I en kommentar på Document.no skriver Kjell Skartveit: «Det er imidlertid et åpent spørsmål om det er en sammenheng mellom dagens liberale demokratier og sannheten, for hva vi erfarer er snarere det motsatte. Det liberale demokratiet er bygget på tesen om avvisning av troen på en objektiv sannhet, det er derfor riktigere å si at påstanden om sannhet er det liberale demokratiets blasfemi.»
Enhver som inntar standpunkter i strid med gjeldende liberale moralske standarder kan risikere å bli stemplet som et bakstreversk og dårlig menneske. Det er min erfaring. Uansett hvor godt du underbygger dine meninger.
Urban rotløshet er i ferd med å erstatte forpliktende og identitetsgivende norsk kultur som er et resultat av felles strev og historie. Et godt eksempel på identitetsforvirringen finner vi i et gammelt sitat fra forfatter Vigdis Bjørkøy (Aftenposten 24.september 2013).
«Jeg er forvirret. Og det bekymrer meg. Alt dette snakket om norsk kultur. Jeg vet ikke hva det betyr. Det er åpenbart farlig ikke å passe på den norske kulturen. Men dette er som å kjempe mot en ullen fiende. Jeg vet ikke hva jeg skal verne om.»
Protagoras formulerte homomensura-setningen: «Mennesket er alle tings målestokk.»
Relativismen hevder at det ikke er noe rett og galt, som over tid har ført til relativisering av kjønn, seksualmoral, religion, etnisitet og nasjonalstaten. Relativismen innebærer at det ikke kan etableres noen felles verdiskala som ulike samfunn og kulturer kan vurderes i forhold til. Men klarer vi ikke å definere vår egen kultur, hvordan skal vi da kunne definere, endog bevare eller kritisere andres kultur?
For mange antropologer er det viktig å bringe rasjonaliteten i det «irrasjonelle» som kulminerer i overdreven toleranse og respekt for ukjente samfunn og kulturer. Altså, med en kulturrelativistisk innstilling kan alt sees på som like moralsk høyverdig. Det er avhengig av hvem som ser, som i sin tur har gjort Vesten handlingslammet ovenfor totalitære ideologier.
Alle kulturer og samfunn må forstås ut fra sin egen logikk. Derfor har vi ukritisk åpnet våre grenser for en ny totalitær global trussel som har kommet med muslimenes innvandring til Europa.
Angsten for en konfronterende linje med et kritisk søkelys på intoleransen har ført til at det kulturrelativistiske perspektivet har lammet innvandringsdebatten.
Alle gruppers rett til egen identitet og kulturelle aktiviteter og foreninger har blitt støttet tilnærmet ukritisk.
Liberalismen er i ferd med å ødelegge Norge. Det er min hellige overbevisning. Vi kan ikke ukritisk ta i mot hvem som helst og gi dem carte blanche.
Vi kan ikke gi friheten til andre menneskers intoleranse som truer norske borgeres frihet og rettigheter. Vi kan ikke bosette mennesker i en moderne rettsstat som ikke spiller etter de samme reglene.
En inkluderende liberalistisk stat kan ikke gå på akkord med seg selv ved å gi intoleransen boltreplass når innvandrere krenker andres rett til å bestemme over sitt eget liv. Det kan ikke være slik at innvandrere «må få lov» til å leve slik de måtte ønske i sine egne kollektiver og nyte godt av liberale frihetsverdier.