Pengene må tas hvis vi skal stoppe gjengene, sier Jan Bøhler i sin kronikk i VG.
Bøhler:» … bakmennene lever i beste velgående, og har store ressurser til å utvikle nettverk og skaffe seg kriminell kompetanse som truer samfunnsstrukturen vår.»
Han er oppgitt over at det er kun kriminelle håndlangere som tas for grov vold og trusler og utpressing, torpedovirksomhet og drap.
Bøhlers medisin er sivilrettslig inndragning av penger som kommer fra kriminalitet, som er vel og bra i seg selv, men det spørs om det hjelper å strupe pengestrømmen for å komme narkosalg, illegal gamling, kidnapping, knivstikking og skyteepisoder til livs. Kriminaliteten må også tas med roten.
Løpeguttene er ofte såkalte drop-outs uten særlig tilsyn hjemmefra, og de vil kunne fortsette å bruke mye av tiden til å løpe fra politi med blålys på taket. For det handler om noe mer enn bare penger. Det er spennende og det er gøy. Det gir et adrenalinkick. Det handler om tilhørighet, brorskap og identitet.
Det handler om rotløs ungdom som faller mellom to stoler, mellom to kulturer, fordi våre politiske ledere ukritisk har blandet sammen mennesker fra vidt forskjellige kulturer. Et sosialt eksperiment som har skapt grobunn for gjengkriminalitet.
Blir du tatt med buksene nede av onkel politi venter alvorsamtalen og det offentlige hjelpeapparatet står parat med barnevernet, Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), inkludert forståelsesfulle lærere og rektorer som forteller om ungdommer som sliter med konsentrasjonsvansker. Som kjeder seg sånn på skolen.
«Før i tiden», hvis du ikke skikket deg, ble du som 16-åring sendt på en fabrikk, eller på en gård for å spa dritt i fjøset, eller til sjøs som dekksgutt. Det var ingen kjære mor når du ble plassert nederst i hierarkiet på fartøyet. Du ble brått voksen liggende på alle fire for å skrubbe dekk. Verstingene ble sendt på ungdomsanstalt for å lære seg folkeskikk. Slik er det ikke lengre, og det kan vi kanskje være glad for, men nå er vi havnet på den andre siden av grøfta.
A-gjengen, Young Guns, pakistansk broderskap, B-gjengen, 313-gjengen, albansk mafia, somaliske gjenger og alle andre etniske minoriteter som velger en kriminell løpebane i Norge har en ting til felles:
De lever i verdens beste Kardemommeby med lave strafferammer og snille mennesker som syr verdens største silkeputer under armene på stakkars ungdommene selv når de blir tatt på fersken.
Det blir stadig vekk noe desperat over Jan Bøhlers rop om hjelp fra Groruddalen i avisene. For også her gjelder: som man reder, så ligger man.