Bilen vår triller de siste metrene inn mot en eiendom på Midt-Jylland, nærmere bestemt Århus. Fra parkeringsplassen observerer vi to menn i sivilt antrekk, stående bredbent med armene i kors. Dette viser seg å være «velkomstkomiteen», PET, Politiets efterretningstjeneste, altså danskenes svar på norske PST. Etter vennlige håndtrykk geleides vi bak eiendommen, inn mellom et par skillevegger til en liten bakgård. Vi merker oss raskt alle overvåkningskameraene, både foran og bak bygningen. Det er hele 80 stykker av dem på og ved eiendommen og i det umiddelbare nærområdet, fortelles vi. 80 kamerar.
Ut en skuddsikker dør trer en mann i politiuniform med skuddsikker vest og automatvåpen på hver hofte. Han ber om legitimasjon. Mens han forsvinner inn bak den tykke døren med passene våre, kontrollerer de to PET-ansatte håndveskene, hver aller minste lomme i de ulike kameraveskene finkjemmes, og det hele ender med en fysisk ransakelse av både fotografen og undertegnede. Hele tiden i en klassisk hyggelig og jovial dansk tone.
Alt dette skjer utenfor Westergaards politistasjon. Ja, du leste riktig. Etter at Westergaard ble utsatt for terrorattentat i 2010, begått i hans hjem av en somalier utstyrt med øks og en lang kniv, bygde myndighetene en egen politistasjon i forlengelsen av stueveggen til Westergaard og hans hustru Gitte. Stasjonen er døgnbemannet, denne tidlige ettermiddagen med to politi på vakt.
Lettere rystet over opplevelsen i det presumptivt åpne, frie danske demokratiet, geleider den ene fra PET oss tilbake foran huset. Ved inngangsdøren til Westergaards hjem kommuniserer han trådløst med PET-kollegaen bak huset. «Er alt klarert på baksiden?» hører vi det spørres. Med en rask håndbevegelse vinkes vi mot døren, som låses opp av PET fra utsiden. Beskjeden er: – Kom dere raskest mulig inn døren.
Døren smeller igjen bak oss og låses hurtig.
Vi er i fengsel, vi også, og der på stuegulvet med nesen vendt mot entreen står fangen, Kurt Westergaard. En nå mager fremoverlent mann som har nådd moden alder og vel så det, med en grønn stokk i den venstre hånden, og som alltid kledd i en fargerik bukse, denne gangen rød, og som alltid også med et silketørkle i halsen. En hånd strekkes forsiktig frem, akkompagnert av det lune smilet han er så kjent for.
Den vennlige mannen som står der foran oss bærer på en uoppnåelig drøm. Han ville så gjerne kunne ta en helt vanlig spasertur med sin kone.
Det skjedde i de dager
Vi må ta et oppfriskende tilbakeblikk. Da handler det selvsagt om Muhammed-krisen som rystet den frie verden for 13-14 år siden. Opptakten var en harmløs dansk familiebok, Koranen og profeten Muhammeds liv, forfattet av den venstreorienterte Nørrebro-beboeren Kåre Bluitgen. Bluitgen hadde forgjeves over tid prøvd å få en tegner til å illustrere boken. Flere tegnere hadde sagt rett ut til ham at de fryktet vold og represalier om de så gjorde, da typisk med henvisning til nedslaktningen av Theo van Gogh året før i fortidens fristed for religiøst forfulgte, Amsterdam. Van Gogh ble som kjent henrettet av Muhammed Bouyeri fordi han og somaliskfødte Ayaan Hirsi Ali kritiserte islams undertrykking av kvinner i den poetiske kortfilmen Submission (underkastelse, som islam bokstavelig betyr). Frykten til de danske tegnerne var altså ikke tatt ut av løse luften. Den var blodig reell.
Nyheten om tegnerne som takket nei til Bluitgens oppdrag, lakk ut i mediene i begynnelsen av september 2005. I den (da) toneangivende avisen Jyllands-Posten førte dette til debatt på et morgenmøte, som kulminerte med at en journalist foreslo at avisen kanskje burde teste om det hadde spredd seg en selvsensur overfor islam blant kunstnere og kulturpersonligheter. Sjefsredaktøren Carsten Juste tente på ideen og ga oppdraget til kulturredaktøren den gang, Flemming Rose.
Rose sendte bestillingen videre til Bladtegnernes forening. 12 av foreningens 42 tegnere takket ja til tilbudet. Syv av tegningene kunne tolkes som en avbildning av Muhammed (ja, vi sier kunne, ikke minst fordi ingen vet om Muhammed har levd og ingen vet hvordan han eventuelt så ut). Den ene av de syv tegningene var signert Kurt Westergaard, Jyllands-Postens egen tegner: En skjeggete mann ikledd turban påskrevet den islamske trosbekjennelsen og en bombe i turbanen med antent lunte.
Vi må minne om følgende: Det var forholdsvis rolig i tiden etter publiseringen 30. september. Jo, protestene var der fra ulike hold, men protestene var ikke voldelige. Men så dro (visstnok) krenkede imam-delegasjoner ved årsskiftet 2005-2006 både fra Norge og Danmark til Midtøsten for å ildne opp massene. Det klarte de til gangs. De 12 tegningene ble i et møte med rektoren for det islamistiske universitetet al-Azhar til 120 tegninger, inkludert et bilde fra en grisefestival i Frankrike. I tillegg formildet de skandinaviske imamene at Danmark skulle lage en egen statssensurert versjon av koranen og en nedrig film om islam. Videre fortalte imamene at det ikke bare var en dansk avis, men den danske Regjeringen og hele det danske folk som sto bak en hatefull kampanje mot islam og muslimer.
Dette utløste maktdemonstrasjoner fra de islamske rekkene. Vi så grufulle opptøyer over store deler av den islamdominerte verden som ville underlegge kloden islamsk lovverk, altså forbud mot islamkritikk og harselering med Muhammed og hans lære. Over 150 menneskeliv gikk tapt. Skandinavere måtte flykte Gazastripen etter trusler fra en islamistisk gruppe. Den norske og danske ambassaden i Damaskus ble angrepet og satt i flammer. EUs kontor i Gaza ble stormet, og i Pakistan opplevde Telenors kontor angrep i to runder. Også i Libanon fikk Norge smake de hevngjerrige, eller de (visstnok) krenkede: Både vår og Østerrikes ambassade ble totalt smadret. Vi så demonstrasjoner i Thailand, India, Tyrkia, Jordan, Iran, Nigeria og Egypt, samt i Vest-Europa, Oslo inkludert, og de fleste av oss husker antakelig den sedvanlige flaggbrenningen av det røde og hvite flagget og det røde, hvite og blå flagget.
Vi ser oss nødt til å avrunde det som lett kunne blitt en hel avhandling om Muhammed-krisen, med å minne om at den grufulle terroren mot Charlie Hebdos redaksjon i januar 2015 også knyttes til dette magasinets støtte til Jyllands-Posten gjennom å publisere Muhammed-karikaturer, og at terroren måneden etter på Krudttønden i København var rettet mot Lars Vilks som tegnet Muhammed som såkalt rundkjøringshund i 2007. Vilks er som kjent blitt forsøkt drept flere ganger for den tegningen.
Én av de 12 karikaturene fra Jyllands-Posten skrev seg inn i verdenshistorien, kun én. Da vet du hvilken.
-Jeg vil tegne til pennen faller ut av hånden min.
Og avisen han jobbet i, har blitt utsatt for terrorforsøk fire ganger etter publiseringen. De ansatte lever den dag i dag med betydelig sikkerhetsoppbud. Men en egen politistasjon har ikke Jyllands-Posten fått inntil veggene sine. Det er det pensjonisten vi i dag har fått audiens hos som har. Minimum fire politibetjenter er stasjonert der på skift døgnet rundt. Pluss PET som hele tiden er på alerten og som legger ut på tjenestereise når eksempelvis fremmede som oss skal på besøk. Den uoffisielle regningen skal ligge på 26 millioner danske kroner per år for å sikre Westergaard en naturlig død, altså nesten 35 millioner norske kroner etter dagens kronekurs
– Dere må ikke …
Vi har knapt håndhilst på den 83 år gamle tegneren og kunstneren Westergaard, før instruksene fra den PET-ansatte hagler. Vi må ikke;
- ta foto som fanger et vindu
- ta foto foran stuevinduet, heller ikke med nedrullede gardiner, for gardinene kan da gjenkjennes fra utsiden
- ta foto som viser mer enn én vegg i stuen eller i andre rom
- beskrive utformingen av rommene, for gjør journalister det, kan den ene informasjonen legges sammen med den andre, og utenforstående kan danne seg et helhetlig bilde av den korrekte utformingen av boligen
Vi skyter like godt inn følgende med en gang: Mot slutten av møtet med Kurt, ja, vi bruker fra nå av fornavnet, for han er Kurt på de flestes lepper, er det fotografens tur til å få den fulle oppmerksomheten fra Kurt. PET sin mann har under hele vårt møte sittet på vakt i et naborom. Han spretter opp da han forstår at fotograferingen forberedes, repeterer alle tidligere pålagte restriksjoner, og følger det hele med vennlige argusøyne.
Kurt inviterer oss til spisebordet i stuen der kaffen venter og Gittes krydderkake lokker gjestene. Vi føler oss som i et eventyrland, for hele stuen og entreen er fylt med Kurts tegninger og fargesprakende malerier. Han har tydeligvis forberedt seg til møtet med nordmennene, som han mener snakker et språk som lyder like vakkert som et fossefall. 
Han tar frem et A4-ark med trykk av det som har blitt verdens Muhammed-tegning. «Bilag 1» står det som tittel øverst på arket. Dette er det første bilaget fra rettssaken mot den såkalte øksemannen som prøvde å ta livet av ham i hans eget hjem i 2010 (vi kommer straks tilbake til den hendelsen). Dette var mordforsøket som førte til politistasjonen på den andre siden av stueveggen.
Kurt signerer bilaget til undertegnede.
Fingrene hans blar videre, kjærlig og med ærbødighet, gjennom en bunke med karikaturer og illustrasjoner mens disse ordene faller:
– Det er obligatorisk for enhver dansk avistegner å beskjeftige seg med H. C. Andersen. Denne her kjenner dere nok til. Den standhaftige tinnsoldat, som jeg har blandet litt Picasso inn i.
Han peker på teksten under illustrasjonen: «Alle kriger ender ved et forhandlingsbord. Hvorfor ikke begynne der?» Den neste tegningen viser en ulv som sniker seg frempå: – Vi diskutere jo for tiden om vi skal ha ulver til Danmark. Jeg frykter mest de ulvene som går på to ben, også de med skjorte og slips, humrer han.
Kurt forteller at han har tegnet så lenge han kan huske. – Det er akkurat som med musikalske barn som ikke klarer å la være å spille. Har man fått tegner-genet, kan man heller ikke la være å tegne, og selv om jeg nå er blitt gammel, vil jeg fortsatt tegne. Jeg vil tegne til pennen faller ut av hånden min.
Den tidligere læreren og skoleinspektøren har 27 års fartstid (1983-2010) som tegner i Jyllands-Posten. Kurt opplevde tiden i avisen som «spennende, fordi man lever tett på døgnets hendelser og samfunnsproblem som skal illustreres. Problem som skal visualiseres. Og journalister er ikke fulle av løgner, som noen tror. De er begavede mennesker som tenker gjennom ting og som er gode å samtale med».
– Nå er jeg jo fri fra presset om å rekke deadline, og det er på mange måter en befrielse. Jeg lever nå i det jeg vil kalle en disiplinert tilstand. Altså når man begynner på en eller annen tegning eller et kunstverk, så skal man gjøre det ferdig.
– I en avis skal man arbeide hurtig. Danske avistegnere har et slagord som lyder slik: «Når noe skal gjøres hurtig, er det ikke tid til å gjøre det dårlig.» Det er et meget inspirerende slagord, synes jeg.
Fra tid til annen har danske avistegnere kollektive utstilling. Kurt er ofte en av deltakerne. Han vet hvor ytringsfrihetens grense nå har blitt tegnet opp.
– Tegnerne føler seg svært beæret ved at et kunstmuseum vil utstille verkene deres. Men inntil videre så unngår man jo de pinlige emnene. Man velger noen nøytrale emner som alle kan være enige i, det vil si Me too, fattigdom og flyktninger. De stuerene emnene. Og man må for all del ikke tegne for mange profeter, sier han med et lunt smil, og fortsetter: – Det har kostet litt, det å stå opp for den frie tegningen, konstaterer han og drar frem en tegning som han mener er et eksempel på hva avisene ikke vil trykke i dag. Her er den:
– Jeg tror ikke han likte Kurt
Og der ga han oss stikkordet. Å tegne profeten. Hva var det egentlig som konkret skjedde 1. nyttårsdag 2010 da 27 år gamle Muhudiin Mohamed Geele, somalisk statsborger, dukket opp med øks i den ene hånden og en lang kniv i den andre for å hevne profeten?
– Det var jo et merkelig overfall på huset, begynner han forsiktig. – Jeg satt barnevakt for lille Stephanie på fem år, ett av mine ti barnebarn. På et tidspunkt er jeg på et toalettbesøk. Badet ligger like ved stuen, det vil si i entreen. Og det er akkurat i entreen på vei tilbake til stuen at den somaliske mannen smadrer stuevinduet med øksen og trenger inn i huset. I sofaen satt Stephanie med sitt brekte bein etter skiferie i Sverige. Jeg ble umiddelbar klar over at det kun var en ting for meg å gjøre. Valget tok jeg i løpet av et sekund. Hadde jeg fortsatt videre inn i stuen og gått i krig med mannen, så hadde det helt sikkert blitt et blodbad. Jeg ville ikke hatt mange sjanser overfor en ung mann med en øks og en stor kniv. Så jeg trakk meg lynhurtig tilbake og inn på badeværelset som myndighetene allerede hadde sikret, det var et såkalt «safe room», det eneste i huset. Valget var ikke minst basert på en tidligere klar instruks fra PET om hvordan jeg skal opptre i en krisesituasjon. Fra dette sikrede rommet fikk jeg alarmert politiet per telefon, mens mannen ropte ut sine forbannelser og hamret løs på den vibrerende døren jeg fryktet ikke ville klare å motstå angrepet.
Det Kurt her faktisk forteller er at et påtrengende toalettbesøk antakelig reddet livet hans.
Kurt i entreen med blikket vendt mot baderommet som reddet livet hans.
Politiet var på pletten få minutter senere. Somalieren gikk da løs på en av politibetjentene med øksen og ble derfor nøytralisert med skudd i både et ben og en hånd. Men hva med lille Stephanie?
– Den lille var meget tapper. Hun ropte til ham: «Gå din vei, du er en tyv! Du skal gå din vei!» Mens Geele repliserte: «Jeg gjør deg da ingenting.» Det var en sånn hurtig dialog, kan man si.
Da det hele var over, falt denne setningen fra femåringen: «Jeg tror ikke han likte Kurt.»
– Så det var sånn sett en lykkelig avslutning på noe som kunne blitt en fryktelig tragedie. Og jeg lærte også dette: Når PET sier noe, som at de har laget et sikkert rom i hjemmet mitt, badeværelset, ja, så fungerer det.
Geele hadde tette bånd til al-Shabaab og deler av Al Qaida, kunne PET raskt konstatere. Kurt og Gitte ble evakuert umiddelbart og flyttet rundt til ulike «safe house» på Jylland de påfølgende ni månedene.
– Og vi måtte skifte bil hver 14.dag, for vi insisterte på å følge opp jobbene våre, føyer Kurt til.
Man skulle tro at en slik dramatisk hendelse, et terrorattentat, for det var forsøk på terrordrap somalieren fikk 10 års fengsel for, ville utløst solidaritetshandlinger fra aviser på den andre siden av Skagerrak. Da tenker vi selvsagt på Muhammed-tegningen til Kurt. Norsk presse hadde – mener vi – en aldeles glimrende anledning til å publisere den nå, gjerne over alle forsidene. Men den gang ei. Ingen av gammelmediene var på vakt.
Aftenpostens sjefredaktør den gang, Hilde Haugsgjerd, sa følgende i en NTB-melding: «Vårt standpunkt er at denne typen tegninger må kunne trykkes i ytringsfrihetens navn, og det kan hende at vi trykker dem i en konkret situasjon. Men da må det være en konkret nyhetsbegrunnelse.»
Gunnar Stavrum i Nettavisen klarte heller ikke å levere i opplysningstidens ånd: «Norske medier lar seg ikke skremme til taushet, men det er heller ikke spesielt modig å tråkke på andres religiøse følelser. Derfor vil vi fortsatt bruke omhu i vår vurdering av Muhammed-tegningene. Vi vil gjengi tegninger og bilder når det er journalistisk nødvendig, men vi vil ikke delta i en samlet religionskrig mot verdens nest største religion.»
Konkret nyhetsbegrunnelse «bedre enn dette» må vel Aftenposten dermed vente på til neste årtusen? Ikke spesielt modig å tråkke på andres religiøse følelser. Jo, det er det faktisk. Spør Kurt, Stavrum. Det vi kan konstatere, det er at det er terroristene som sitter i redaktørstolen når et skjevt blikk på islam er på dagsordenen.
Og, jo da, undertegnede sendte et innlegg til Aftenposten om redaktørens holdning i sakens anledning. Innlegget ble refusert. Det var «sterke religiøse følelser», for å låne Hauggjerds ord, som styrte redaksjonen.
Hendene som tegnet ny verdenshistorie.
Eliten snudde ryggen til
Men var det Muhammed som Kurt tegnet i 2005? Nei, det var det aldeles ikke, og det har Kurt prøvd å formidle på inn- og utpust gjennom mangfoldige år. Dette som en ren saksopplysning, dog av den interessante arten. Kurt tegnet en terrorist. Tegningen skal formidle at det finnes terrorister som bruker deler av islam som «sin åndelige ammunisjon», som han formulerer det. Men det øret ville ikke imamer og islamske autoriteter i inn- og utland høre på. Tvert om brukte de tegningen for alt den var verdt i deres kamp for å spre hat i håp om å styrke det islamske fellesskapet, et oss mot dem, mener Kurt. Muhammed-tegningen, som den raskt ble titulert, ble et enkelt symbol for «de krenkede» å bruke som det optimale beviset på Vestens nedverdigelse av islam. Islamistene rett og slett kapret hans kunstverk.
Kurt forteller dog ikke dette for å unnskylde seg.
– Jeg beklager ikke tegningen. Men den lever et liv utenfor min kontroll, og det kan jeg ikke gjøre noe med.
Ironien i det hele er jo åpenbar: Han tegnet en terrorist som legitimerer sine handlinger ut fra islamske tekster, for så bli forsøkt drept av nettopp skjeggete menn som har underkastet seg den islamske trosbekjennelsen, som også da en marokkaner og to tunisiere i 2008 ble stanset i siste sekund i planen om å ta livet av ham i hans eget hjem. Tegningen bekrefter altså til gangs budskapet til Kurt.
«Storebroren», eller slektningen, fra 1994.
Tegningen har endog en «storebror» fra 1994. Da ville Kurt lage en karikatur med utgangspunkt i Oehlenschlägers romantiske skuespil Aladdin, som uttrykket «å få en appelsin i turbanen» stammer fra. Og det motsatte av en appelsin i turbanen, mente Kurt, måtte være en bombe i turbanen. Tanken bak var den samme som i 2005: terrorister hadde på en måte kapret profeten.
Et naturlig spørsmål melder seg: Har Kurt fått støtte fra intellektuelle, kulturpersonligheter og kunstnere?
– Nei, det er nok knepent. Altså hvis du tenker på en sånn kulturradikal type, eksempelvis en lærer på gymnaset, så skal jeg ikke forvente støtte, så skal jeg forvente stillhet og forsiktighet. Og personligheter som Suzanne Brøgger (en av Danmarks fremste forfattere i vår samtid, vår merknad), har jo tatt direkte avstand, sier han dempet.
Da griper Erik Guldager, Kurts gallerist som er med oss under besøket, ordet: – Men så har vi vår nasjonale folkehelt innen musikk, nylig avdøde Kim Larsen. Han laget et eget nummer til ære for Kurt som han fremførte på Store Torv i Århus på frigjøringsdagen 5. mai i 2006. Hat og briller, heter det. Teksten lyder blant annet slik:
Og de tegned’ en tegning af profeten
Men det passede ikke asketen
Han kan ikke lide folk, der driller
Så det hele gik op i hat og briller
Men det lykkes vel nok engang
For enden af en wienerbrødstang
Længe leve den fri fantasi
Og det udødelige demokrati
– En bedre blå-stempling av Kurt og også de andre tegnerne kan man vel knapt få. Og jeg spurte Kim Larsen bevisst og meget direkte da jeg møtte ham i 2011, om han støttet Kurt og de andre tegnerne. Kim svarte på strak arm følgende: – Jeg synes det er for ille at gode danske menn som Muhammed-tegnerne, må gå under jorden, som jo også skjedde i 1940.
– Kim Larsens uforbeholden støtte gjorde så vondt for den kreative klassen, altså eliten, alle de beleste menneskene med de riktige meningene. For her kom hele Danmarks Kim og tok Kurts parti, fortsetter Erik.
Og Kurt understreker selv at han setter meget stor pris på at statsråden på utlendingsfeltet, Inger Støjberg, åpent tilkjennegir sin støtte til ham, endog ved offentlig å vise frem nettbrettet sitt som har Muhammed-tegningen som bakgrunns-bilde. – Hun våger den dag i dag. Hun står opp for ytringsfriheten.
Er Kurt skuffet over at den kreative klassen (et nytt og megetsigende begrep for oss) ikke i større grad støttet ham?
– Ja, det må jeg si, altså. Men jeg hadde nok ikke forventet så mye. Jeg er glad for støtten fra det jeg vil kalle folket, om jeg kan si det slik. Når man møter noen på gaten som gjenkjenner en, så sier de: «Det var godt gjort. Fortsett med det, du.» Og det er jo tilfredsstillende.
Kurt har også fått døren slengt midt i ansiktet av denne kreative klassen i full offentlighet. Det skjedde for åpen scene samme år som han unnslapp døden med et nødskrik i sitt eget hjem. Haiti ble rammet av et voldsomt jordskjelv 12 dager etter terrorattentatet mot Kurt. Over 230.000 omkomne, ytterligere 250.000 ble skadet, og tusener av barn stod uten en mor eller far. Internet-auksjonshuset Lauritz.com satte i gang en innsamlingsaksjon, og Kurt sendte en akvarell med et nøytralt, abstrakt motiv som sitt bidrag til Haitis barn. Lauritz.com svarte med return to sender. Det var terrorens menn som uten et pip styrte avgjørelsen. Da gikk Pia Kjærsgaard (Dansk Folkeparti) opp i det røde feltet, som man sier det i Danmark, og hadde følgende melding i mediene: – Jeg støtter Kurt i denne saken. Det samme gjorde Villy Søvndal i Socialistisk Folkeparti, deretter var Lars Løkke Rasmussen fra Venstre, statsministeren, ute med likelydende beskjed.
– I løpet av 24 timer stod alle partiledere frem med støtte. Hele Folketinget, uten unntak, støttet Kurt. Han er den eneste mannen som i flere år har kunnet forene hele Folketinget. Og han fikk støtte fra journalistene, og fra folket. Men de intellektuelle, de skal jo helst ha det så pent. Og de vet godt at det er ikke pent. Trusler og drap grunnet frie ytringer er ikke pent. Men det er vanskelig for dem å anerkjenne det, slår Erik fast.
Saken fikk bred oppmerksomhet også i norsk presse, som hos NRK:
Westergaard selv synes auksjonshusets beslutning er trist.
– Jeg er lei meg, men jeg har stor respekt for at folk kan bli redde. Dersom man blir redde for å ha med mine ting å gjøre, så skal man selvfølgelig ikke det, sier Westergaard til Danmarks Radio.
Likevel synes han situasjonen er beklagelig i forhold til ytringsfriheten.
Wienerbrødstangen og unnskyldningen
Kurt og Erik tok dog en knusende innersving på «de pene». Gjennom galleriet til Erik, Draupner, solgte de akvarellen for 100.000 danske kroner, pluss at 250 trykk av samme akvarell gikk unna som varmt hvetebrød. 250.000 danske kroner endte hos SOS barnebyer på Haiti.
Vi skal tilbake til wienerbrødstangen, som Kim Larsen sang om, og kravet om unnskyldning for det som ble verdenshistoriens Muhammed-karikatur. For det er en sammenheng her: Å lykkes ved enden av wienerbrødstangen.
For å få best mulig frem poenget, skal vi spole litt tilbake. Kurt har nemlig turnert med foredrag i mange land etter karikaturkrisen, som på universiteter i USA, for å forklare verdien av ytringsfrihet, at ytringsfrihet er en uløselig del av Danmarks DNA. Det gikk ikke så godt i USA, for å si det på en dansknorsk måte.
– Det må jeg si ble litt av en fiasko, men som opplevelse også meget interessant. Det var to grupper i auditoriet. På den ene siden de unge anglikanske, protestantiske studenter. På den andre siden satt muslimene. Og det gikk ikke så bra, fordi muslimene ville jo ha en unnskyldning, og det ville jeg ikke gi dem, forteller Kurt.
– Verbalt var det en truende og aggressiv tone, det vil jeg nok si. Det betydde meget for dem å få en unnskyldning for tegningen. Man kunne sitte rolig og høflig og snakke med dem, og som lyn fra klar himmel så kunne de skifte retning og si: «Vi skal ha en unnskyldning!»
Disse studentene i USA er bare et lite eksempel i den uendelige lange rekken av angivelige krenkede som krevde unnskyldning for tegningene. Her er det jo bare å minne om at da Danmarks tidligere statsminister Anders Fogh Rasmussen ble utnevnt til NATO-sjef i 2009, ventet «en hel verden» på at han i tiltredelsestalen skulle unnskylde Muhammed-tegningene, ikke minst for å behage NATO-allierte Tyrkia. Slik gikk det (selvfølgelig) ikke, for sensur er «dialogens fiende», som Fogh Rasmussen formulerte seg. Ei heller imøtekom Fogh Rasmussen det skriftlige kravet i 2005 fra 11 ambassadører til Danmark, anført av den egyptiske, om å straffeforfølge tegnerne og redaktørene, og han avviste å møte de samme ambassadørene. Toppen av kranskekaka tok like fullt den saudiske advokaten som i 2008 i brevs form presenterte seg som direkte etterkommer av Muhammed og representant for alle «Muhammeds etterkommere», angivelig rundt 100.000 personer. Ahmed Zaki Yamani ville rettsforfølge alle danske medier som i solidaritet med Kurt etter at drapsplanene mot ham ble avslørt i 2008, republiserte tegninger fra 2005. Og selvsagt ville advokaten ha en unnskyldning på bordet og at alle aviser fjernet enhver tegning fra nettet.
Men det hele ble til slutt snudd på hodet, kan Kurt fortelle oss. Han som var den ledende imamen i den første delegasjonen til Midtøsten i 2005, Ahmed Akkari, i dag kjent som avhopperimamen, sørget for det i 2013. Akkari hadde da hoppet av det islamistiske toget, og året etter tok han et durabelig oppgjør med egne verdier og holdninger i boken Min afsked med islamismen. Muhammedkrisen, dobbeltspillet og kampen mod Danmark. I beste sendetid på dansk fjernsyn fortalte Akkari at han hadde lest den danske filosofen Søren Kirkegaard. Kirkegaards tekster hadde fått ham til å se det demokratiske lyset.
– Han var i gang på fjernsynet med å unnskylde hva han hadde stelt i stand ved å dra til Midtøsten. Jeg tenkte at dette må være løgn. Jeg ringte redaksjonen og ba dem gi telefonnummeret mitt til Akkari. For var det noen som burde få en unnskyldning, så var det Kurt, forteller Erik, som sa dette i samme svingen til sin kjæreste: «Han ringer ikke, han lille islamistiske dritten og giftslagen.»
Men det gjorde Akkari rett etter sendingen. På dette tidspunktet hadde Erik og Kurt turnerte den vestlige verden rundt og pekt på Akkari som en av de største syndebukkene bak Muhammed-krisen. Der var han altså i telefonen og bekreftet at han gjerne ville møte Kurt og be om unnskyldning.
Det ble raskt arrangert et møte mellom Kurt og Akkari i Eriks hjem – med kaffe og wienerbrødstang. Akkari kom til forhandlingsbordet og ga Kurt en uforbeholden unnskyldning for hva han hadde påført Kurt og familien i den gang åtte år.
– Med ett var den unnskyldningen som den islamske verden hadde bedt om i årevis snudd på hodet: det var Kurt som fikk unnskyldning, smiler Erik fornøyd, mens Kurt humrer om mulig enda mer fornøyd.
Her smetter Kurt inn følgende:
– Hvis dere kan deres historie så vet dere at Hitler kom til makten i 1933 og at dette utløste Danmarks første karikaturkrise to år senere, i 1935. Maleren og avistegneren Hans Bendix grunnla heftet Aandehullet samme år som Hitler kom til makten. Heftet skulle utkomme i utide, som han selv sa det i forordet i den første utgaven. Bendix jobbet også i avisen Social-demokraten, og i 1935 utkom andre utgave av heftet. Bendix avkledde Hitler og nazismen fullstendig – til tyske nazisters heftige protester. Hitler ble blant annet fremstilt med blod på hendene etter at nazister hadde drept kansleren i Østerrike, Dolfuss. Bendix satte dansk eksport på spill, mente sosialdemokratenes statsminister Thorvald Stauvning, en svær mann med med et stort skjegg. Stauvning kommanderte Bendix inn på teppet. Beskjeden var: – Vi vil ikke ha at en tegner begynner å føre utenrikspolitikk. Det går ikke. Fortsetter du med det, så blir du sparket. Så du skal legge ned dette heftet, Aandehullet, som også blir forbudt å selge i kiosker. Hvis du gjør det, kan du beholde stillingen din i avisen Social-demokraten. Men fortsetter du, blir du sparket.
– Det var jo virkelig et hardt slag for Bendix. Statministeren tvang ham til taushet. Men han skulle jo overleve, så han valgte å avvikle heftet, og i 1941 så Bendix seg nødt til å gå i eksil i USA grunnet sin kamp mot nazismen.
– Hele Folketinget fordømte Bendix og heftet hans. Det var andre tider. I dag holder jo alle politikere med oss. Du skal bare ikke tegne profeten, smiler Kurt.
Muhammed bak sløret
Med ett hikster Kurt av latter og vender seg mot Erik: – Jeg håper Erik har fortalt dere hvordan vi behandlet profeten på en utstilling? Har han ikke det?
Nei, den historien får vi først nå, og den daterer seg tilbake til 2009. Kurt hadde da oppsøkt alle gallerier i Århus i håp om å kunne stille ut tegningene sine. Alle takket nei, inntil Kurt banket på døren til Eriks galleri Draupner. Og de løste «Muhammed-problemet» på en «genial måte», mener de begge to.
– Dette skulle bli den første utstillingen av Kurts tegninger og også kunsten hans. Det store spørsmålet var om utstillingen skulle være med eller uten den berømte Muhammed-tegningen. Vi valgte å ta den med, og vi gjorde det på denne måten: Vi spikret opp en treplate foran et vindu i galleriet og hengte Muhammed-tegningen på platen. Deretter dekket vi til det hele med et rullegardin, kjøpt for 20 kroner på IKEA. Vi plasserte altså Muhammed bak sløret, og den enkelte publikummer kunne da selv velge om han eller hun ville se Muhammed. Hvis de løftet på sløret kunne de også lese denne lille teksten:
«I visse land befinner visse ting seg bak sløret.»
– Dette var vårt lille, pene stikk til islam. Og vi fikk mye ros av journalister for at vi løste Muhammed-tegningen på denne måten, for slik fikk vi også vist hva vi første og fremst ville ha frem: kunstneren Westergaard, ikke Muhammed-tegneren.
Men islamistene syntes langt fra at dette var genialt. Igjen mente de seg utsatt for hån og Erik fikk et «stormløp» mot seg og galleriet. – Og det har fortsatt i noen år, sier Erik med klukkende latter.
Kurt griper ordet: – Men det var flott gjort. Jeg hadde jo gått rundt til alle gallerier i Århus den gang og det var ingen som turte. Men det gjorde han. Det syntes jeg var veldig flott.
Kurt reiser seg sakte fra stolen med hjelp av stokken og en hånd på bordet, og går mot entreen: – Hvis jeg ikke er tilbake om 10 minutter, så har jeg falt om.
Erik. – Vi kommer da og henter deg!
Kurt: – Det er godt.
Og det er denne gode og barske humoren dem imellom som også utspant seg samme dag som terrorangrepet skjedde i Kurts hjem i 2010. Erik banker på døren, og på stuegulvet står Kurt i et hav av glasskår:
– Det var et meget intenst øyeblikk, før Kurt åpner munnen: – Jeg vil jo gjerne selv bestemme når jeg skal dra herfra.
– Det vil også være best for min forretning, repliserer Erik.
De to har turnert den vestlige verden rundt med foredrag og for å motta utmerkelser, som den prestisjetunge tyske ytringsfrihetsprisen M100 i 2010, overrakt ham av kansler Angela Merkel. Opplevelsene har vært mange og med inntrykk som har festet seg for livet. Som da Kurt mottok M100-utmerkelsen i det historiske tyske slottet Celienhof, der Sovjetunionens Stalin, USAs Truman og Storbritannias Churchill forhandlet etter 2.verdenskrig. En mengde biler og motorsykler tilhørende sikkerhetstjenesten var oppstilt på slottsplassen, samt de sedvanlige mennene i svarte dresser med propper i ørene. Like før Kurt, Gitte og Erik skulle forlate slottet, slår samtlige kjøretøy på lysene. Dette skjer parallelt med at to turistbusser med kinesere ankommer. – Jeg hadde også sort dress der jeg stod på plassen før Kurt kom ut, og en kineser kommer bort og spør hvem celebriteten er, forteller Erik. «It’s Mister Kurt Westergaard», svarer jeg. Kineseren forstår ikke hvem jeg snakker om. «The Muhammed cartoonist, Mister Kurt Westergaard», prøver jeg igjen. Heller ikke dette forstår han. «It’s President Truman», sier jeg så.
Og der kommer Kurt ut slottsdøren i sitt sedvanlige fargerike antrekk, løfter på hatten og setter seg inn i den pansrede bilen i et blitzregn fra kinserne som i åndenød var klare med autografbøkene sine.
– Livet med PET er perfekt
Livet til Kurt og Gitte, som under vårt besøk befant seg i en østeuropeisk storby der paret har en leilighet, dateres før og etter 1. januar 2010. Friheten forsvant med øksemannen. Redselen Kurt hadde følt på gled gradvis over i sinne, sinne over vanviddet grunnet «en ganske alminnelig dagligdags handling». Skal Kurt ut døren for et ærend, plasseres han alltid bakerst i en pansret bil av PET. PET (og politiet) ble hans nærmeste. Men ikke tro at Kurt klager, tvert om.
– Vi har et utmerket samliv med PET. Helt perfekt. Det går så fint, fortsetter han, tydelig beveget og takknemlig. – PETs folk er meget dyktige. De er svært profesjonelle, og de har også hva jeg vil kalle sosiale kvaliteter. De passer inn i alle miljø og jeg har aldri hørt noen si noe som helst negativt om dem. Jeg vet ikke helt hva PET mener om vårt samliv, men jeg synes at Gitte og jeg har det fint sammen med dem. Og de er jo med alle steder. Og derfor er spøken mellom Gitte og meg at PET må være meget tilfredse med at vi ikke er nudister eller isbadere, humrer Kurt.
Hvis noen et par år før Muhammed-krisen hadde fortalt ham at en tegning – én tegning – fra hans hånd skulle bli til verdenshistorie, ville han ha trodd på en slik spådom? undrer vi.
Kurt rister spontant og lekende på hodet. – Nei, nei, det ville jeg absolutt ha avvist som usannsynlig. Men det gikk jo så annerledes. Muhammed-krisen må jeg nok si var litt uventet. Men så er jeg så glad for at min familie har støttet meg, og glad for Erik som har gjort en stor innsats, synes jeg.
Vi må stille det uunngåelige spørsmålet: Hva er Kurts forhold til islam?
– Jeg ser på islam som en religion som andre religioner som inneholder noe positivt, men også noe negativt. Dens aggressive form. Enhver religion har sitt byråkrati, prestene, og det er jo de som skal gjøre om på tingene, eller nytolke deler av den hellige teksten. Kristendommen har jo fått et mildt og vennlig syn på tilværelsen og menneskene. Jeg kan huske indremisjonen i min barndom. Jeg var jo barn under krigen, og jeg måtte gå på søndagsskolen fordi min far var kjøpmann i en liten landsby og da var det en plikt å gå på søndagsskolen. Og det gjorde jeg. Og det var tøft for en liten gutt på seks år, synes jeg. Det var tre personer jeg var meget redd for: Gud, Satan og Hitler, som jeg også forstod ikke var særlig vennlig. Jeg var mest redd for Gud. Satan han kunne komme opp gjennom kloakken, forestilte jeg meg. Så var det Hitler, og Hitler kunne jeg høre på radioen. Den fryktelige stemmen.
– Vi hadde jo en hund, en tysk Boxer, som far kjøpte i 1937. Det var en deilig hund. Den het Hitler fordi min far syntes at når den bjeffet hørtes det ut som da Hitler holdt tale på radioen.
– Den 9. april 1940 gikk min bestemor tur med hunden nede ved havnen. En massekolonne med tyske soldater kom gående. Hunden rev seg løs, og hun ropte: «Hitler, Hitler!» Bestemor fikk beskjed om å møte samme aften ved kasernen med hunden levende eller død. Det gjorde hun og tyskerne avlivet hunden. Det er den første og eneste hunden jeg kjenner til som døde for fedrelandet.
Og han var selv en liten motstandsmann under krigen. På den andre siden av gaten i hjemmet i lille Døstrup lå forsamlingshuset der russiske krigsfanger ventet på sin videre skjebne.
– Jeg fikk bestemor til å lage en masse med leverposteibrødskiver som ble lagt på et fat. Jeg holdt øye med vaktposten som marsjerte rundt huset. Når han forsvant rundt hjørnet, hadde jeg to til tre minutter på meg til å løpe over veien og rekke frem fatet gjennom piggtrådgjerdet. Fangene tømte fatet på sekunder mens de sa: Hitler kaputt, Stalin gut. Så ja, jeg var motstandsmann allerede i en tidlig alder.
Planlagt terror i Oslo
Den opplyste leser vil muligens huske en meget spesiell hendelse i Oslo i september 2011. Kurt og Erik var i Oslo i forbindelse med en boklansering på Litteraturhuset. Anledningen var at Kurt hadde illustrert boken til Geirr Lystrup, Fortell fra Spania, Tobben!
Les Geirr Lystrups hymne til Kurt Westergaard.
Å gode gud som i himmelen bor
Kan du si meg hvorfor han
Er så farlig mann?
Lanseringen av boken om myter og kulturmotsetninger fra tiden da den siste maurerkongen rømte fra Alhambra i 1492 og fram til dagens Norge, ble brått avlyst. Den offisielle begrunnelsen var at Kurt hadde fått hjerteflimmer. I mediene ble det spekulert heftig i om avlysningen handlet om terrorplaner.
Og sannheten kan vi avsløre i dag: Spekulasjonene var helt korrekte. Erik og kjæresten var sammen med Kurt og Gitte i Vigelandsparken da det plutselig dukket opp en mengde sikkerhetsfolk i sivil rundt dem. Beskjeden var krystallklar: – Dere skal bort. NÅ!
Kurt og Gitte ble eskortert i et rasende tempo direkte til Gardermoen. Sikkerhetsmyndighetene «kapret» et fly som var klar til avgang, og fjernet i hui og hast en håndfull passasjerer som var ombord. Over Skagerrak fløy Kurt og hustruen i sikkerhet.
Det skulle ha blitt funnet en bil ved Vigelandsparken med en mengde våpen myntet på «terrorist-tegneren».
Kurt og Erik ble instruert av PET til å ljuge overfor pressen. Begge formilder tydelig overfor oss at situasjonen opplevdes som meget ubehagelig. Erik, som talsperson for Kurt, har særlig dårlig samvittighet overfor en navngitt NRK-journalist, som også dukket opp på døren til Erik i Danmark etter hendelsen.
– Jeg løy to ganger til ham. Først på telefon i Norge, deretter da han banket på døren min i Danmark. Peter Svaar får en unnskyldning i boken om Kurts liv etter Muhammed-krisen. Den utkommer etter Kurts bortgang.
Hvem som stod bak attentatplanen i Oslo, kjenner verken Kurt eller Erik til. Det spesielle er jo også at det offisielt ikke ble foretatt pågripelser. Kanskje PST og PET letter på sløret den dagen Kurt har vandret?
Så gjorde han det igjen
Vi må selvsagt også stille det opplagte spørsmålet:
Har du noen gang angret på at du leverte fra deg tegningen av mannen med bombe i turbanen?
– Nei, det er hva man sier på dansk: Det er et godt spørsmål og det har jeg avstått fra, for det nytter jo ikke. Jeg angrer ikke. Det har jo skjedd. Det kan ikke utraderes. Jeg gjorde bare jobben min. Det var bare et stykke arbeid, som så mye annet jeg har tegnet. Så jeg tenkte ikke over det, at det var noe spesielt.
– Jeg anså tegningen som rimelig vellykket, et godt stykke arbeid. Det var det redaksjonssjefen også sa da jeg leverte arbeidet, at den var utmerket: «Takk for den!»
Kurt trodde at etter volden og opptøyene i 2006, ville det roe seg. At det hele mer eller mindre ville gå i glemmeboken.
– Men det gjorde det jo åpenbart ikke. Så nå er jo karikaturene blitt en del av Danmarks-historien. Det har søren meg vært overraskende. Og så har jo tegningene bekreftet, i alle fall for meg, at en tegning er et sterkt uttrykk som virkelig kan formidle noe som 1.000 linjer med skrift kanskje ikke kan uttrykke på samme direkte og kontante måte.
Kurts tegninger selges verden over. De er å finne i til sammen 58 land, inkludert i den islamdominerte verden. Den som ble verdens Muhammed-karikatur ligger trygt i en safe. En kunstekspert i London har vurdert prisen på den slik: Den er ikke mulig å sette en pris på. Det er knapt et tak for hvor mye den kan gå for på en auksjon. Og gjennom årene etter Muhammed-krisen har folk sendt hilsener fra hele verden til tegneren i Århus gjennom galleri Draupner. Kurt er en mann mange ser opp til, et forbilde, for han beklaget ikke at han gjorde jobben sin den dagen i september 2005, han stod opp for det som virkelig er «hellig» for ham; den frie ytringen på et stykke papir.
Kurt har troen på fremtiden, fortalte han for noen år siden til en hollandsk journalist, som ble overlykkelig over svaret. Hun hadde nemlig forventet at svaret ville bli det motsatte, og når Kurt har troen på fremtiden, da er det virkelig håp, mente hun. – Min familie teller mange ulike nasjonaliteter, men det er ingen problem. Vi kommuniserer godt. Danmark er jo blitt et multikulturelt land, og det gir noen problemer, som kommunikasjon og alle som er så krenkelsesparate, sånn oppfatter jeg det. På den annen side, de verdiene vi selv står for, synes jeg er meget sterke og forhåpentligvis overbevisende.
Selv lever han etter dette ordtaket: festina lente. – Det betyr «skynd deg langsomt», og det ordtaket liker jeg godt. For min samlivspartner PET mener jeg dette ordtaket passer utmerket: «Mistenksomhet er sikkerhetens mor.»
Etter nesten to timer med Norgesbesøk sliter Kurt med konsentrasjonen. Vi forstår at vår tid i hans hjem raskt går mot slutten. På dette tidspunktet tar Erik frem tre skisser som er forent i samme ramme. Kunden som har kjøpt dem ønsker Kurts signatur på baksiden. – Kurt, kan du skrive «De tre originale skisser» og signere her? spør Erik. I flere omganger svarer Kurt tilbake spørrende: «De tre, hva sa du? Originale?» Han må gjøre om på signeringen som gikk feil i første runde. Men endelig er «De 3 originale skisser» på plass fra Kurts hånd.
Vi står rundt han nærmest i en form for andakt da vi ser følgende skje: Kurt er intenst i gang med å signere navnet sitt under de tre originale skissene. Den første bokstaven a i Westergaard omgjøres med ett til et hode med en turban-bombe med antent lunte. Under bokstaven formes en kropp. Kroppens høyre arm får et maskingevær i hånden, og et bombebelte dukker opp rundt livet. Men Kurt er ikke ferdig med den sorte tusjen. Han vil ha den røde også. Til lunten og beltet.
Kurt gjorde det igjen. Han tegnet terroristen.
Vi fanget hele den raske tegneprosessen på video som vi ville vise i dette intervjuet. Men PET satte foten ned. Av sikkerhetsmessige årsaker.
En tegning utført i løpet av noen sekunder. I Danmark i 2018. Presist 14. desember – på Muhammeds hellige fredag. Det var da tankene gikk til hva forfatteren Ole Asbjørn Ness nylig sa i et portrett med HRS: «Islam er bare et problem fordi vi er svake.»
Men Kurt, han er den sterke blant oss.
Men det lykkes vel nok engang
For enden af en wienerbrødstang
Længe leve den fri fantasi
Og det udødelige demokrati
Foto: HRS