Dette skriver advokat Eirik Vinje i en kronikk hos VG: «De som absolutt ikke vil leve sammen med oss andre», de må «få slippe».
Vinje viser til Likestillingsombudet, Hanne Bjurstrøm, sin støtte til den «fromme» mannen som nekter å hilse på kvinner for «å verne seg mot fristelser». Bjurstrøm og dets like aksepterer altså at kvinner kan behandles som «retarderte fristerinner». Det er nettopp slike holdninger som kan skape rasisme hos majoritetsbefolkningen, mener Vinje.
Et stort flertall, både av nordmenn og innvandrere, ønsker å opprettholde friheten til å spise svin, drikke alkohol, ha sex utenfor ekteskap, og med personer av samme kjønn. Og ikke minst ønsker flertallet at kvinner skal behandles som folk, og ikke retarderte fristerinner.
Dersom majoritetens livsutfoldelse begrenses av hensynet til en voksende og mer krevende minoritet, vil det skape et sinne som paradoksalt nok kan resultere i den rasismen Bjurstrøm & Co tror de bekjemper.
Selvutslettende toleranse
Bjurstrøm og hennes like bedriver en «selvutslettende toleranse». Denne øvelsen legger til rette for at de totalitære kreftene kan avvise den norske væremåten. Den eneste kontakten med det offisielle Norge er NAV. Avvisningen går i arv til neste generasjon. Så snus det hele på hodet av de samme Bjurstrømmene: det er majoritetens skyld at minoriteter bokstavelig talt ikke vil ta i dem.
Derfor skal flertallet bekoste selvvalgt isolasjon gjennom trygd og et mylder av uvirksomme «integreringstiltak».
Folk fra førmoderne samfunn som kommer hit, «krever brød, men forakter bakerovnen». Islamismen ser ut til å styrke seg i møte med vår moderne, individbaserte kultur.
Og noen henfaller til ekstrem religiøsitet for å beskytte sin egen posisjon mot likestilling og meritokrati (politiske eller andre sosiale systemer hvor makt og autoritet er fordelt blant medlemmene etter de evner og ferdigheter de har, min merknad). Det bisarre er at slike reaksjonære patriarker støttes av instanser som skal kjempe for likestilling og meritokrati.
Forskeres standardsvar når det viser seg at innvandringen medfører åpenbare problemer, er strukturell rasisme, statlig rasisme.
Derfor hyrer politikerne pliktskyldig inn en stadig større flokk av statsansatte som skal bekjempe statsrasismen. Bjurstrøm & Co driver en form for sekulær selveksorsisme. Tydeligvis uten å se ironien.
Må tære på den mentale helsen
Jo mer «religiøse» muslimer er, dess mindre arbeider de. Utgiftene som pålegges staten for denne «religiøsiteten» er, som vi vet, enorme. Vinje peker på det åpenbare, men som for den kreative klassen, er svært vanskelig å ta innover seg: I Norge velger vi selv hva vi vil tro på.
Men religionsfrihet betyr ikke frihet fra konsekvensene av egen religiøs praksis. Voksne, arbeidsføre mennesker har et ansvar for å klare seg selv. Dessverre havner mange mer eller mindre selvvalgt på trygd. Man får likevel sympati med det som må være et monotont liv uten retning. Særlig for kvinner som knapt kommer seg utendørs.
Barn av dem som nekter å integrere seg, ender gjerne i kriminalitet. Noen av dem igjen sendes «hjem», ytterligere et anti-integreringstiltak. Hvis myndighetene skulle bry seg nevneverdig om disse barna og unge, heller det mot rasisme.
Det selvvalgte, retningsløse utenforskapet må «tære på selvbilde og den mentale helsen».
Det beste ville jo selvfølgelig være om de uintegrerte tok til fornuft og trer inn i det økonomiske og sosiale fellesskapet. Men erfaringsmessig er det uaktuelt for mange. Og det blir neppe lettere med et stadig mer kompetansekrevende arbeidsliv.
Alle parter vinner
Kun én familie som lever med selvvalgt utenforskap, vil koste staten titalls millioner i løpet av et livsløp. For en brøkdel av dette beløpet vil antakelig en god del velge å reise tilbake til opprinnelseslandet. Alle parter vinner på det.
Emigrantene får mulighet til å leve godt blant rettroende i sin egen kultur uten å plages og passiviseres av en sekulær majoritet. Indirekte kan det fungere som en form for uhjelp, samtidig som sparer staten massevis. Den kulturelle friksjonen reduseres. Og de innvandrerne som ønsker å forbli i Norge vil fungere bedre når de slipper å ha moraliserende mørkemenn fra opprinnelseskulturen hengende over seg.
Vinje ønsker en utredning som tar høyde for at enkelte med vilje kan «gjøre seg vanskelige for å bli betalt for å dra», og som forebygger at flere uintegrerbare innvandrer til Norge.
Forutsetningen for å kunne på såkalt «emigrasjonstilskudd», må være at man frasier seg alle rettigheter i Norge, inkludert statsborgerskap.
Vi snakker ikke om deportasjon, men en frivillig avtale, understreker Vinje. Og han legger til: Slik løsning tvinger seg frem fordi velferdsstatens utgifter øker samtidig som at Norges inntekter er synkende. Det er grenser for hvor mange vi har råd til å ha på utsiden av fellesskapet. «En eller annen gang vil vi innse det.»