Islam

Sverige er en trussel for Norge

Sverige har i dag 800 000 muslimer, og 2 000 av disse er på etteretningens liste over personer som kan begår terror. I 2050 kan Sverige ha en muslimsk befolkning på hele 30 prosent, eller 4,5 millioner muslimer. Hvordan skal Norge makte å håndtere egen beredsskap med en slik nabo?

Tallenes tale er tydelige: Selv om Sverige stenger for all innvandring fra den islamdominerte verden, vil landet uansett ha en av de største befolkningene fra den islamsdominerte verden i Vest-Europa i årene som kommer. I henhold til analyseinstituttet PEW, har Sverige 8,1 prosent muslimer, hvilket utgjør om lag 800 000 personer (2017-tall). I Norge anslår PEW at vi har 5,7 prosent muslimer, hvilket utgjør om lag 300 000 personer (også 2017-tall).

Skjermdump, PEW, november 2017.

30 prosent

Denne delen av befolkningen vil øke uansett om man stenger grensene grunnet fødselsratene. Med stengte grenser vil Norge ha en muslimsk befolkning på 7,1 prosent i 2050, Sverige vil ha 11,1 prosent, mener PEW.

Nå har Sveriges statminister Stefan Löfven gitt klar beskjed om at han vil øke innvandringen til Sverige (familieinnvandring), så det er vel grunn til å anta at «svenskesyken» ikke medisineres med det første.  Med «middels innvandring» havner Sverige på 20,5 prosent i 2050, mens med fortsatt høy innvandring vil Sverige kunne skilte med over 30 prosent samme år, eller 4 450 000 muslimer. Og ingen andre land i Vest-Europa er i nærheten av dette anslaget utfra befolkningsstørrelse (Tyskland er på 3. plass i det siste anslaget med 19,7 prosent, eller 17,5 millioner muslimer).

Kollisjonen mellom islamsk kultur og vestlig frihetskultur er så åpenbar for folk flest at i Norge bekrefter 59 prosent av befolkningen denne fundamentale kræsjen.

Et bilag til ettertanke

Franske Le Figaro har nylig utgitt et bilag på 180 sider, «Islamismen, en utfordring for vår sivilisasjon». Frankrikes, og også Nord-Afrikas ledende eksperter på islam og terror, har signert spesialmagasinet. Vi noterer kjente navn som Pascal Bruckner, Alain Finkelkraut og Eric Zemmour. Det går en rød tråd gjennom tekstene: Det er «elitens» (politikere og kulturetablisementet, også kalt den kreatve klassen), skyld at Vest-Europa står overfor en ekstremt vanskelig situasjon å løse. Ikke minst pekes det på Det muslimske brorskapet. Brorskapet motarbeides kraftig i Midtøsten, og satser derfor tungt på Europa, med hjelp av Tyrkias Erdogan og på et tidligere tidspunkt Qatar, skriver Ledarsidorna.se

I dette lyset pekes det på familieinnvandring som en stor fare for. De kommer ikke som arbeidsinnvandrere, og Frankrike har verken boliger eller jobber til dem. Myndighetene har ikke annet valg enn å fylle på i de allerede tapte forstedene. Som i nabolandet vårt, Sverige.

I forstedene isoleres de, de utvikler egne kulturelle identiteter, og barna som fødes i Frankrike vokser opp med fiendtlighet til landet de er borgere av. Dette er jo gammelt nytt. De franske myndighetene har jo selv produsert flere rapporter om dette med de samme advarslene, der det sies rett ut at man forventer «et ras av jihadister fra forstedene».

Hat mot oss

I Le Figaros magasin heter det at det ikke er sosioøkonomiske forhold som får de unge til å vende staten ryggen.

Detta enligt undersökningar bland över 7000 gymnasieelever. Istället handlar det just om synen på islam som den enda rätta religionen och om dess tolerans för våld. 

Også sløret får så hatten passer. Sløret er i stor grad en politisk manifestasjon «rettet mot de kristne eller europeiske samfunnene», i henhold til sosiologen Pierre Vermeren. På midten av forrige århundre hadde sløret forsvunnet hos store grupper av befolkningene i Midtøsten, men med Brorskapets fremvekst ble det «gjenfødt» i en «politisert versjon». Samtidig har vi imamer som gjør hva de kan for å skyve muslimer bort fra nasjonalstatene i Vest-Europa og også utvikle hat mot oss. Folk med dype kulturelle ulikheter skal altså leve side om side.

Malika Sorel, tidigere medlem av Frankrikes muslimske råd (sic), mener at verken politikere eller store befolkningsgrupper i dag forstår skillet mellom demokrati og nasjon. Et demokrati er et styresett. En nasjon handler om et verdifellesskap og gjenkjennelse kulturelt. Demokrati er konsensus, nasjonen er arven og viljen til å bevare den, i det minste i minnet. Dette byggverket har tatt århundre etter århundre å bygge opp. Det er dette byggverket som nå kan rase sammen, mener Sorel.

Desintegrering

Man ser ikke lenger integrering eller assimilering, men desintegrering. Folk som tar avstand til landet de er borgere av.

En stor del av landets unga bryr sig inte om nationen Frankrike, dess historia, dess värderingar, inte  heller om språket, litteraturen eller kulturen.

Allt oftare hör man personer i Frankrike tala om två samhällen och ett väntande inbördeskrig. Två befolkningar som betraktar varandra med fientlighet.

Europas svakhet, ikke minst overfor islam og å stå opp for egen kultur, styrker islamiseringen. Europa lever i fornektelse, gjemmer seg bak naivitet, Europa underkaster seg. Det er Europa som koloniseres nå, skriver den algeriske forfatteren Boualem Sandal.

Norsk beredskap?

Med Kiwi-angrepet begått av en russer som kom over svenskegrensen friskt i minnet, ser vi at Sveriges tilstand fort blir vår tilstand også. Det flyter fritt over våre grenser, og med en voksende befolkning som myndighetene etter alle solemerker ikke klarer å ha kontroll over, blir de også et økende problem for oss.

Hva gjør politikerne med dette? Er det en plan for beredsskap de kommende få årene og deretter tiårene mot et Sverige som politikerne der kjører i grøfta?