Som HRS meldte i går, har Fremskrittspartiet klart å presse Regjeringen til å ta opp FNs migrasjonsavtale i Stortinget. Hvordan FrP fikk det til ligger kanskje til politikkens «hemmeligheter», for innvandringspolitisk talsperson Jon Helgheim har kun følgende å si til HRS:
– FrP har lagt press på for å få dette til. Men jeg kan ikke kommentere noe mer om slike interne prosesser.
Forvirring
Denne avtalen, eller «plattformen» som Regjeringen insisterer på å kalle den (for øvrig som det eneste landet etter hva vi har registrert), skaper høyt engasjement i folket og like mye forvirring.
For det første har Regjeringen gjort det den makter for å tåkelegge mest mulig om innholdet i denne avtalen, og da alternative medier begynte å rapportere om innholdet, ble det sentrale at avtalen er «ubetydelig» i den forstand at den ikke på noen måte skal endre Norges politikk på innvandringsfeltet. Kronargumentet er at den ikke er juridisk bindende. Og da spør mange seg: Hvorfor skal man da tilslutte seg en slik avtale eller plattform?
Svaret i så henseende er internasjonalt samarbeid, altså at globale problemer krever globale løsninger. For selv om den ikke har noen betydning for Norge, så skal den ha betydning for andre land. Indirekte: De landene som ikke har så «god politikk» på innvandringsfeltet som Norge og land som ligner oss. Men da kommer et nytt spørsmål: Hva får oss til å tro at en ikke juridisk bindende avtale vil få andre land til å rette seg etter den?
Som om man ikke var forvirret nok, har det kommet inn enda flere forvirrende elementer: Først het det at denne avtalen skulle signeres på FN-møtet i Marokko 10.- 11. desember. Så ble det «plutselig»et poeng at den ikke skulle signeres i det hele tatt. Hvordan kunne en da vite hvem som tilslutter seg avtalen eller ikke? For en rekke land, som USA, Østerrike, Kroatia, Bulgaria, Polen, Tsjekkia, Estland, Israel og Ungarn, har sagt nei til avtalen, og flere kan det bli. Og så kom det like «plutselig» frem at avtalen slett ikke skal voteres over på noen måte i dette møtet.
Det skal nemlig skje 19. desember i New York.
Stortinget
I går kom følgende melding fra Regjeringen:
Regjeringen vil redegjøre for Stortinget om FNs migrasjonsplattform 13. desember
I lys av den politiske diskusjonen om FNs migrasjonsplattform ønsker regjeringen, før avstemningen i FNs generalforsamling 19. desember, å gi en kort redegjørelse for Stortinget.
Forhandlingene om den nye, globale migrasjonsplattformen har pågått i snart to år og avsluttes på en FN-konferanse i Marokko 10. desember. Det forventes at et stort flertall av FNs medlemsland vil være til stede og gi sin tilslutning til erklæringen.
Den globale migrasjonsplattformen skal etter planen vedtas på et møte i FNs generalforsamling i New York 19. desember. Den er ikke folkerettslig bindende og innfører ingen nye juridiske forpliktelser. Plattformen skal ikke signeres eller ratifiseres av de enkelte landene. Derimot inneholder den målsettinger som FNs medlemsland skal samarbeide for å nå.
Da vet vi i alle fall at den skal voteres over, og vi vet at vårt politiske lederskap først får noen hyggelige dager i Marrakech i Marokko og deretter en svipptur til New York i den travle førjulstiden. Eller kanskje de går glipp av sistnevnte.
For når saken tas til Stortinget, og merk at det er snakk om en «kort redegjørelse», kan det være at ikke alle partiene mener det samme som Høyre og Venstre i regjering. Det kan igjen føre til at det legges frem forslag som det må voteres over i Stortinget – som igjen tilkjennegir hvem som mener hva om denne avtalen. Nå er det vel lite trolig at det er noe flertall på Stortinget om å avvise Norges tilslutning til en slik avtale, men det kan jo likevel være at våre folkevalgte tilkjennegir at de ønsker eventuelle konsekvenser av en slik avtale utredet – og det før en gir sin tilslutning? Det hadde vel ikke vært for mye forlangt?
«Mennesker kan ikke være ulovlig»
For et par dager siden kom forhenværende fullmektig i EU-kommisjonens Generaldirektorat for det Indre Marked og EU-diplomat, dansken Steffen Skovmand, med kraftig kritikk av det som i Danmark kalles FNs migrasjonspakt, og av Danmarks prosess og tilslutning. «Det er en skam at Danmark underskriver denne FN-pakten uten en forutgående demokratisk debatt,» fastslår Skovmand i en kronikk i Jyllands-Posten.
Her påpeker Skovmand at FN-pakten har som formål å opprette en rettslig sammenheng mellom flyktninger og migranter/innvandrere, og at dette kommer frem i premissene for denne avtalen/pakten (han viser til pkt. 5-7). Vi kan sitere pkt. 7 (vår oversettelse):
- Denne Global Compact presenterer en ikke-juridisk bindende, samarbeidsramme som bygger på forpliktelser som ble vedtatt av medlemsstatene i New York-erklæringen for flyktninger og migranter. Den fremmer internasjonalt samarbeid mellom alle relevante aktører om migrasjon, erkjenner at ingen stat kan løse migrasjonen alene, samt opprettholder suvereniteten til stater og deres forpliktelser i henhold til folkeretten.
Så kan det argumenteres med at det er kommet en egen avtale/pakt om flyktninger («Global Compact on Refugees», som HRS tidligere har omtalt), men det endrer ikke det faktum som Skovmand trekker frem, nemlig at premissene for denne migrasjonspakten har opprettet en slik rettslige sammenhengen. Skovmand skriver (vår utheving):
Hvorfor er det vigtigt? Fordi den juridiske konsekvens af at sidestille flygtninge og immigranter er, at begrebet økonomisk immigration, som ikke er en lovbeskyttet ret på linje med flygtninges rettigheder, forsvinder. Det samme gælder begrebet ulovlig immigration. Immigranter bliver ligesom flygtninge til ofre. Hvis immigration reelt bliver en FN-sanktioneret menneskeret kan den ikke være ulovlig, vel? For som tilhængerne af ubegrænset immigration siger: ”Mennesker kan ikke være ulovlige”. Dette er hovedformålet med pagten.
Ut fra Skovmands analyse tilsier det at FN-avtalen om flyktninger bare statuerer flyktningers rettigheter (antakelig enda sterkere enn i dag), mens migrasjonsavtalen knytter seg til førstnevnte. Ergo får vi en «sirkelargumentasjon» som kan være vel så forvirrende – og vanskelig å komme ut av, gitt alle aktørene på dette feltet, både nasjonalt og internasjonalt, slik Skovmand viser til.
Pagten skal gennemføres af en organisation, FN’s generalsekretariat, i samarbejde med IOM, hvis hele formål er at fremme immigration, og som åbenlyst propaganderer for mere immigration, som man ser som et åbenlyst gode.
Glem: Ikke-juridisk bindende
Hva betyr så juridisk bindende i FN-sammenheng, spør Skovmand, og gir følgende svar:
FN-systemet fungerer ikke som EU-systemet hvor medlemslandene av Den Europeiske Unions Domstol (EMD) kan idømmes klekkelige bøter, i visse tilfelle opp til 0,5 prosent av BNP, hvis domstolen kommer til at et land har overtrådt EU-traktaten. I visse tilfeller kan en endog bli fratatt stemmeretten (dette er den såkalte «atomknappen», slik som EU-kommisjonen har raslet med overfor Polen). FN har ikke som EU sin egen domstol (Den Internasjonale Domstol tjener helt andre formål), og selv om FN kan sanksjonere medlemsland skjer det sjeldent og kun i ekstraordinære tilfeller, forklarer Skovmand. Ifølge han har derfor «ikke-juridisk bindende» helt andre formål: avtalen gjøres «harmløs» og er «et røykteppe som gjør det mulig for FN’s medlemsland å omgå normale demokratiske prosesser og tilslutte seg pakten uten parlamentarisk debatt».
Vel så avgjørende finner Skovmand at traktaten/avtalen er «politisk bindende». For slutter man seg til denne avtalen vil landene i praksis ikke kunne opprettholde nasjonal selvstendighet på innvandringspolitikken. I denne sammenheng kan man bare tenke seg til hvordan FNs Menneskerettighetsråd vil utnytte denne avtalen. Det samme vil innvandringsliberale organisasjoner av et eller annet format, og dem er det jo mange nok av, da disse vet hva en må mene for å sikre sin egen finansiering. Skovmand kommer med følgende eksempel:
Jeg minder om den internationale debat om ”palæstinensiske” flygtninge. Ved Israels oprettelse i 1948 og Syrien, Jordans og Egyptens efterfølgende angreb på den nye stat blev et ca. lige stort antal palæstinensere og jøder drevet fra hus og hjem (ca. 700.000). I dag er der mellem 30-50.000 af disse palæstinensiske flygtninge tilbage, men UNRWA (United Nations Relief and Works Agency for Palestine) anfører, at ca. fem millioner ”flygtninge” er berettiget til UNRWA-støtte. Men der er ikke fem millioner flygtninge, kun ca. fem millioner efterkommere af flygtninge, og det er hverken juridisk eller i praksis det samme. Pointen er, at UNRWA bruger tallene til sin egen fordel, fordi FN-organet, ligesom FN-medlemslandene generelt, er stærkt propalæstinensisk og anti-Israel. Det samme vil ske i immigrationssammenhæng.
Dette forteller oss igjen at dette er en debatt som bør tas i ethvert parlament, slik FrP nå har lykkes med i Norge.