I det siste har debatten gått om milliardene vi skal bruke på småbygdene. Det handler om rassikring av veier pålydende 3,7 milliarder kroner, i ti mindre bygder hvor det bor til sammen 600 personer (en beregning utført av NRK).
Leder Aftenposten (15. desember): «Men selv et rikt land som Norge fortjener diskusjon om flere av samferdselskronene bør gå til helse, forskning eller utdanning.»
Ja, ikke sant, derimot fortjener ikke innvandringskostnadene en grundig diskusjon, selv om den koster et sted mellom 50-230 milliarder kroner per år. Forstå den som kan. Er det rart om folk blir forbannet?
Harald Stanghelle skriver i samme avis at han er bekymret for økende hat i samfunnssamtalen, ikke minst på sosiale medier. Noen eksempler som opprører han er landssvikeranklagen en lokal FrP-politiker fremsatte mot Erna Solberg på grunn av FNs migrasjonsplattform, det han omtaler som «rasismetaggingen» av privatboligen til justisminister Tor Mikkel Wara (uten å nevne Black Box Teaterets forestilling «Ways of Seeing») og leksikonredaktør Aksel Brannen Sterri som nylig opplevde å bli stemplet som raseteoretiker (uten å nevne at anklagen ble fremsatt på hjemmesiden til Antirasistisk senter).
Men Stanghelle nevner ikke elefanten i rommet. For årsaken til utviklingen er innlysende, eller hva? Det skyldes først og fremst en uansvarlige innvandringspolitikk ført i landet, gjennom flere tiår. Et politisk og journalistisk betent tema som Stanghelle og hans likesinnede helst ikke snakker om. Da er det enklere å angripe symptomene.
Det er ikke bare feigt, men en total ansvarsfraskrivelse som journalist.
Jeg er så lei av prektige journalister som ikke gjør jobben de er satt til å gjøre. Og det er jeg neppe alene om.
Olga Stokke, fortsatt i samme avis, skriver på vegne av NOAS at det er skrikende behov for bedre sikkerheten for unge asylsøkere. Vi blir belært at de er sårbare, livredde, de mangler sikkerhetsnett, de kan bli fristet til å gjøre ting de ikke vil, som «naskeri, tyveri, narkotikasalg og seksuelle handlinger». NOAS tror for øvrig at det er store mørketall om seksuell utnytting. Og for alt i verden: Ikke la oss ta noen debatt om seksuelle overgrep fra personer i samme gruppe.
Sånn holder de på, godhetsposørene som lever av statlige overføringer. Godhetsindustrien eser ut i alle retninger år etter år. Det handler som vanlig om mere penger. Unge afghanske ungdommer/menn som er vokst opp i beintøffe Afghanistan, trenger nå flere dilldall-psykologer og sosionomer. Det er afghanere som har greid seg på reisefot «helt alene» gjennom halve verden til Norge, men nå skal de ha flere omsorgspersoner dere! Som norske skattebetalere skal finansiere. Fjolleriet i Norge har sannelig ingen grenser. «Godheten» er like grenseløs som ansvarsløs.
Jeg leser i samme avisen om Venstre-leder og statsråd Trine Skei Grande som sier hun er et «veldig følelsesladet menneske». Hun synes det er greit å gråte i møter, det er et «følelsesmessig engasjement». Selv kan jeg ikke fordra folk som gråter for å få viljen sin, det er bare en hersketeknikk. Det er tegn på svakhet etter mitt syn. Du må kunne stå i det. Ta vanskelige beslutninger uten at du setter deg ned og griner.
Så virkelig til det som man kan grine av: Petter Nesset, seniorforsker på Forsvarets forskningsinstitutt, har dagens kronikk i Aftenposten. Her heter det blant annet: «I det store og det hele har jihadistbevegelsen i Europa vist seg bemerkelsesverdig tilpasningsdyktig. Selv om de nye og hardere antiterrortiltakene ser ut til å ha svekket IS’ kapasitet for øyeblikket, ville det være ønsketenkning å erklære Europas krig mot terror for fullført.»
Pang!
Vi har en innvandringspolitikk som er drevet av ønsketenkning. Det er bare å si som Stanghelle: «Forlat dem ikke, for de vet hva de gjør».