10. desember publiserte Statistisk sentralbyrå (SSB) en artikkel med analyse av norskfødte med innvandrerforeldre i arbeid og utdanning, altså 2. generasjon. Her har Simen Sandelien i en status på Facebook (gjengitt her med Sandeliens velvillige tillatelse) spesielt merket seg figur 4 som viser skjevhetene i yrkesdeltagelse hos 2. generasjon sammenlignet med resten av befolkningen:
I strid med virkeligheten
Hva betyr dette?, spør Sandelien, og gir svaret selv: Det betyr at estimatet til Holmøy og Strøm (SSB, 2017, s.5) – et tall som skremte mange – antagelig er altfor lavt.
Holmøy/Strøm konkluderte som følgende:
«Realistisk migrasjon bidrar til å svekke offentlige finanser. Sammenlignet met 0-scenariet ligger det skattebeløpet som mangler på at handlingsregelene oppfylles, nær 10.500 2013-kroner per innbygger eller 2,5 prosent av Fastlands-Norges BNP fra 2025 til 2100.»
Som kanskje noen husker (gammelmediene var ikke spesielt interessert i å forfølge denne nyheten) så betydde overnevnte konklusjon av enhver i Norge, liten som stor, må betale 10.000 kroner per person ekstra per år for innvandringen. En familie på fire får altså en ekstraskatt i året på 40.000 kroner.
Men, som Sandelien påpeker, modellberegningen til Holmøy/Strøm bygger på en forutsetning (s.21) om at norskfødte barn av R3-innvandrere (ikke-vestlige innvandrere) som er i strid med empirien.
«I alle beregningene i denne rapporten har vi imidlertid forutsatt at alle norskfødte, uansett foreldrenes opprinnelsesland, har den samme atferden som gjennomsnittspersonen i R0-gruppen (norsk opprinnelse, red.) for gitt kjønn og alder.»
Figur 4 fra den nye undersøkelsen til SSB viser at dette premisset ikke holder. Tvert imot tyder virkeligheten på at R3-innvandrere i gjennomsnitt vil gjøre det svakere i et ukjent antall generasjoner fremover. SSB forteller dessuten om stor forskjell i forhold til landbakgrunn.
Svekket velstand
Tallene tyder dessverre på at enkelte grupper er svært kostnadskrevende, påpeker Sandelien, og fortsetter: Det er kanskje stigmatiserende å si det, men det er mye mer problematisk å fortrenge det. All den tid vi fortsatt fører en innvandringspolitikk som vil få omfanget på dette problemet til å vokse betydelig i de neste tiårene, tror jeg vi er nødt til å ta denne debatten.
Sandelien reagerer spesielt på hvordan det ligger an i gruppen 30-39 år. Dette er årene da man er mest yrkesaktiv. Blant de uten innvandrerbakgrunn havner 13,2 prosent i kategorien helt ledige samt «annet». For 2. generasjon havner hele 22,1 prosent i denne gruppen.
Dette er gruppene som er en utfordring for velferdsstaten. Forskjellen er ganske dramatisk.
Sandelien slår fast at migrasjon fra R3-land senker Norges velstandsnivå. Det er det tallene viser. Akkurat hvor mye velstandsnivået vil svekkes er uklart, fordi vi ikke har empiri til å si om det tar 3, 4, 10 eller 100 generasjoner å jevne ut forskjellene.
Migrasjon fra fattige land er altså ikke bærekraftig. Det er kun en nullvisjon som med troverdighet kan ha den merkelappen, mener han, for selv et lavt antall ankomster vil legge varig sten til byrden. Han tror ikke det finnes et eneste land i verden som kan unngå politisk destabilisering gitt at en slik stadig stigende byrdeøkning får fortsette over tid.
Politikken må endres. Av forsiktighetsgrunner, er Sandeliens svar, som videre peker på en ny utfordring: gammelmediene og politikere.
Inkompetente
Problemet er også mediene, sier Sandelien, da mediefolk er for matematisk inkompetente og har for stor ideologisk slagside til å forstå hvor prekært viktige disse tallene er for våre barn og barnebarn. De vil intenst ikke at verden som den er, selv om den er det. De slår seg til ro med bortforklaringer, når instinktet deres burde fortalt dem at de bør grave dypere. De unnlater å plukke opp og videreformidle det gode stoffet som faktisk produseres på dette området.
I sum bidrar mediene til at folk flest ikke kjenner til at denne enorme og uklare kostnadsbomben bygges opp. Det styrker velgernes inklinasjon mot å velge politikere som har en fortelling om at «alt går bra». Stortinget består av for mange slike «alt går bra»-politikere. Ikke fordi de har rett, men fordi velgerne drømmer om en fremtid der «alt går bra». Disse politikerne makter simpelthen ikke å stake ut en kurs for å møte en fremtid som ser alt annet enn lys ut.
Folk flest lever sammen med dagens elendige journalister i nuet.
Veivalg
Veivalgene – som FN-avtalen om migrasjon – drøftes ikke mot dette bakteppet. Landet styres mot grøften, og de som burde bry seg gir blaffen, sier Sandelien.
Kombinasjonen av ideologiske medier og en nåtid som fortsatt er preget av ganske stor velstand er en enorm kløft. Vår kulturelle motvilje til å snakke om problemer eller skille oss ut er tilsvarende problematisk.
Sandelien tilkjennegir at han i økende grad er pessimistisk. Når selv ikke Frankrike og Sverige har nådd «tipping point» enda, er det mye som tyder på at forstyrrelsene i samfunnet må bli veldig store – før man får noe som ligner en sterk folkelig vilje til ny politikk. Det som bekymrer han er at et land i en slik tilstand vil velge seg en sterk og handlekraftig leder fra et politisk fløyparti. Han mener det må gå an å endre innvandringspolitikk i restriktiv retning uten å havne der, men han fortviles over at det er så vanskelig å få forståelse, og at mediene er så utrolig svake på dette feltet. Men, fortsetter han, politikere som forsøker å gjøre store endringer på dette området uten opinionen i ryggen, risikerer først og fremst sin egen kortsiktige politiske karriere. Alle vet hva som skjedde med Enoch Powell.
Dette er for øvrig en bekymring som han nok deler med mange av gammelmediene og politikere, men de samme klarer ikke å se sammenhengen med hva de selv er i ferd med å drifte frem.
Sandelien ser også noen positive trekk: Den mer åpne debatten, og opplevelsen av at vi nå er flere som tør å gripe ordet, gjør det lettere – også for andre – å senke skuldrene. For historisk har det vært veldig stort rom for politisk posisjonering i innvandringsliberal retning. Det har vært trygt og uangripelig å være innvandringsliberal. De som har vært kritiske, har blitt marginalisert og stemplet – og var slik sett ikke noen trussel.
Slik er det ikke lenger, hevder han. Selv de som er veldig motvillig til å ta inn over seg problemene – de som klamrer seg til de liberale doktrinene – er nå nødt til å dempe retorikken sin for selv å unngå å bli marginalisert. Det eksisterer en betydelig politisk risiko, også for de liberale.
Sandeliens «bønn» er at man som et minimum bør be SSB om å kjøre DEMEC-beregningen av kostnadene med innvandringen på nytt med en bedre modellering av kostnadene i 2. og 3. generasjon.
Det er jo ikke all verden å be om – men det forutsetter jo at politikerne vil vite og at gammelmediene evner å formidle realitetene. Og her har Norge enda en vei å gå.
(Simen Sandelien er selv lokalpolitiker for Høyre og svært engasjert i innvandringsdebatten)