I den danske avisen Berlingske (bak betalingsmur) kunne man i helgen lese et interessant intervju med landets øverste politileder, rikspolitisjef Jens Henrik Højbjerg, en stilling han har hatt de siste ti årene. Her har vi en politisjef som vet å handle – også uten (de nødvendige) fullmakter og dertil utenfor regelverket. I tillegg er han godt fornøyd med den danske politireformen (lik vår egen pågående nærpolitireform), til tross for både startvansker og barnesykdommer.
Intervjuet med rikspolitisjef Højbjerg forteller oss også hvilken vanskelig situasjon politiet kan stå i, når de på den ene siden skal gjøre alt som står i deres makt for å holde befolkningen rolig og trygg, og på den andre siden kan stå i interne problemer, som ressursmangel eller manglende samarbeid med nærliggende etater, som faktisk ikke gjør dem istand til å utføre oppgaven de er satt til på en tilfredsstillende måte.
Den danske politireformen
Det var i 2008 at dansk politi rullet ut politireformen. Højbjerg tiltrådte stillingen som rikspolitisjef i februar 2009, og det som møtte han var et dundrende underskudd på hundrevis av millioner kroner som rant ut på grunn av politireformen og misnøye med det mange oppfattet som et dramatisk kutt i antall politikretser.
«Det var en følelse av at det var noen helt avgjørende måneder og år for dansk politi. Vi visste alle at det ikke skulle mye til for å blåse liv i en skadelig utilfredshet som kunne koste både befolkningens og medarbeidernes tillit. Og at det ville gjøre det hele vanskelig», fortelle Jens Henrik Højbjerg til Berlingske.
Det store spørsmålet var om politiet ville komme når noen ringte – og eventuelt hvor lang tid det ville ta. Politiet kom ikke alltid, innrømmer Højbjerg, for det var fødselsproblemer med politireformen. Som ny rikspolitisjef var det hans oppgave å få politireformen inn på riktig spor. Løsningen ble i første omgang at politikerne vedtok en ekstrabevilgning til politiet – men en del av pengene skulle betales tilbake. For Højbjerg ble det et forspill som han siden har hatt med seg som øverste leder i politiet: Den evige øvelsen med vanskelige prioriteringer av skattebetalernes penger.
Men reformen var usedvanlig viktig, sier Højbjerg, fordi kriminalitetsbildet har endret seg betraktelig, da både ved at mer og mer skjer digitalt og at kriminaliteten er blitt grenseoverskridende og mer komplisert.
«Hvis vi ikke hadde fått politireformen, så hadde vi ikke kunnet håndtere terrortrusselen, grensekontrollen, innsatsen mot gjenger og mye annet. Det er simpelthen en avgjørende forutsetning for det som har skjedd siden», sier han.
Lærdom av terror
Terroren 22/7 2011 satte også dype spor i dansk politi, forteller Højbjerg. De begynte øyeblikkelig å endre måten de jobbet på. Det ble opprettet reaksjonspatruljer, det ble laget nye taktiske planer og det ble lagt planer for hvordan politiet kunne flytte folk og utstyr hurtigst mulig.
Terrorangrepet på det franske satiremagasin Charlie Hebdo 7. januar 2015 fikk dansk politi til ytterligere å øke beredskapen, ikke minst fordi dansk politi over lengre tid har levd med trusselen mot avisen Jyllands-Posten/Politikens Hus etter Muhammedkarikatur-krisen. Og like etter fikk da også danskene terror på egen jord.
Midt i februar 2015 ble det på Krudttønnen i København holdt et debattmøte om ytringsfrihet, hvor også kunstneren Lars Vilks var tilstede – med politibeskyttelse fra PET. Likevel klarte gjerningsmannen å løsne 30-40 skudd med et automatgevær på få minutter. En mann ble drept og tre politibetjenter skadet. Dette skjedde tidlig ettermiddag, og litt senere på kvelden klarte samme mann, Omar El-Hussein (22), å drepe en vakt utenfor synagogen i København. Også her ble politifolk såret. På morgenen dagen etter ble El-Hussein skutt og drept av politiet etter at han åpnet ild mot dem ved tilsnakk.
Højbjerg sier at han skulle ønske de hatt fanget han i live, slik at de kunne finne ut av hva som «foregår i hodet på et slikt menneske». Men de påfølgende uker og måneder ble heller fylt med fokus på å bli bedre på å bekjempe terror. Rikspolitiet satte i gang en grundig evaluering av forløpet og det var dialog med politikerne på Christiansborg, som endte med at det ble vedtatt en omfattende terrorpakke.
Det ble for eksempel opprettet et «situasjons- og operasjonssenter» som kjører i døgndrift og som har oversikt over hva som foregår i hele landet, slik at hele det danske politiet alltid er parat uansett hva som skjer. Evalueringsrapporten pekte dessuten på at politiet ikke var godt nok rustet til å håndtere en «gjerningsmann av denne karakter». Politiet endret blant annet deres utrustning, skytetrening og ammunisjon.
Historisk beslutning
I september 2015 fikk rikspolitisjef Højbjerg vite at «noe voldsomt var iferd med å skje». Tusener av tusener av migranter ville ta seg over den danske grensen. Men det spesielle, sier Højbjerg, var at de ikke ville snakke med dansk politi, de ville bare én ting: til Sverige.
Højbjerg skjønte de sto i en spesiell situasjon. Folkevandringenskrisen i 2015 hadde mediene behørig valgt å dekke med sårbare kvinner, barn og gamle, der det for eksempel ble brukt tåregass og hunder mot spesielt kvinner, gamle og mot gråtende barn. «Stygge, stygge scener,» sier Højbjerg, som bestemte seg der og da for at dette ikke skulle skje ved den danske grensen. Samtidig var det snakk om tusenvis av mennesker og det var ekstremt vanskelig for grensevaktene. I tillegg kom det hundrevis med togene. «Det veltet inn. Hva gjør man så? Det var virkelig, virkelig vanskelig».
Men sier han, vi visste også at grensene til Sverige var åpne – og at politikerne i Sverige ønsket migrantene velkommen. På denne bakgrunn traff han det som omtales som en «markant og historisk beslutning».
Migrantene ble sluppet inn i Danmark, der politiet eskorterte dem til Sverige.
Højbjerg mener det ikke var noen annen løsning. Politiet kunne ikke ta inn tusener av tusener til avhør, der sannsynligvis også tusenvis måtte fengsles. Det var umulig, fastslår han. At det var et regelbrudd fikk stå sin prøve, for det innrømmer han at det var.
«Ja. Men her kunne man ikke følge reglene. Det oppstår situasjoner hvor man må reagere ut fra hva som er det riktige å gjøre. Og så må man bruke sin erfaring og sin innsikt til å løse situasjonen.»
Rikspolitisjefens valg hang sammen med at den danske Regjeringen var rådvill. Dette er beskrevet i boken For enhver pris av de politiske kommentatorene Henrik Qvortrup og Lars Trier Mogensen, som også sier følgende: «En sådan handlekraft fra en dansk toppembetsmann – helt utenom de alminnelige kommandolinjer – er neppe sett siden krigens tid.»
Slik ser ikke Højbjerg på det. Han mener han utførte sin hovedoppgave: Å sikre ro, orden og fred. Han mener ikke at det er noe problem at han handlet uten mandat, da han underrettet Regjeringen om hva han hadde gjort – og fikk ingen beskjed om å gjøre noe annerledes.
Sannheten er vel heller at Regjeringen og de øvrige partiene var sjeleglad for at noen turte å gjøre Danmark om til et transittland. Politisk ville en slik beslutning kunne skape dype konflikter både mellom land og i forhold til EU. Da ville alternativ vært tusenvis av asylsøkere i Danmark og/eller muligheten for stygge scener ved grensen. Og svenskene? Ja, de fikk smake sin egen medisin. For den svenske Regjeringen, med Löfven i spissen, bedyret sin humanitet ved å ønske migrantene velkommen – antakelig fordi de trodde at de øvrige land nedover i Europa ville kontrollere sine grenser. Svenskene ble da også sure, og det ble innført grensekontroll i Sverige – som ikke fungerte.
Gjengkriminalitet
Som i Norge sliter Danmark med gjengkriminalitet. I 2017 eskalerte gjengkonfliktene. Samtidig brukte politiet mye av resursene på grensekontroll og overvåking, så operativt politi ble «kjørt hardt». Bare i løpet av et par sommermåneder var det over 20 gjengrelaterte skyteoppgjør i København, og i begynnelsen av august ble to tilfeldige unge menn truffet av skudd. En av politisjefene i København gikk da ut med en advarsel til unge menn i alderen 17-25 år om ikke å ferdes i bestemte deler av byen.
Igjen satt rikspolitisjefen i en vanskelig situasjon, slik vi har sett norsk politi en rekke ganger, nemlig på den ene siden å forsikre at borgerens trygghet blir ivaretatt samtidig med at politiet var utslitt og hadde for få ressurser. Så gikk Højbjerg ut og sa at politiet har «de ressurser, verktøy og erfaringer som skal til for å håndtere gjengkonfliktene».
Da ble operativt politi forbannet.
Dermed hadde han igjen tatt en beslutning som skulle sikre ro, orden og fred, men det ble en del interne oppgjør i politiet. «Det var noen ekstremt harde og vanskelige år, som jeg er nødt til å si at vi har betalt en pris for. Folk kunne merke at vi ikke var nok tilstede lokalt, og at noe gikk tapt», sier han. Nå mener han mye av dette er løst opp i, spesielt fordi man har økt opptaket på Politihøgskolen, opprettet en ny utdannelse til politibetjenter og inngått en avtale med Forsvaret der de kunne hjelpe til med bevoktningsoppgaver.
Samtidig gjenstår oppgaven med å sikre borgerens fulle tillit. Men om denne tilliten nylig ble satt på prøve på nytt, så var den også et bevis på et bedre fungerende politi.
«Lukket» Danmark – i taushet
Fredag 28. september kom meldingen om at Danmark hadde stengt Øresundbroen mot Sverige. Så kom meldingen om at Storebæltsbroen var stengt i begge retninger. Deretter var fergeforbindelsene fra Sjælland stoppet opp. Danmark var i praksis isolert fra omverden. Og alt som kom ut i offentligheten var at dansk politi jaktet på en «Volvo med mistenkte personer i». Imens vokste køene i alle retninger og livredde sivile skjønte overhodet ikke hva som foregikk. Og så ble det dørgende stille fra politiet.
«Det var en helt ekstrem situasjon og et voldsomt apparat som ble satt i sving,» forteller rikspolitisjefen.
I dag vet vi (noe om) hva som foregikk. PET var bekymret for sikkerheten til bestemte personer tilknyttet en politisk gruppe av eksil-iranere i Danmark, etter et terrorangrep mot en militærparade i den iranske byen Ahvaz den 22. september. Trusselen mot eksil-iranerne, som tilhører gruppen ASMLA (Arab Struggle Movement for the Liberation of Ahwaz), som kjemper for et selvstendig Iran. En norskiraner (39), som er norsk statsborger, ble fengslet i Danmark for attentatplaner, pågrepet av Säpo i Göteborg. I januar ble fengslingen forlenget, samt at EUs ministerråd vedtok sanksjoner mot Iran og landet etterretningstjeneste som en direkte følge av den avdekkede hendelsen i Danmark og andre terrorplaner rundt om i Europa. EU-sanksjonene innebar blant annet at Direktoratet for intern sikkerhet i Irans Etterretning- og sikkerhetsdepartement er havnet på EUs terrorliste, som den eneste av landenes E-tjeneste.
Højbjerg var svært fornøyd med at den danske operasjonen ble vellykket, ikke minst fordi det ble et bevis på godt samarbeid mellom danske politi og PET. Men kommunikasjonen med offentligheten var det verre med, noe som også operasjonen har vært sterkt kritisert for.
«Vi var innledningsvis raskt ut med kommunikasjon, men så gikk det lang tid hvor det ikke ble sagt noe. Og når folk blir redde oppstår det alle mulige teorier. Derfor øver vi oss hele tiden på at få en krisekommunikasjon som er skarp og rettidig», forklarer Højbjerg.
Nei, det er ingen enkel oppgave, men her har forhåpentligvis norsk politi noe å lære. Og da ikke bare med krisekommunikasjon, men med kommunikasjon generelt. Det nytter ikke, slik som vår politiledelse over år har gjort, å sminke på sannheten for å gjøre borgerne trygge. Det gjør oss kanskje bare mer dumdristige og uoppmerksomme, da vi ikke vet hvilke eventuelle farer vi står overfor. Her er dansk politi langt mer åpenhjertig selv om de også, slik rikspolitisjefen vedkjenner å ha gjort, må ut med hvite løgner for ikke å gjøre befolkningen reddere enn nødvendig. Men danskene har også et langt mer oppriktig statistisk nasjonalbyrå som årlig utgir usminket statistikk på blant annet kriminalitet. Det er en en drahjelp som også norsk politi burde få.
Samtidig er det befriende å høre om en politisjef som tar grep når politikerne svikter, selv om handlingene kunne ha kostet han jobben. Kanskje det er en slik politileder vi får i den nye politidirektøren Benedicte Bjørnland?
(Forsidefoto: politiet.dk/Kim Matthäi Leland)