ville ta grep. De var ingen tverrpolitisk uenighet rundt bordet å spore i løpet av det to timer lange møtet.
Så ble det stille. Dørgende stille. Inntil i dag. Justisminister Tor Mikkel Wara har nemlig sendt ut et lovforslag på høring. Forslaget er at de som søker familieinnvandring skal DNA-testes.
Her kan du lese forslaget som er sendt på høring.
Politikerforakt?
Er det noen som fremdeles lurer på hvorfor flere og flere nærer en form for politikerforakt?
Politikerne sitter med kunnskap som ikke omgjøres til realpolitikk, og de sitter der også uten fnugg av forståelse for hva som er forholdene på bakken fordi de lytter til kanaler som ikke er realorienterte, men som er politiske aktivister – for en (mer) liberal innvandringspolitikk.
Eller sagt på en annen måte: Hvor hadde Norge vært innen innvandrings- og integreringsfeltet om HRS hadde styrt politikken siste 15 årene? Kanskje man skulle sende spørsmålet til Knut Arild Hareide som hadde dette å si for noen uker siden: «Det er ikke ett fnugg av integrering i det HRS står for.»
Hvor mange milliarder kroner har politikere som dette kostet Norge? For ikke å snakke om tæring på verdiene våre.
Igjen ser vi altså at det tar 10 – 15 år, først og fremst 15 år, fra HRS legger et forslag på bordet til forslaget blir realpolitikk. Situasjonen er fullstendig uakseptabel fordi slitasjen på det gode Norge blir verre og verre år for år.
Vi trenger en total omveltning på dette feltet, og det må politikerne ta på alvor.