Det er komplett umulig å få gammelmediene ut av sin fastlåste sosialistiske boble. Det opereres med doble standarder over en lav sko, typisk for å ta dem man ikke (politisk) liker.
Doble standarder
Under tittelen «Oslo Frp framstår som en karikatur av seg selv», åpner Martine Aurdal sitt innlegg med følgende:
«Fremskrittspartiet vil kutte all økonomisk støtte til Black Box Teater. Forslaget ble selvfølgelig nedstemt i bystyret onsdag kveld. Heldigvis vil ingen andre partier drive politisk sensur av norske teatre.»
Selvfølgelig ble forslaget nedstemt, for sensur liker vi ikke – bortsett fra i Dagbladet, Aftenposten, Klassekampen, Aftenposten og en rekke andre, når det kommer til HRS som alle på lederplass har oppfordret til at vi skal miste statsstøtten. Da vi ble fratatt 1 million kroner fra Oslo kommune i støtte for noen år siden, var det bare jubel å spore i gammelmediene.
En av skuespillerne i «Ways of seeing» sin «hyggelige» FB-profil mens forestillingen pågikk. (Faksimile fra hennes åpne profil på FB)
Og alle husker vel rabalderet da vi lanserte fotoprosjektet i fjor som skulle vise samfunnsendringene knyttet til innvandringen og islam. Ramaskrik! Vekk med statsstøtten, lød det rimelig unisont fra gammelmediene, og hvis noen registrerte noen støtte til oss i gammelmediene, sånn i ytringsfrihetens navn eller hørte noe om politisk sensur, så er det bare å melde fra. Jeg holder ikke pusten, for å si det slik.
Bare så det er sagt, om noen skal være i tvil: Jeg støtter ikke forslaget til Oslo FrP om å frata Black Box Teateret 19,5 millioner kroner i årlig offentlig støtte (12,5 fra Oslo kommune og resten fra staten). Ikke fordi jeg unner dem en eneste krone etter «Ways of seeing»-forestillingen, men fordi at det etter min vurdering er feil å bruke bortfall av statstøtte som argument for noe man er uenig med.
Det betyr ikke at jeg mener man kan «gjøre som man vil» med skattebetalernes penger. HRS er pliktig til å følge en rekke regler for å kunne ta imot statsstøtte, som innebærer at vi både må rapportere hva vi planlegger å gjøre det kommende året, hva vi har gjort inneværende år, redegjøre for hvordan pengene er blitt brukt (også ved revidert budsjett halvveis i året) og signere på at vi godtar premissene for tildelingen i et eget tildelingsbrev. Det er slik det må være når en er så heldig å få tildelt penger fra felleskassen.
Men teatrene har kanskje en helt annen «frihet»? I så fall bør noen ta en gjennomgang av kriteriene for tildelingene. Å gjennomføre en forestilling med formål å «avdekke et rasistisk nettverk» som entydig kobler en rekke konspirasjoner til 20 navngitte personer i FrPs navn, er så hinsidig og potensielt farlig at det skulle ikke være mulig å slippe unna med det. Om ikke teateret selv ser at man ikke kan gjemme seg bak «ytringsfrihet» og «sensur», så burde vi forvente at mediefolk var oppvakte nok – slik at de ikke blir en karikatur av seg selv.
Muhammedkarikaturen
Dagbladets Aurdal har derimot falt for en annen vri i sakens anledning. Hun sammenligner Oslo FrPs kuttforslag som om Jonas Gahr Støre skulle kutte pressestøtten til (daværende) Magazinet da redaktør Vebjørn Selbekk publiserte Muhammedkarikaturen. «Men det ville være utenkelig å reise et slikt skandaløst forslag,» fastslår Aurdal.
Ja, det ville virkelig være skandaløst, men ikke av de grunner Aurdal trekker frem. Muhammedkarikaturen satte «en hel verden i brann», og tegneren, Kurt Westergaard, 83 år gammel, sitter fortsatt fengslet i sitt eget hjem, med livvakter hele døgnet. Slik vil resten av hans liv bli, mens han som forsøkte å drepe Westergaard med øks snart blir en fri mann.
Og mens «hele verdens medier» rapporterte om all galskapen, volden, truslene om massedrap og brenningen som Muhammedkarikaturene ble gjort skyldig i, så turte ikke den «frie pressen» i Norge å publisere dem. I frykt. Denne frykten som nettopp var utganspunktet for hele saken, da den danske forfatter Kåre Bluitgen ikke fikk noen til å illustere en barnebok han forfattet om koranen og Muhammed.
Selbekk var den første i gammelmediene (HRS publiserte disse karikaturene som den første i Norge) som publiserte det som alle snakket om, men bare et fåtall fikk se. Så at Støre, eller noen andre, skulle foreslå kutt i avisens pressestøtte er å snu saken på hodet – igjen. Det var vel heller de øvrige mediene som burde frykte for slikt kutt, da de – igjen – ikke tok sitt samfunnsoppdrag alvorlig. Eller kanskje riktigere: «Vaktbikkjene» logret for makta, for Støre (og Stoltenberg) påpekte gang etter gang under Muhammed-krisen i 2006: «Ja, vi har ytringsfrihet, men vi har ikke ytringsplikt. Ja, vi har ytringsfrihet, men ikke alle ytringer er kloke.»
Dobbeltrolle
Deretter gyver Aurdal løs på politikernes «rett til å ytre sin mening om kulturuttrykk» som hun mener de bør oppmuntres til å debattere oftere, men «neste gang bør flere av dem gjerne også oppsøke teateret og se stykket de diskuterer». Ja ha, jeg vedder en 1.000-lapp på at Aurdal selv ikke har sett stykket hun frikjenner for de fremsatte anklagene. Men kanskje enda verre:
«Samtidig har politikerne en dobbeltrolle, fordi kultursektoren i stor grad finansieres av offentlige budsjetter som politikerne vedtar. Enhver budsjettbehandling preges til en viss grad av skjønnsmessige vurderinger som tilgodeser organisasjoner og institusjoner som av ulike grunner ligger partienes hjerter nært. Derfor må politikere vokte seg vel for habilitetsproblemer, følge tydelige prinsipper og være bevisst sin egen rolle.»
Igjen de doble standardene som gjør Dagbladet til en karikatur av seg selv. Nå har avisen hatt artikkel på artikkel om debatten om statsstøtten til HRS. Så sent som 8. desember rapporterte Dagbladet følgende fra Venstres Abid Raja:
«Nå forteller han om ‘HRS-dealen’, avtalen som sikret 16,9 millioner kroner til organisasjoner som Raja og Venstre støtter, for at de skulle akseptere at kuttet på 500 000 kroner i støtten til Human Rights Service kompenseres.»
La oss ta med Aurdals avslutning:
«Friheten til å kritisere maktstrukturer og maktpersoner er selve definisjonen på et fritt kulturliv i en liberal rettsstat. Denne rolleforståelsen er det Frp så tydelig mangler, når de fremmer et forslag som bare ville blitt vedtatt i land som Kina, Ungarn og Russland. Partiet viser et fullstendig fravær av prinsipiell tankegang. Ingen av oss lurer på hva Frp ville ment om et Støre-forslag om å kutte støtten til Magazinet.»
Tygg på den: Fullstendig fravær av en prinsipiell tankegang. Og dette påstår hun i en situasjon der flere av dem som er blitt koblet inn i «Ways of seeing» har tilkjennegitt å ha fått redusert livskvalitet, og der justisministerens hjem er blitt angrepet – som ikke er unaturlig å koble til forestillingens budskap. Slikt hadde neppe vært mulig engang i land som Kina, Ungarn og Russland.
Det er som justisminister Tor Mikkel Wara sier i en kronikk i Aftenposten i dag:
«Black Box Teater lever av offentlig støtte. Uten denne støtten ville teateret vært økonomisk konkurs. Moralsk konkurs er teateret allerede.»
(Forsidebilde: Tagging på justisministerens hus. Foto: Tipser)