Propagandamaskineriet i VG er på farten igjen. Denne gangen er det FNs høykommissær for flyktninger, Filippo Grandi, italiensk diplomat og tidligere høykommissær for FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten, som får legge bredsiden til om europeiske politikere. Godt flankert av Flyktninghjelpen.
– I Europa er det blitt et fiendtlig politisk klima. Uansvarlig og skruppelløse politikere nører opp om frykt for flyktninger og migranter, for å manipulere velgere som føler seg marginalisert av globalisering, sier Grandi til VG.
Kan det bli mer manipulerende? Merk at det er snakk om befolkningen som «føler seg» marginalisert av globaliseringen, ikke at det faktisk opplever seg marginalisert, for eksempel ved økt press på arbeidsmarkedet for lavkvalifiserte jobber, økte skatter og avgifter eller nedskrivning av alderspensjonen, på grunn av «globaliseringen» – altså tilnærmet åpne grenser og fri flyt av mennesker. Det er fortsatt den «store, lykkelige, globale landsbyen» som er målet. At noe slikt er helt urealistisk, er «uansvarlig og skruppelløst» – om vi skal tro høykommissær Grandi, som igjen knytter det hele til et «fiendtlig politisk klima».
Men hva som er fiendtlig med å ta inn over seg realitetene, det slipper Grandi å svare på da ingen spør.
«Norge bør gjøre mer»
FNs høykommissær for flyktninger har denne uken vært på besøk i Norge, hvor han ifølge VG roser Norges bidrag, men mener at «Norge bør gjøre mer». Vi bare aner hvor Grandi har fått slike tanker fra, da dette er standarsvaret til blant annet Flyktninghjelpen – som selv lever godt av Norges bistand.
Grandi har også fått med seg at flyktninger og migranter er et omstridt tema langt inn i den norske regjeringen, hvilket neppe kan kalles særlig oppsiktsvekkende da innvandringsproblematikken står på agendaen til de fleste regjeringer over hele Europa. Ei heller kan det være noe særlig overraskende for Grandi at FNs migrasjonsavtale, der FrP tok dissens, vakte debatt i Norge. Det gjorde den i en rekke land, og flere land trakk seg da også fra denne frivillige avtalen, nettopp fordi det er tvil om hvor ikke-juridisk bindende den vil komme til å bli, samt at avtalen i seg selv er i konflikt med en rekke lands innvandringspolitikk.
Grandi har også vært på Stortinget, der han fikk høre at stortingspolitikere mener at flere land skal bidra. «Dette er de samme politikerne som var mot å vedta de nye FN-plattformene, selv om plattformene har som hovedmål at flere skal delta i et frivillig samarbeid, sier Grandi til VG.»
Her finnes det ingen motsetning, da det finnes helt andre grunner til å være motstander av FNs migrasjonsavtale enn å motsette seg samarbeid mellom land. Ikke minst handler det om at avtalens hovedhensikt er å gjøre mer av den ulovlige innvandringen lovlig. Men også det slipper FNs høykommissær å svare på, da ingen spør.
Oppsiktsvekkende
Grandi slår heller fast i VG at «Noen politikere i Europa ønsker ikke å bidra til å løse flyktningkrisen, for da vil de miste argumenter som de kan utnytte i sin propaganda. Det er moralsk og etisk galt.» Det er mildt sagt en oppsiktsvekkende påstand. At det finnes ulike meninger om hva som løser flyktningkrisen burde heller høykommissæren ta inn over seg. Noe annet er faktisk, gitt hans rolle, både moralsk og etisk galt.
Men FNs høykommissær sitter på «sannheten»:
– Debatten er så kortsiktig. Det løser ingenting for Europa å stenge våre grenser, slik at desperate mennesker hoper seg opp på utsiden, mens vi krangler om hvem som skal ta imot den neste båten. Flyktningkrisen vil fortsette å øke uansett.
At (stadig) flere i Europa ønsker å begrense antallet innvandrere handler jo nettopp om ansvarlighet. Det hjelper lite å (også) kjøre Europa på dunken. Vi kjenner en rekke av konsekvensene ved for høy innvandring på for kort tid. Når den europeiske befolkningen ikke lenger kan bære byrden, er det for sent å snakke om langsiktighet. Derfor er det kortsiktige å overse konsekvensene, slik Grandi tillater seg å gjøre.
Grandi spør også hva slags signaler man sender med å vise til «nærområdene», og viser til Libanon der en av fire er flyktninger (for øvrig hovedsakelig fra Palestina eller Syria). Men at Libanon ønsker at syrerne skal reise hjem og bidra til å bygge opp landet igjen, etter oppfordring fra den syriske regjeringen, det slipper Grandi å svare på. For ingen spør.
Ei heller sies det et ord om at flyktningene og migrantene i Libanon slett ikke har de samme rettigheter som de har i Europa. Det sier også sitt, også om FNs migrasjonsavtale. «Noen» land skal åpenbart ta et langt større ansvar enn andre i det «frivillige samarbeidet», der retur også er sentralt. Hadde Norge hatt samme forhold for flyktninger og migranter som Libanon, eller Tyrkia for den del, ville det blitt ramaskrik. Ikke minst fra FNs høykomissær. Samtidig er det dørgende stille fra den samme høykommissæren om at Hellas ikke overholder EU-avtalen med Tyrkia om å returnere migranter.
Canada, sier Flyktninghjelpen
Når du ikke tror det forvridde migrasjonbildet kan bli mer vridd, så trår Flyktninghjelpen til. Vi skal se til Canada, sier Jan Egeland, «og lære av hvordan statsminister Justin Trudeau har gjort landets innsats for flyktninger til en ‘vinnersak’».
Vel, Canada grenser til USA og Grønland. Altså banker ikke asylsøkere fra Midtøsten, Asia og Afrika på døra. De har hele Atlanterhavet som en «mur». Dessuten har Canada kjørt en poengbasert innvandringspolitikk i mange år, akkurat som Australia. Folk siles, veies og måles. Folks helse sjekkes, deres rulleblad det samme. Biometri benyttes ved registrering, først og fremst familier får innvandre, samt enslige kvinner med barn. Unge asylsøkermenn blir ofte avvist. Ikke minst skyldes sistnevnte at den kjønnsubalansen som vokser frem i Europa, vil canadierne unngå. Dette ser Canada ut til å ha oppfattet som ett av de første landene i den vestlige sfæren. Derimot vil personer som kan skilte med god CV og god helse, være velkommen i Canada.
Så liker nok Egeland den tilsynelatende liberale Trudeau, som blant annet vil få ned saksbehandlingstiden for familiegjenforening, ha en gjennomgang av det såkalte Express Entry-systemet, vurdere systemet med midlertidig opphold for arbeidsinnvandrere (blant annet med full tilgang til helsetjenester og sosiale systemer) og lempe på kravene for å bli canadisk statsborger. Men det Egeland glemmer er hva som er Trudeaus utgangspunkt, som er noe helt annet enn hva mange europeiske land står overfor. Dessuten er Trudeau en varm fortaler for FNs migrasjonsavtale, men hans misjon er å trekke til seg velutdannede, ambisiøse og velutdannede migranter for å gi Canada et konkurransefortrinn overfor USA.
Brølapene
Flyktninghjelpens Egeland ønsker, som FNs høykommisær, at Norge skal ta imot flere flyktninger.
– Et meget høylytt mindretall, særlig middelaldrende menn, oppfører seg som brølaper i den norske debatten om flyktninger og migranter. Men de bør ikke få sette premissene. Et flertall i Norge, 62 prosent ifølge en ny undersøkelse, er positive til å ta imot flere flyktninger, sier Egeland til VG.
Tja, mon det. Det årlige integreringsbarometeret til IMDi, som Egeland viser til, forteller oss at at flertall (over 60 prosent) er positive til at Norge tar imot flere flyktninger som har behov for beskyttelse. Men som kjent er det mange som kommer til Norge som ikke nødvendigvis har behov for beskyttelse, men som typisk er økonomiske migranter. I tillegg er det svært få som returnerer om situasjonen i hjemlandet tilsier at de kunne.
Så hva sier så folkets «brølaper» om asylsøkere, innvandring generelt og familieinnvandring?
35 prosent ønsker at Norge skal ta imot flere asylsøkere, herunder 10 prosent «betydelige flere». 43 prosent sier nei til flere asylsøkere, herunder 24 prosent «betydelige færre». 22 prosent synes mottak av asylsøkere verken skal være flere eller færre.
På spørsmålet om flere eller færre innvandrere (generelt) i Norge, sier 31 prosent flere, herunder 9 prosent «betydelig flere». 10 prosentpoeng flere, altså 41 prosent, sier nei til flere innvandrere, herunder 20 prosent «betydelig færre». 28 prosent sier verken flere eller færre.
Det er også en betydelig skepsis til å ta imot flere familiemedlemmer. Men 31 prosent sier flere, herunder 7 prosent «betydelig flere», sier 44 prosent nei til flere familiemedlemmer. Herunder hele 28 prosent som mener «betydelig færre». 27 prosent mener verken flere eller færre.
Men noe av problemene med en slik undersøkelse, er at folk svarer uten nødvendigvis å vite hvor mange innvandrere, flyktninger, asylsøkere, familiemedlemmer og annet som faktisk kommer til Norge hvert år. Men mens medier, mange politikere og selvsagt hjelpeorganisasjoner som Flyktninghjelpen er opptatt av «lavere ankomster», er det få eller ingen som ser på hvordan innvandrergruppene vokser i Norge – selv uten ytterligere innvandring.
Da blir det også noe etisk og moralsk galt, for å bruke FNs høykommissær sine ord, over en slik spørsmålsstilling. Uansett kan vi slå fast at det norske folk, brølaper eller ikke, er mer positivt innstilt til flyktninger – med behov for beskyttelse – enn andre grupper. Samtidig får man ingen spørsmål om de samme mener at det finnes andre måter å hjelpe flyktninger på enn å gi de samme opphold i Norge.
Norge har for inneværende år bestemt at 3.000 såkalte kvoteflyktninger skal få komme til Norge – til enorme kostnader som kunne hjulpet langt flere der de er eller i nærområder. Men det biter ikke på. Den eneste måten å «være god på» er å ta folk til Norge. Den inkonsekvente argumentasjonen er «nå kommer det færre asylsøkere», da må vi øke kvoten til 5.000 årlig.
At dette ikke engang er å regne som en dråpe i havet av de 70 millioner fordrevne menneskene som er forventet i 2019, synes også uinteressant. Da kan bare Egeland og hans like skylde på at «jeg er ikke økonom» – for regningen havner uansett hos folket, der innvandringsrealister må tåle å være «det høylytte mindretallet» som brøler seg stadig blåere? Hvem sa noe om «fiendtlig politisk klima»?