Burde vi ikke etter 7. januar 2015 gjort det samme som når vi kræsjer bilen? Da stopper vi opp, sørger for at den taues til bilpleie der den finkjemmes i «metall-sømmene». Det ødelagte fjernes og erstattes med nye funksjonelle deler, før vi kan kjøre videre. Kan våre politikere og medier overføre denne analogien til det nye Europa i jihadens svøpe?
Jeg hadde et håp etter at Europas fremste satiremagasin ble rammet av den forferdelige terroren formiddagen 7. januar 2015. Fordi det var et slikt kolossalt angrep på ytringsfriheten som i bunn og grunn rammet hele Europas medieredaksjoner.
Min favoritt: 100 piskealg hvis du ikke dør av latter.
Jeg mente den gang at en dypt selvransakende offentlig samtale var hva Norge og Europa fortjente. For enhver ærlig sjel må være enig i at Europa har kræsjet. Antakelig aldri så tydelig som etter blodbadet i lokalene til ærverdige Charlie Hebdo. Jeg tror de fleste den gang var i samme tilstand som meg selv: mentalt på tå hev. Når kommer neste angrep, hvor, mot hvem?
Terroren i Paris var Europas kulturelle 9/11. Kontinentet mistet sin uskyld. De fremste åndsforkjemperne ble massakrert. Ingenting blir som før, husker jeg at jeg tenkte denne dagen for fire år siden.
Dette er ikke overilte ord. Det er tvert om en realitetsbehandling av den tilstanden vårt lederskap har satt befolkningen i. Vi har mistet tryggheten vår, og uansett hvor milde briller jeg setter på nesen, ser jeg ingen lysning. Ufri og voldelige grunnelement i islam har inntatt Europa. Terrorangrepene siden den gang har vært så mange at jeg har gått ut av tellingen, fra de store (Paris 2015, deretter Manchester), til de så mange mindre dødelige i omfang.
Jeg tror nyheten i kjølvannet av henrettelsene i Charlie Hebdos lokaler som gjorde dypest inntrykk på meg, var at små barn – barn – født uskyldsrene – i franske gettoskoler ikke ville delta i minnestund for de massakrerte satirikerne og jødene. Barn som sa de støtter massakren. Barn som sa de ikke vil «assosieres» med de drepte ved å minne dem.
Det var så ekstremt at jeg mistet ord, og det samme gjør jeg i dag.
Minimum 30 prosent av Frankrikes unge har røtter i islam, et islam i voldskrise verden over. Hva sier dette om republikkens mulige fremtid? For tror vi fremdeles på trylleformularet «integrering»? Ingen land i Europa har lyktes med god integrering av muslimer generelt. Uansett resept som har vært brukt. Ingen. Men tas det lærdom av dette faktumet? Nei, våre politikere ignorerer totalt at bilen er kollisjonskadet. De kjører videre. Vi skal fortsette dagens politikk: åpne våre armer for strømmen ut av mislykkede stater i særlig Midtøsten, av folk som, pent sagt, sjeldent har frihetsverdiene våre under huden. Mange vet knapt hva disse verdiene handler om. Og trafikken fortsetter over Middelhavet. Lite endrer seg. Nå er det Spanias sosialister som ønsker velkommen.
Da den amerikanske generalen John Kelly, med erfaring fra krigen i Irak, varslet at voldskaoset i Midtøsten, særlig i Den islamske staten, vil vedvare i «flere tiår», burde ikke de politiske alarmklokkene ha ringt?
Men nei, våre politikere velger overmotet: det går bra til slutt! Som Dagbladets pensjonerte Sissel Benneche Osvold formulerte seg i sin tid om den pågående innvandringen. Vi må bare bli enda flinkere på integrering, ikke sant? Når 80 prosent av barna i en klasse i forstedet til Paris, Seine-Saint-Denis, der det jevnlig brennes biler og moralpolitiets lange skjegg vokter jenters kyskhet, nektet å hedre de drepte i januar 2015-massakren – fordi de elsket profeten høyere enn alt annet – da trengte vi knapt mer dokumentasjon på bordet om hvordan Europa har stelt seg.
Disse årene som har gått har gjort oss til tidsvitner på vei inn i et verdimessig havari.
Ayaan Hirsi Ali formante oss om å fortsette å publisere islamkritikk. Ja, selvsagt gjorde vi det, og det koster, som å bli uthengt for en hel verden som hatefull. Men burde ikke 7.januar blitt til dagen da vestlige medier samlet publiserer Charlie Hebdos og Jyllands-Postens karikaturer? Dette har HRS etterlyst for lenge siden, da danske og norske ambassader brant i 2006. For kun slik kan vi beskytte oss mot de indre fiendene: hvem skal uhyrene da gå løs på?
Men det ble stille redaksjonene. Ingen publisering av tegninger siden den gang – av islam eller Muhammed.
Demografien og islams ideologiske kjerne taler mot en ny vekkelse av åndsfrihet på kontinentet vårt. Muslimer er den desidert raskest voksende befolkningsgruppen i Norge og Europa, samtidig som islam aldri har gått gjennom en humaniserende opplysningstid. Som den sveitsiske psykiateren og grunnleggeren av analytisk psykologi, Carl Jung (1875 – 1961) sa det med et friskt fraspark på 30-tallet:
«Vi vet ikke om Hitler kommer til å grunnlegge en ny islam. Han er allerede godt i gang; han er som Muhammed. Stemningen i Tyskland er islamsk; de er alle fulle med en vill gud.»
Selvsagt er ikke alle muslimer det, langt derifra. Men poenget er legitimt. Terroristene 7. januar 2015 drepte i islams navn, og de som benekter dette er ikke annet enn nyttige idioter, som Richard Dawkins formulerte seg. Det er siden den gang knapt et eneste terrorangrep som ikke akkompagneres av «Allahu Akbar».
Vi vet dessuten godt hvilket formidabelt konformitetspress det er på den vanlige muslimene om å stå opp for islams dogmatikk. Frykten for utstøtelse, endog vold, lammer den frie tanken. Endog dette åpenbare poenget ser fremdeles ikke ut til å skape realpolitisk handling. Europa har nesten like åpne asylarmer i dag som i går. Alt annet ville være inhumant? Bare spør Trine Skei Grande og Arild Hareide. Jo flere de kan hente til Norge, dess lykkeligere legger de seg om kvelden – visstnok.
Vel, når man står overfor en brannstifter i sitt eget hus, rekker man ikke ut fyrstikkesken til vedkommende? Men det er jo det vi har gjort. Vi har tillatt etablering – i vidt monn – av ekstreme moskeer og bevegelser, finansiert av oss selv, og finansiert av despotier i den verden der islam daglig frarøver mennesker menneskeverd. Med åpne øyne har våre ledere latt dette pågå. Mens med den andre hånden pøses det milliarder inn for å «integrere». Helt logisk, ikke sant?
I jakten på de to terroristene i Charlie Hebdos lokaler, sendte franske myndigheter ut 90.000 personer fra politi og militæret. 90.000. Hva om vi hadde sett et samordnet angrep i flere større (eller mindre) byer? Hva da med forsvarskapasiteten? Jeg tror ikke jeg er den eneste som tenkte tanken da dramaet pågikk.
Hva snakkes det om i de tunge politiske korridorene i landet vårt, undres jeg. Fremdeles er Norges regjerings hovedvirkemiddel i kulturkampen dialog/informasjon. Man tror på en islamsk indre revolusjon? Etter islams 1.400 år lange krig mot fornuft og opplysning? Man tror at det å bytte ut majoritetsbefolkningen på sikt, ikke endrer moral, verdier, samfunnslivet? Nei, du vet – «integrering».
Denne skjebnetiden krever noe av oss alle, hvis humanisme, frihet og vitenskap skal seire. Vi har alle et ansvar i våre daglige liv nå. Vi må stå opp for det vakreste skapt på jord: frihetsverdiene i våre fremdeles ganske åpne demokrati. Vi må overdøve orkesteret i media og politikken som fortsetter å spille. Viker vi, da har vi tapt.