Utenriksminister Ine M. Eriksen Søreide (H) var i dag i Stortinget hvor hun redegjorde for det Regjeringen har bestemt heter FNs migrasjonsplattform. Eriksen Søreides redegjørelse var fin den, bare med forbehold at hun ikke vektla det som faktisk er de problematiske forhold med avtalen. Utvilsomt leses og tolkes avtalen/plattformen forskjellig, ikke bare internt i ulike land, men også land seg imellom, og derfor har da også en rekke land trukket seg. Det i seg selv lover ikke godt for en internasjonal plattform/avtale.
Eriksen Søreide lente seg tungt på at den er ikke-juridisk bindende, og at det som er nedfelt i teksten som Norge ikke er enige, for eksempel punktet som skal dressere mediene til å snakke pent om innvandring, har de gjort sitt for å få endret på. Men handlingsrommet synes å ha vært lite, for når de ikke fikk ut den forelagte teksten så klarte de å få inn at denne mediedressuren skal skje med full respekt for pressefriheten.
Mål 17, pkt c) lyder som følgende (gjengis på engelsk, da tolkningsmulighetene er flere):
Promote independent, objective and quality reporting of media outlets, including internetbased information, including by sensitizing and educating media professionals on migration-related issues and terminology, investing in ethical reporting standards and advertising, and stopping allocation of public funding or material support to media outlets that systematically promote intolerance, xenophobia, racism and other forms of discrimination towards migrants, in full respect for the freedom of the media.
Hvordan dette punktet i praksis skal løses gjenstår å se, men én ting kan vi være sikker på: Det vil løses forskjellig i ulike land, ikke minst fordi vi også snakker land som i dag ikke har pressefrihet. Og hvem skal avgjøre hva som er «intoleranse, fremmedfrykt, rasisme og andre former for diskriminering»? Vår hjemlige diskusjon om disse temaene viser vel hvor problematisk dette er. Det er akkurat dette som gjennomsyrer hele avtalen/plattformen, og som dermed kan ende med at velfungerende land får enda mer innvandring fra ikke-fungerende land, som i praksis vil bety en liberalisering av innvandringspolitikken.
Det skulle man jo tro at Stortinget var interessert i? Ikke minst hvis våre folkevalgte faktisk setter Norges interesser i front.
Ville ikke debattere
Som et ledd i å få en debatt om FN-avtalen foreslo Morten Wold (FrP) at saken teknisk sett ble tatt opp på en slik måte at man kunne få en reell debatt i Stortinget. Det ble stemt ned. Ergo kunne hvert parti gi en representant en taletid på inntil fem minutter. De som uttalte seg var Ap, Høyre, FrP, Sp, Venstre og KrF.
Aps Anniken Huitfeldt hovedanliggende var at Regjeringen har hatt en dårlig prosess i denne saken. Hun viste blant annet til at saken er opp og avgjort, så hvorfor komme drassende med dette til Stortinget nå, samtidig som hun påpekte at Regjeringen «ikke har sørget for å konsultere Stortinget og ikke har den evnet til å informere og opplyse den offentlige diskusjonen.»
Så interessert er altså Ap i denne avtalen.
Deretter fulgte Michael Tetzschner (H) som støttet sin partikollega Eriksen Søreide fullt ut, og vektla tekstens ikke-rettslige karakter og at den heller ikke skal kunne brukes for å hevde at en har etablert en sedvanerett. Han viste videre til at «tvetydigheten i teksten har gjort det nødvendig at Norge, sammen med andre land, de som står oss nærmest, igjen å understreke at vi som suverene stater bestemmer hvilken migrasjonspolitikk som skal føres innenfor landets egen jurisdiksjon. Det er kjernen av hva det innebærer å være en suveren stat.»
En slik opplæring i suverenitet er jo greit nok, men Tetzschner tok ikke opp hva som eventuelt kan skje hvis denne plattformen sniker seg inn via andre dokumenter, typisk traktater, konvensjoner eller avtaler, som er juridisk bindende eller som på andre måter kan føre til sanksjoner hvis de ikke følges. Han forholder seg som om noe slikt er utenkelig.
Jon Engen-Helgheim (FrP) på sin side viste til at det er viktig å ta en åpen debatt om noe som bekymrer borgerne, slik som denne avtalen/plattformen har gjort. Han stilte seg derimot mer skeptisk til at Stortinget, med henvisning til Ap og Sp som har ønsket en redegjørelse om denne avtalen, nå avviser å ta en debatt om den. Saken er heller ikke avgjort, påpekte Engen-Helgheim, og viste til at en formell tilslutning er berammet til 19. desember på et FN-møte i New York. «Men hvis man ønsker å få belyst denne saken, så må man jo ikke si nei til en debatt, det er oppsiktsvekkende», poengterte Engen-Helgheim, som deretter viste til at de øvrige partiene vektlegger at internasjonale samarbeid er viktig, som det selvsagt er, men det fortoner seg som noe underlig når de samme gjør et stort poeng til å ta avstand fra deler av innholdet i avtalen: «Så står man bare igjen med å stemme for en avtale på grunn av det er en internasjonal plattform, ikke på grunn av at det er en god internasjonal plattform», som videre etterlyste de øvrige partienes gode argumenter for denne avtalen som faktisk vil gjøre en forskjell. Han tror heller ikke at en såkalt uforpliktende avtale vil få land som allerede i dag blåser i sine forpliktelser til å endre praksis, men at land som følger folkeretten i dag ved denne avtalen faktisk forplikter oss til å endre egen politikk på området.
Men at Stortinget bryr seg lite eller ingenting om denne avtalen var åpenbart for alle som overvar seansen.
Sirkus
Marit Arnstad (Sp) var, som Huitfeldt, svært overrasket over at Regjeringen kommer til Stortinget nå for å redegjøre for saken, hvorpå hun påpekte at «vi som Storting har ikke noe grunnlag for å ta stilling til plattformen». Arnstad understreket, som Tetzschner, at «Norge skal beholde nasjonal suverenitet over alle sider ved norsk innvandringspolitikk og tar det for gitt at Regjeringen har sørget for det i forhandlingene om avtalen». Videre påpekte Arnstad at hvis denne avtalen innbærer noen suverinitetsavståelse så er det brudd på grunnloven, og da står vi overfor en helt annen sak om så skulle være, men denne type avtale er helt og holdent Regjeringens konstitusjonelle ansvar. Og det har tydeligvis også Regjeringen ment, sa Arnstad, men når Regjeringen nå tar denne saken til Stortinget så vitner det om at intern uenighet i Regjeringen bringes inn i stortingssalen.
Arnstads poeng er altså at når Stortinget ikke er invitert inn i prosessen, så har de heller ingenting å gjøre når avtalen/plattformen ligger på bordet. Da tar de det «for gitt» at Regjeringen i denne saken ivaretar Norges interesser. Men jeg tror nok at mange forventer at våre folkevalgte setter seg inn i også denne form for dokumenter og sier fra om det er noe som ikke synes bra, særlig siden den ha skapt debatt i en rekke land. Da kunne det kanskje ringe noen klokker? Eller skal man bare lene seg tilbake, og i ettertid peke på denne Regjeringen og si «det var deres skyld!».
Audun Lysbakken (SV) tok imidlertid kaka i dagens debatt. Han mente hele saken var bortkastet tid, kalte det et skuespill, hvorpå han harselerte over FrP, «ytre høyre» og Regjeringen som et sirkus.
«En pinlig affære hvor Stortingets sin tid misbrukes til å gi et regjeringsparti en mulighet til å komme ut av en knipe med sine egne kjernevelgere. Vi har det slik i utenrikspolitikken at regjeringen til og med kan gå til krig uten å komme til Stortinget, men det her kommer de til Stortinget for. Vi er ikke bedt om å gi noe råd. Det er Regjeringen med Fremskrittspartiet i som står ansvarlig for tilslutningen til den her plattformen. Og det er ganske åpenbart hva som har skjedd her. Fremskrittspartiet har ikke forstått hvor stort sinne dette ville utløse hos sine egne, kommet for sent på banen, tatt noe som ikke var en formell dissens. Man kunne jo selvsagt kommet til Stortinget lenge før beslutningen skulle tas, det ville gitt mening kanskje, men det skjedde ikke. Sannsynligvis fordi Fremskrittspartiet sov i timen. Vi har altså en regjering som lar seg stresse av Resett, Hege Storhaug og av assorterte konspirasjonsteoritikere på ytre høyre fløy. Det er utrolig at Regjeringen får seg til å presse seg inn på Stortingets sin dagsorden bare for at Fremskrittspartiet skal få reparere sitt forhold til de her miljøene. Så her ser vi hvilket prosjekt KrF og Venstre har rotet seg inn i, altså en Regjering hvor husfreden bare blir bevart hvis ytre høyre på internett er fornøyd. Det er bare å gratulere. I denne saken fremstår den borgerlige Regjeringen som et sirkus, med Erna Solberg som sirkusdirektøren, Fremskrittspartiet som narr og Venstre som narrens dansende statist. Det her er å kaste bort Stortingets tid. Jeg har ikke behov for å bruke resten av min taletid.»
Det er vel bare å legge til at stortingspresidenten anmerket at «den type karakteristikker av en regjering kanskje ikke helt hører under det parlamentariske ordskiftet». For egen regning vil jeg legge til at det var en del andre karakteristikker i Lysbakkens innlegg som heller ikke burde tilhøre det parlamentariske ordskiftet.
Abid Raja (V), som ellers er flink å slenge med leppa, tok for øvrig også avstand til Lysbakkens ordbruk, det er i det minste noe. Ellers benyttet han sin taletid til å snakke varmt om FNs plattform, som han for øvrig omtaler som en pakt. Deretter brakte han inn sin egen innvandringshistorie som et bevis på hvor vellykket innvandringen til Norge er, for «nasjonalismens drøm er et luftslott, det har aldri eksistert og det vil heldigvis aldri eksistere, det er det vår jobb og sørge for aldri skjer», slo Raja fast.
Knut Arild Hareide (KrF) siterte Engen-Helgheim på følgende: «Setter Norges signatur på noe som er sterkt beklagelig», der han mente at denne type ordbruk fra stortingets talerstol innebærer at Engen-Helgheim ikke har tillit utenriksministeren. Han påpekte videre at KrF har full tillit til utenriksministeren, men at han denne gangen ikke så noen grunn til takke utenriksministeren for redegjørelsen – da denne redegjørelsen aldri skulle ha funnet sted, da saken allerede er avgjort. Han så heller ikke noen grunn til å diskutere en plattform som ikke er bindende for Norge, samtidig som han ga sin tilslutning til FNs migrasjonsplattform.
Dette er altså Stortinget 2018. Er det lov å gremmes?