Leder Dagbladet (3. desember): «Det norske skattesystemet har i all hovedsak to formål: Inntektene skal dekke fellesskapets utgifter, noe eiendomsskatt i de fleste kommuner er med på å gjøre. Skattene skal også utjevne forskjeller, noe den progressive modellen Oslo har valgt er med på å sikre.»
At rikinger ikke liker eiendomsskatt og saksøker Oslo kommune hadde krevd et eget innlegg, så den ballen lar jeg ligge. Milliardærer kunne vært «fraværende» for min del, da opphopning av enorme formuer på noen få hender er et samfunnsmessig sykdomstegn.
Selve søylen i samfunnet er de som befinner seg på midten av skalaen, som utgjør selve trestammen, som finansierer velferdsstaten. Vi som tilhører kategorien «normale mennesker», som lever et ordinært liv, som er heltidsarbeidende, med maks fem ukers ferie hvert år, og som betaler skatten pliktoppfyllende hver måned.
«Lønnsslavene» i privat sektor er arbeidsmaurene i maskineriet, uten dem hadde vi ikke hatt heltidspolitikere som lever i sin lukkede verden bak Stortingets tykke vegger. Vi hadde heller ikke hatt universitetene med sine skrivebordsakademikere med høyt svevende postmoderne teorier.
Trestammen utgjør alle de menneskene som ikke svømmer i en pengebinge eller som ikke lever av rundhåndet overføring fra staten.
I den gruppen der de fleste ikke bidrar på noen som helst måte til felleskassen, og som vokser raskest blant alle gruppene i Norge, er ikke-vestlige innvandrere. Det er mennesker som bare bor i Norge uten at de trenger å jobbe i det hele tatt, men med helt spesielle privilegier.
Adel er betegnelsen på en samfunnsklasse som, fortrinnsvis historisk, hadde særskilte juridiske privilegier. Tidligere innebar dette ofte skattefrihet i større eller mindre grad. Det var mennesker som typisk ikke hadde ordinære jobber, men fikk alt de trengte, og gjerne mer til, rett i fanget.
Vi har i dag en slags rik og en fattig adel i Norge. I kategorien «fattig» adel hører innvandrere fra tredje verden til, de som har fått helt spesielle privilegier. Det er mennesker som gjerne lever isolert i sine egne miniatyrsamfunn, hvor de har all verdens tid til å dyrke sine egne guder, vedlikeholde opprinnelseslandets kultur og feire sine egne høytider. Gjerne også finansiert av staten.
Denne nye adelen med helt spesielle privilegier får sine behov tilgodesett via et intrikat system av direkte og indirekte skatter, som går mest utover den arbeidende middelklassen i Norge. Det går selvsagt også utover nordmenn, som av forskjellige årsaker har havnet nederst på rangstigen, det kan være rusproblemer, vanskelige familieforhold eller alvorlig sykdom.
Den norske velferdsstaten var opprinnelig ment for å hjelpe de minst privilegerte nordmennene blant oss. Det er det ikke lengre fordi de selverklærte «gode» menneskene (selv med gode og trygge jobber) på et eller annet tidspunkt fant ut at å importere personer fra Midtøsten og Afrika, var et humanitært prosjekt. Resultatet er blitt at disse menneskene har fått innvilget en rekke goder, på bekostning av den svakerestilte opprinnelige befolkningen.
Mitt hovedanliggende er innvandringen til Norge som ikke er i nærheten av å være sosialt og økonomisk bærekraftig, må opphøre. Somaliere begynte å innvandre til Norge sent på 80-tallet. De er den største ikke-vestlige gruppen med over 40.000 medlemmer. Så følger Pakistan (37.400), Irak (34.000), Syria (30.000) og Eritrea (26.000). Dette er grupper med svært lav yrkesdeltagelse og høyt trygdeforbruk, i tillegg til høye fødselstall.
Halvparten av dem har bosatt seg i Oslo. Byen med landets aller dyreste boligmarked. Og i dag kunne SSB fortelle oss at Stor-Oslo har passert én million innbyggere. Hvor gode nyheter er det når vi samtidig vet at befolkningsveksten stort sett er innvandringsrelatert, og det til tross for lavere innvandring siste år? Hvilken innvirkning vil det få på eiendomsskatter, andre skatter og avgifter, bare for å utjevne forskjeller?